Tolking i helse- og omsorgstjenesten – en fare for pasientsikkerheten til fremmedspråklige og personer med nedsatt funksjonsevne

juli 2, 2016 bjoernar No comments exist

Tolking og oversettelser i helse- og omsorgstjenesten – en fare for pasientsikkerheten til fremmedspråklige og personer med nedsatt funksjonsevne

 
(Denne artikkelen ble opprinnelig postet den 8.11.2012 på Helsebloggen på de gamle nettsidene www.jussboka.no. Siden den gang har det skjedd vesentlige endringer i relevant lovgivning. Denne oppdaterte og utvidede artikkelen er uttrykk for den rettslige reguleringen av temaet pr 2.7.2016.)
 
1. Oversikt, utfordringer
2. Tolk versus translatør/oversetter
3. Tilgjengelige kvalifiserte tolketjenester
4. Hvem bærer kostnadene ved bruk av tolketjenester?
5. Helselovgivningens krav til bruk av tolk og translatør/oversetter

5.1 Overordnede formålsbestemmelser, konvensjonsrettigheter, diskrimineringsforbud mv

5.2 Pasientens rett til informasjon

5.3 Kravene til informert samtykke

5.4 Innsynsrett og veiledningsrett i egen pasientjournal

5.5 Krav til fastlegers bruk av tolk

5.6 Kravet til språktilpasset informasjon - tolk

6. Nordisk Språkkonvensjon
7. Veilednings- og informasjonsplikt i forvaltningen, forbud mot barn som tolk
8. Særlige rettigheter for samiskspråklige pasienter i visse kommuner
9. Nasjonalt tolkeregister og oversikt over translatører mv
10. Lovforslag om ny tolkelov

 

1. Oversikt, utfordringer

En rekke personer som ikke er kvalifisert til å foreta en forsvarlig tolking blir likevel benyttet i helsevesenet til et meget betydelig antall tolkeoppdrag hvert år. Bare ved Oslo-sykehusene ble det utført mer enn 42 000 tolkeoppdrag i 2011. I en Statusrapport om tolkefeltet i helsevesenet i hovedstadsområdet fra 15.6.2012 fremkom det at 9 av 10 tolker som brukes ved helsebehandling i hovedstaden var uten formelle kvalifikasjoner. Vi har eksempler på at tilfeldige personer blir trukket inn og bedt om å bistå som tolk, blant annet tilfeldig rengjøringspersonale som er på jobb. Barn eller andre familiemedlemmer blir også ofte bedt om å simultantolke.

 

Å tolke er et stort ansvar som krever modenhet, bred kunnskap og spesifikke ferdigheter. Tolker som fungerer i helsevesenet får tilgang til pasientopplysninger, og det må følgelig benyttes personell som er klar over, og i stand til å ivareta den strenge taushetsplikten som gjelder for slike opplysninger. Det forhold at man har det aktuelle språket som morsmål er ikke alene kvalifiserende til å kunne fungere som tolk.

 

Det å oversette skriftlig medisinsk dokumentasjon i form av journalopplysninger mv skal foretas av kvalifiserte translatører/oversettere, som skal være gjort kjent med at de gjennom oversetteroppdraget gjennom helseregisterloven § 17 er underlagt en lovfestet plikt til å ivareta streng taushetsplikt tilsvarende den helsepersonell har etter helsepersonelloven § 21.

 

Statsautoriserte translatører har adgang til å stemple egne oversettelser med et beskyttet stempel. Tolker, selv de som er statsautoriserte, som utfører en skriftlig oversettelse, har ikke lov til å stemple sine oversettelser med mindre de også er statsautoriserte translatører. Flere tolker er også translatører.

 

I Norge er det anledning til å få en offentlig bevilling fra Utdannings- og forskningsdepartementet som statsautorisert translatør i medhold av Statsautorisert translatørforskriften etter å ha oppfylt Autorisasjonsprøveforskriften NHH, og en ordning som gir rett til å få en offentlig bevilling fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) som statsautorisert tolk i medhold av Statsautorisert tolkeforskriften.

 

De siste 2-3 årene er det satt et særlig søkelys på behovet for å styrke tolketjenesten, og kravene til tolker. I 2015 var styrking av bruken av kvalifiserte tolker et av de nasjonale mål og prioriterte områder, ifølge Rundskriv IS-1-2015 Nasjonale mål og prioriteringer på helse- og omsorgsområdet i 2015. Punkt 2.1.4 beskrev denne satsingen på side 8-9:

  • 2.1.4 Helse- og omsorgstjenester i et flerkulturelt samfunn
  • Bakgrunn
  • Det er viktig at helse- og omsorgstjenesten møter ulike befolkningsgruppers behov. Det er behov for spesiell oppmerksomhet om urbefolkningens og innvandreres helsemessige behov. Nasjonal strategi om innvandreres helse legger til grunn at helsepersonell på alle nivåer får nødvendig opplæring for å kunne yte likeverdige helse- og omsorgstjenester. Dette inkluderer at helsepersonell har kunnskap om behov og eventuelle spesielle helseutfordringer hos ulike grupper av innvandrere. God kommunikasjon er viktig i møte mellom helsepersonell og pasienter, brukere og deres pårørende. Bruk av kvalifisert tolk vil da være nødvendig for å yte forsvarlig helsehjelp. Den samiske befolkningen har tilsvarende rett til bruk av kvalifisert tolk og
    tilrettelagte tjenester.
  •  

  • Aktiviteter/satsningsområder i 2015
  • Helsedirektoratet ber om at kommunene:
  • * Sikrer at den samiske befolkningen får likeverdig tilgang til helse- og omsorgstjenester.
  • * Sikrer at innvandrerbefolkningen får likeverdig tilgang til helse- og omsorgstjenester.
  • * Har oversikt over tolkebehov og benytter kvalifiserte tolketjenester.
  • * Sørger for at helsepersonell på alle nivåer har nødvendig kompetanse til å bruke tolk.

Som det vil fremgå nedenfor er det også gjort lovgivningsmessige grep for å hindre at barn under 18 år blir benyttet som tolker.

 

2. Tolk versus translatør/oversetter

I NOU 2014:8 Tolking i offentlig sektor - et spørsmål om rettssikkerhet og likeverd fremlagt 24.9.2014, har Tolkeutvalget utredet bruk av tolk i offentlig sektor. Bakgrunnen var en planlagt gjennomgang av hvordan tolketjenesten bør brukes som del av en helhetlig integreringspolitikk. Tolking til og fra samisk og nasjonale minoriteters språk inngikk i mandatet, men ikke tolking for døve (tegnspråktolking) eller skriftlige oversettelser. Tolkeutvalget foreslo at det innføres en lovhjemlet plikt for offentlig sektor til å benytte kvalifisert tolk fra 1.1.2019, med en opptrappingsplan fra 2015-2018. Kvalifiserte tolker er de tolker som oppfyller kravene til oppføring i Nasjonalt tolkeregister.

 

Tolking er et nødvendig virkemiddel for å sikre lik tilgang til offentlige tjenester i tilfeller hvor det er ulike språkbarrierer. For samer og nasjonale minoriteter er en ivaretakelse og revitalisering av språket viktig også av hensyn til deres kultur og menneskerettigheter. Tolkebyråenes bransjeforening (TBBF) anslår at den private tolkeformidlerbransjen leverer rundt 250 000 tolkeoppdrag hvert år over hele landet, hvorav 90 % er til offentlig sektor.

 

Definisjonen på tolk og tolking i offentlig sektor er ifølge NOU 2014:8 side 18:

  • En tolk er en som gjengir muntlig og på et annet språk, en persons tale for andre lyttere på det tidspunktet ytringen blir gjort.
  • Tolking i offentlig sektor innebærer bruk av kvalifisert tolk som gjør offentlige tjenesteytere og fagpersoner i stand til å informere, veilede og høre partene på tross av språkbarrierer.

En tolk trenger god hørsel, god uttale på to språk, solid konsentrasjons- og reaksjonsevne, god hukommelse, høy stresstoleranse mm.

 

En translatør/oversetter foretar skriftlig oversettelse fra ett språk til et annet. Translatører/oversettere trenger ikke jobbe simultant, men oversetter skriftspråk. Translatøren studerer, analyserer og gjengir i skriftlig form den opprinnelige teksten på et annet språk. Det er også mulig å kontrollere en translatørs oversettelse i ettertid, noe det sjelden er ved tolking.

 

3. Tilgjengelige kvalifiserte tolketjenester

På nettsiden www.tolkeportalen.no er det samlet et innsynsregister over aktuelle godkjente tolkers formelle kompetanse i tolking mellom norsk og andre språk. Pr 15.2.2016 har registeret 1 474 tolker i 65 ulike språk. Disse tolkene er forpliktet til å overholde ”Retningslinjer for god tolkeskikk som innebærer etterlevelse av følgende hovedpunkter:

  • § 1.      Tolken skal ikke påta seg oppdrag uten å ha de nødvendige kvalifikasjoner
  • § 2.      Tolken skal ikke påta seg oppdrag hvor han/hun er inhabil.
  • § 3.      Tolken skal være upartisk og ikke tillate at egne holdninger eller meninger påvirker arbeidet.
  • § 4.      Tolken skal tolke innholdet i alt som sies, intet fortie, intet tillegge, intet endre.
  • § 5.      Tolken har taushetsplikt.
  • § 6.      Tolken må ikke i vinnings eller annen hensikt misbruke informasjon som han/hun har fått kjennskap til gjennom tolking.
  • § 7.      Tolken skal ikke utføre andre oppgaver enn å tolke under tolkeoppdraget.
  • § 8.      Tolken skal si fra når tolking ikke kan skje på en forsvarlig måte.
  • § 9.      En statsautorisert tolk som utfører skriftlige oversettelser har ikke adgang til å bruke betegnelsen i forbindelse med bekreftelse av riktigheten av en oversettelse av et dokument, verken på selve oversettelsen eller i et dokument med referanse til oversettelsen.

Tolketjenesten i NAV dekker tolkeoppdrag for døve, døvblinde og hørselshemmede. Dette omfatter også bildetolk.

 

I Veileder IS-1924 av 1.9.2011 for ledere og personell i helse- og omsorgstjenestene er det gitt gode råd for kommunikasjon via tolk.

 

I IS-0405 av 7.10.2013 har Helsedirektoratet utgitt rapporten "Kartlegging av tolkebruk i kommunehelsetjenesten". Formålet var å få mer systematisk kunnskap om tolkebruken i de ulike helse- og omsorgstjenestene.

 

4. Hvem bærer kostnadene ved bruk av tolketjenester?

Kostnadene til bruk av tolketjenester utgjør en del av det økonomiske ansvaret for helsetjenesten. Tolketjenester skal anvendes ved behov til alle som har begrenset norskkunnskap og som vurderes å være i behov for tilrettelagt kommunikasjon ved hjelp av tolk. Dette gjelder uavhengig av botid i landet.

 

I den kommunale helse- og omsorgstjenesten dekkes utgiftene til tolk av kommunen selv. Ansvaret omfatter nødvendig helsehjelp til personer som bor eller oppholder seg midlertidig i kommunen, og tilhørende tolkeutgifter til dette. Tolkeutgifter til døve, hørselshemmede og døvblinde dekkes over trygden.

 

Utgifter til tolk i spesialisthelsetjenesten dekkes av midler stilt til rådighet for de Regionale helseforetakene (RHF’ene) gjennom statsbudsjettet.

 

Tolkeutgifter for pasienter uten trygderettigheter i Norge skal i første omgang dekkes av den aktuelle kommunen eller helseforetaket, for deretter å kreves tilbake fra pasientens forsikringsselskap, eventuelt av pasienten selv. Spesialisthelsetjenesten har etter en lovendring som trådte i kraft 1.3.2015 i spesialisthelsetjenesteloven § 5-3 første ledd annet punktum, fått hjemmel til å kunne kreve dokumentasjon for at pasienten faktisk kan dekke behandlings- og forpleiningsutgiftene før behandlingen igangsettes, så lenge det dreier seg om planlagt behandling. Selv om lovforarbeidene er taus om spørsmålet, må også utgifter til translatører/oversettere og/eller tolkeutgifter som er nødvendig for å kunne yte helsehjelpen, inngå i det spesialisthelsetjenesten kan kreve dokumentasjon for at pasienten selv er i stand til å dekke. Personer med ulovlig opphold i Norge, som ikke er omfattet av folketrygden eller er konvensjonspasient, må følgelig dekke også nødvendige translatør-/oversetterutgifter og tolkeutgifter selv, jf spesialisthelsetjenesteloven § 5-3 første ledd første punktum.

 

Fastlegers og privatpraktiserende spesialisters økte tidsbruk som følge av tolk kompenseres ved særskilt tilleggstakst (tilleggstakst 7 i Normaltariff for privat allmennpraksis).

 

Oslo universitetssykehus etablerte Tolkesentralen som en enhet i helseforetaket, som begynte å levere tolketjenester 24.11.2014. Tolkesentralen leverer tolketjenester til Oslo universitetssykehus, Akershus universitetssykehus og Sunnaas sykehus. Tolkene leverer fremmøtetolking på de tre sykehusene, men også telefontolking og skjermtolking fra egnede lydisolerte og innsynsskjermede tolkestudioer. Sykehuset har avtaler med tolker som dekker de mest brukte språkene, men arbeider for å oppnå dekning for mer enn 85 språk. Oslo universitetssykehus gjennomført høsten 2014 en spørreundersøkelse på de tre sykehusene om tolketjenesten - "Det ville vært bedre om vi kunne kvalitetssikre tolketjenesten generelt" - som ble publisert i januar 2015. Rapporten viser en rekke utfordringer knyttet til tolkebehovet og hvordan tolker anvendes, herunder at kvaliteten på tolketjenestene varierer betydelig (kommer for sent, uprofesjonalitet, frafall etc).

 

5. Helselovgivningens krav til bruk av tolk og translatør/oversetter

5.1 Overordnede formålsbestemmelser, konvensjonsrettigheter, diskrimineringsforbud mv

Vi har ingen bestemmelser som direkte pålegger bruk av tolk eller translatør/oversetter med bestemt kompetanse. Flere steder i helselovgivningen fremgår det imidlertid som et uttrykkelig formål som skal oppnås med tjenesten at det skal ytes likeverdige tjenester, se for eksempel i spesialisthelsetjenesteloven § 1-1 nr 3 og helse- og omsorgstjenesteloven § 1-1 nr 4. Det å overvinne språkbarrierer ved hjelp av tolker og translatører/oversettere er nødvendig for å sikre likeverdige tjenester.

 

I Helsedirektoratets kommentarer til denne bestemmelsen inntatt i IS-2015-8 heter det på side 7:

  • Lovens formål er å bidra til fordelingsrettferdighet, både ved å gi rettigheter og ved at disse sikres prosessuelt, og ivareta pasientene og brukerne i møtet med helse- og omsorgstjenesten, med hensyn til tillit og respekt for liv, integritet og menneskeverd.
  • Med lik tilgang til tjenester menes at befolkningen skal sikres helse- og omsorgstjenester uavhengig av alder, kjønn og bosted, samt økonomisk, kulturell og språklig bakgrunn og sosial status. Dette stiller krav til organisatoriske forhold i helse- og omsorgstjenesten for å hindre ulikhet, samt til profesjonalitet og forsvarlighet fra personellets side.
  • De helse- og omsorgstjenestene som tilbys skal ha god kvalitet, både med hensyn til innhold og tidspunkt for tjenesten. Kravet om god kvalitet må sees i lys av kravet til forsvarlighet i tjenesten og for helse- og omsorgspersonellet. Kvalitetsvurderinger må foretas med utgangspunkt i pasienten og brukerens ståsted.
  • Bestemmelsen fremhever forholdet mellom pasient eller bruker og tjenesten og setter fokus på pasienten/brukeren og dennes behov og autonomi. Som en del av dette er det viktig at helse- og omsorgtjenesten informerer pasientene og brukerne om hva slags rettigheter de har.
  • Det er vesentlig for å etablere et tillitsforhold at det blir tatt hensyn til pasienten eller brukerens individuelle forutsetninger som alder, modenhet, erfaring og kultur og språkbakgrunn. Det er et mål at alle skal ha likeverdige helse- og omsorgstjenester uavhengig av diagnose, bosted, personlig økonomi, kjønn, fødeland, etnisitet og den enkeltes livssituasjon. Tilbudet må ta utgangspunkt i den enkeltes forutsetninger og behov. Helse- og omsorgspersonell på alle nivåer skal tilrettelegge for god kommunikasjon med pasienter med ulik språklig bakgrunn. Dette forutsetter blant annet å ha oversikt over tolkebehov og benytte kvalifiserte tolker.

Menneskerettsloven lovfester Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) som del av norsk rett. EMK artikkel 14 inneholder et forbud mot diskriminering, som omfatter forbud mot diskriminering pga språk:

  • Art 14.Forbud mot diskriminering
  •   Utøvelsen av de rettigheter og friheter som er fastlagt i denne konvensjon skal bli sikret uten diskriminering på noe grunnlag slik som kjønn, rase, farge, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, tilknytning til en nasjonal minoritet, eiendom, fødsel eller annen status.

For å oppfylle konvensjonsforpliktelsene har vi også et uttrykkelig forbud mot språklig diskriminering i Diskrimineringsloven om etnisitet § 6:

  • § 6.Hovedregel om forbud mot diskriminering
  •   Diskriminering på grunn av etnisitet, religion eller livssyn er forbudt. Diskriminering på grunn av nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk regnes også som diskriminering på grunn av etnisitet. Forbudet gjelder diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig etnisitet, religion eller livssyn. Forbudet gjelder også diskriminering på grunn av etnisitet, religion eller livssyn til en person som den som diskrimineres har tilknytning til.
  •   Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter § 7 eller § 8. Med direkte forskjellsbehandling menes en handling eller unnlatelse som har som formål eller virkning at en person eller et foretak blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes etnisitet, religion eller livssyn. Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av etnisitet, religion eller livssyn.

Det fremgår av bestemmelsen at diskriminering på grunn av språk skal regnes som diskriminering på grunn av etnisitet.

 

5.2 Pasientens rett til informasjon

Selv om retten til tolk i helse- og omsorgstjenesten ikke eksplisitt fremgår av helselovgivningen, er det likevel ingen tvil om pasientens rettigheter og helsepersonellets og helse- og omsorgstjenestens plikter.

 

I medhold av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2 skal pasienten ha informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Pasienten skal også informeres om mulige risikoer og bivirkninger. I den grad pasienten blir påført skade eller alvorlig komplikasjoner skal vedkommende informeres om dette, og sin adgang til å søke erstatning hos Norsk Pasientskadeerstatning.

 

I medhold av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-3 skal også pasientens nærmeste pårørende i forekommende tilfeller ha informasjon. Det er videre gitt særlige regler i pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4 om hvem som har rett til informasjon når pasienten er mindreårig. De tilsvarende rettigheter i pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-2 til 3-4 er gjenspeilet i plikten helsepersonell har til å gi denne informasjonen etter helsepersonelloven § 10:

  • § 10.Informasjon til pasienter m.v.
  •   Den som yter helse- og omsorgstjenester, skal gi informasjon til den som har krav på det etter reglene i pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-2 til 3-4. I helseinstitusjoner skal informasjon etter første punktum gis av den som helseinstitusjonen utpeker.
  •   Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om plikten til informasjon.

Av helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 følger et krav til forsvarlighet ved at kommunene har et ansvar for å tilrettelegge tjenestene slik at helsepersonellet blir i stand til å oppfylle sine lovpålagte plikter. Dette omfatter også tilrettelegging slik at tolke- og translatør-/oversettertjenester blir benyttet i nødvendig grad. Tilsvarende plikt for spesialisthelsetjenesten følger av spesialisthelsetjenesteloven § 2-2.

 

I medhold av spesialisthelsetjenesteloven § 3-11 annet ledd plikter helseinstitusjoner å sørge for at det gis slik informasjon som pasienten har rett til å motta etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2:

  • § 3-11.Om informasjon
  •   Helseinstitusjoner som omfattes av denne loven, har plikt til å gi videre den informasjon som er nødvendig for at allmennheten skal kunne ivareta sine rettigheter, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 b, § 2-2, § 2-3, § 2-4 og § 2-5.
  •   Helseinstitusjoner som omfattes av denne loven, har plikt til å sørge for at det gis slik informasjon som pasienten har rett til å motta etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2. Tilsvarende gjelder for informasjon til pasientens nærmeste pårørende etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-3 tredje ledd.
  •   Departementet kan gi forskrift om det nærmere innhold i informasjonsplikten etter første og annet ledd.

I Helsedirektoratets kommentarer til § 3-11 inntatt i IS-2013-5 side 42 er forholdet til bruk av tolk kommentert:

  • Informasjonens form og innhold skal være tilpasset pasienters forutsetninger. Dette gjelder generelt, og særlig i forhold til pasienter med annen språklig og etnisk kulturell bakgrunn. I mange tilfeller vil tilpassingen av informasjon innebære at man må vurdere bruk av tolk, det vises i denne sammenheng til veileder IS-1022 om helsetjenestetilbudet til asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente, og veileder om kommunikasjon via tolk for ledere og personell i helse- og omsorgstjenestene, IS-1924.
  • Informasjonsplikten er pålagt den enkelte helseinstitusjonen, og ledelsen i institusjonen må sørge for at dette ansvaret ivaretas på en forsvarlig måte. Informasjonsplikten omfatter alt som er nødvendig for at pasientene skal kunne ivareta sine rettigheter overfor helse- og omsorgstjenesten. Det gjelder informasjon om rett til nødvendig helsehjelp og rett til vurdering og fornyet vurdering, om frister som skal settes og overholdes, og informasjon om hvilke rettigheter som utløses dersom fristene ikke overholdes, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 b og § 2-3.

 

5.3 Kravene til informert samtykke

I tillegg til informasjonsplikten direkte til pasienten, pasientens pårørende mv, er det et krav om at helsehjelp skal være basert på informert samtykke fra pasienten, se pasient- og brukerrettighetsloven § 4-1:

  • § 4-1.Hovedregel om samtykke
  •   Helsehjelp kan bare gis med pasientens samtykke, med mindre det foreligger lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag for å gi helsehjelp uten samtykke. For at samtykket skal være gyldig, må pasienten ha fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen.
  •   Pasienten kan trekke sitt samtykke tilbake. Trekker pasienten samtykket tilbake, skal den som yter helsehjelp gi nødvendig informasjon om betydningen av at helsehjelpen ikke gis.

For å kunne innhente et gyldig samtykke må helse- og omsorgstjenesten følgelig kunne informere pasienten om blant annet innholdet i samtykket og konsekvensene av dette. For brukere med en annen språkbakgrunn enn norsk, vil det følgelig være nødvendig med informasjon på morsmålet eller annet språk vedkommende forstår godt, for å oppnå et gyldig samtykke til behandlingen i helsevesenet.

 

5.4 Innsynsrett og veiledningsrett i egen pasientjournal

I medhold av pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 har pasienter innsynsrett i egen journal. Pasientene har også rett til på forespørsel å få en enkel og kortfattet forklaring av faguttrykk eller lignende:

  • § 5-1.Rett til innsyn i journal
  •   Pasienten og brukeren har rett til innsyn i journalen sin med bilag og har etter særskilt forespørsel rett til kopi. Pasienten og brukeren har etter forespørsel rett til en enkel og kortfattet forklaring av faguttrykk eller lignende.
  •   Pasienten og brukeren kan nektes innsyn i opplysninger i journalen dersom dette er påtrengende nødvendig for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade for pasienten eller brukeren selv, eller innsyn er klart utilrådelig av hensyn til personer som står vedkommende nær.
  •   En representant for pasienten eller brukeren har rett til innsyn i opplysningene som pasienten eller brukeren nektes innsyn i, med mindre representanten anses uskikket for dette. En lege eller advokat kan ikke nektes innsyn, med mindre særlige grunner taler for dette.
  •   Reglene i § 3-3 og § 3-4 om andres rett til informasjon gjelder tilsvarende for innsyn i journal.
  •   Nærmeste pårørende har rett til innsyn i journal etter en pasients eller brukers død, om ikke særlige grunner taler mot dette.
  •   Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om retten til innsyn i journal, herunder bestemmelser om betaling for kopier.

Av pasientjournalforskriften § 11 fremgår at helse- og omsorgstjenesten skal legge til rette for at samiskspråklige, fremmedspråklige og personer med funksjonshemminger skal kunne utøve retten til innsyn i egen journal.

 

Pasientjournalforskriften § 11 annet ledd gir veiledning for hvordan pasientene kan utøve innsynsretten:

  • § 11.(Innsyn)
  •   Pasienten eller en representant for pasienten, og pårørende har rett til innsyn i journal etter reglene i pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1, jf. helsepersonelloven § 41.
  •   Det skal legges til rette for at samiskspråklige, fremmedspråklige og personer med funksjonshemminger kan utøve innsynsretten, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5.

I helsepersonelloven § 41 fremgår plikten helsepersonellet har til å gi pasienter innsyn i sin journal:

  • § 41.Plikt til å gi pasienter innsyn i journal
  •   Den som yter helsehjelp, skal gi innsyn i journalen til den som har krav på det etter reglene i pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1.
  •   I helseinstitusjoner skal den som har det overordnede ansvaret for journalen etter § 39, sørge for at det gis innsyn etter første ledd.

I Helsedirektoratets rundskriv IS-2012-8 Helsepersonelloven med kommentarer uttrykkes det på side 105 følgende om forståelsen av helsepersonelloven § 41:

  • For at innsynsretten skal bli reell, må helsepersonell på anmodning gi en forklaring på faguttrykk o.l. Det skal legges til rette for at samiskspråklige, fremmedspråklige og personer med funksjonshemninger kan utøve innsynsretten. Dette følger av pasientjournalforskriften § 11.

5.5 Krav til fastlegers bruk av tolk

I medhold av Fastlegeforskriften kapittel 4 § 28 er det stilt kvalitets- og funksjonskrav i form av krav om bruk av tolk ved behov:

  • § 28.Tolk
  •   Fastlegen skal benytte tolk ved behov.

5.6 Kravet til språktilpasset informasjon - tolk

Pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5 stiller i første ledd et generelt krav om at informasjon til pasienten skal være tilpasset blant annet mottakerens kultur- og språkbakgrunn:

  • § 3-5.Informasjonens form
  •   Informasjonen skal være tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Informasjonen skal gis på en hensynsfull måte.
  •   Personellet skal så langt som mulig sikre seg at mottakeren har forstått innholdet og betydningen av opplysningene.
  •   Opplysning om den informasjon som er gitt, skal nedtegnes i pasientens eller brukerens journal.

Kravet om at informasjonen skal være tilpasset pasientenes språkbakgrunn innebærer at helsetjenesten er forpliktet til å sørge for tolk og oversettelser i nødvendig kontakt og kommunikasjon med pasienter med slikt behov. Dette omfatter pasienter med annet morsmål enn norsk. I tillegg til pasienter fra utlandet omfatter dette pasienter som snakker samisk, og nødvendig tilrettelegging for personer som trenger oversettelse pga døvhet (tegnspråk), hørselshemmede (tegnspråk), blinde/synshemmede (punktskrift/blindeskrift) og døvblinde (punktskrift/blindeskrift). For personer med ulike typer og grader av psykisk utviklingshemming kan det være behov for å benytte tegnstøttet tale eller tegn-til-tale, som ikke er det samme som tegnspråk.

 

6. Nordisk Språkkonvensjon

Borgere i nordiske land har rett til å benytte sitt eget nordiske språk i kontakt med myndigheter og andre offentlige organer i en annen kontraherende (nordisk) stat, i medhold av den Nordiske Språkkonvensjonen. Konvensjonen trådte i kraft 1.3.1987, omfatter statene Norge, Sverige, Danmark, Finland, Island, og ble inngått for å fremme økt språklig likestilling i Norden. Artikkel 2 fastslår forpliktelsene til de kontraherende statene:

  • Artikkel 2
  •   De kontraherende stater forplikter seg til å virke for at en borger i en kontraherende stat etter behov skal kunne bruke sitt eget språk ved kontakt med myndigheter og andre offentlige organer i en annen kontraherende stat. Ved siden av domstolene gjelder dette særlig i forhold til offentlige organer som helse-, sosial- og barnevernsmyndigheter samt arbeidsmarkeds-, skatte-, politi- og skolemyndigheter.
  •   I saker for domstolene og andre offentlige organer skal disse så langt råd er sørge for at borgere i en kontraherende stat får tilstrekkelig tolke- og oversettelseshjelp. I straffesaker skal borgerne alltid få den nødvendige tolkehjelp.

Som man ser er ikke bestemmelsen formulert som en uttrykkelig forpliktelse i all kontakt med offentlige myndigheter, men borgerne kan legge adskillig press på øvrige nordiske land til å få lov til å kommunisere på sitt eget nordiske morsmål. Dette omfatter kontakt nordiske borgere måtte ha med for eksempel helse-, sosial- og barnevernmyndigheter, arbeidsmarkeds-, skatte-, politi- og skolemyndigheter. Konvensjonen omfatter skriftlig og muntlig kontakt med offentlige myndigheter, dog ikke telefonkontakt, se artikkel 1. Utgiftene ved tolking eller oversettelse som omfattes av rettighetene i artikkel 2, bør dekkes av offentlige midler.

 

7. Veilednings- og informasjonsplikt i forvaltningen, forbud mot barn som tolk

I en uttalelse fra 30.1.2003 i JDLOV-2002-6741 har Justisdepartementets lovavdeling gitt uttrykk for hvilken veilednings- og informasjonsplikt forvaltningsorganer har etter forvaltningsloven §§ 11 og 17 i kommunikasjon med personer som ikke har tilstrekkelige norskkunnskaper.

 

Fra 1.7.2016 ble det innført et uttrykkelig forbud mot å benytte barn (personer under 18 år) til tolking eller annen formidling av informasjon mellom forvaltningen og personer som ikke har tilstrekkelige språkferdigheter til å kommunisere direkte med forvaltningen. Forbudet ble tatt inn i en ny bestemmelse i forvaltningsloven § 11 e:

  • § 11 e.(forbud mot bruk av barn som tolk)
  •   Forvaltningsorganer skal ikke bruke barn til tolking eller annen formidling av informasjon mellom forvaltningen og personer som ikke har tilstrekkelige språkferdigheter til å kommunisere direkte med forvaltningen. Unntak kan gjøres når det er nødvendig for å unngå tap av liv eller alvorlig helseskade, eller det er nødvendig i andre nødsituasjoner. Unntak kan også gjøres i tilfeller der det ut fra hensynet til barnet og omstendighetene for øvrig må anses som forsvarlig.

Bestemmelsen vil få betydning i helsevesenet. I høringsrunden til bestemmelsen kom det flere innspill på rekkevidden av unntakene i bestemmelsen. Lovgiver foretok en presisering av dette i Prop.65 L (2015-2016) pkt 3.4.4 på side 15:

  • Forslaget om unntak fra forbudet i situasjoner der det framstår som nødvendig for å unngå tap av liv eller alvorlig helseskade, vil kun gjelde i akutte situasjoner hvor det å benytte barn som formidler er nødvendig for å redde noens liv eller helse. Unntaket gjelder ikke for planlagte konsultasjoner, for eksempel hos fastlege eller i spesialisthelsetjenesten.
  • En del høringsinstanser har i høringen uttalt at det bør presiseres at unntaket kun gjelder akutte situasjoner. Departementet ser ikke grunn til å presisere dette i lovteksten, da dette følger av en alminnelig forståelse av «nødvendig for å unngå tap av liv eller alvorlig helseskade». Det vil ikke være nødvendig å bruke barn som tolk i situasjoner som er planlagte. Det kan likevel tenkes at det oppstår akutte situasjoner, for eksempel under planlagte sykehusinnleggelser, der tolk ikke kan komme til stedet raskt nok. Da vil unntaket kunne komme til anvendelse hvis vilkårene for det ellers er oppfylt. Det avgjørende er situasjonens karakter, og at det rent faktisk er nødvendig å gjøre noe annet enn det som var planlagt for å unngå tap av liv eller alvorlig helseskade.
  • Oslo universitetssykehus har uttalt i høringen at feilkommunikasjon i akutte situasjoner også kan medføre tap av liv eller alvorlig helseskade, og dermed være svært traumatisk for barnet. I planlegging av tolketjenesten må man etter denne høringsinstansens syn også tilrettelegge for det akutte behovet. Departementet er enig i at det er en fordel om tolkeberedskap rettes inn slik at akutte situasjoner også i størst mulig grad kan håndteres, men loven må også ta høyde for situasjoner der tolkeberedskapen ikke er på plass. Selv om formidling av informasjon i et akutt tilfelle kan være en belastning for barnet, gjelder unntaket fra forbudet nettopp fordi hensynet til barnet i de tilfellene unntaket omfatter må vike for enda mer tungtveiende interesser (redde liv m.m.).

8. Særlige rettigheter for samiskspråklige pasienter i visse kommuner

Samiske språk, både nordsamisk (definitely endangered - truet), lulesamisk (severely endangered - alvorlig truet) og sørsamisk (severely endangered - alvorlig truet), er alle klassifisert som henholdsvis truede og alvorlige truede språk på UNESCOs røde liste over truede språk. Gjennom samepolitikken har Norge tatt grep for å beskytte og bevare samiske rettigheter. Grunnlovens bestemmelser er ivaretatt i blant annet sameloven. I medhold av Grunnloven § 108 er staten pålagt å legge forholdene til rette for at det samiske folk kan sikre og utvikle sitt språk, kultur og samfunnsliv:

  • § 108.
  •   Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.

Denne grunnlovsbestemmelsen hadde frem til 27.5.2014 fremgått av Grunnloven § 110 a i den opprinnelige grunnlovens språkdrakt, siden den opprinnelige trådte i kraft 21.4.1988.

 

I medhold av sameloven § 3-5 har samiskspråklige pasienter, i kommuner innenfor det såkalte forvaltningsområdet for samisk språk etter sameloven § 3-1 nr 1, rett til å bli betjent på samisk:

  • § 3-5.Utvidet rett til bruk av samisk i helse- og sosialsektoren
  •   Den som ønsker å bruke samisk for å ivareta egne interesser overfor lokale og regionale offentlige helse- og sosialinstitusjoner i forvaltningsområdet, har rett til å bli betjent på samisk.

Samelovens bestemmelser gjelder for kommuner som befinner seg innenfor forvaltningsområdet for samisk språk, se sameloven § 3-1 nr 1 og Forskrift 17.6.2005 nr 657 om forvaltningsområdet for samisk språk. Dette omfatter kommunene angitt i følgende tabell:

 

Forvaltningsområdet for samisk språk

Kommuner som inngår i forvaltningsområdet pr 1.7.2016
KommuneFylkeInnlemmetKommunenavn - samiskSpråkInnbyggere pr 1.1.2016
Totalt21 266
KarasjokFinnmark01.01.1992Kárášjoga gieldaNord-samisk2 668
KautokeinoFinnmark01.01.1992Guovdageainnu suohkanNord-samisk2 956
NessebyFinnmark01.01.1992Unjárgga gieldaNord-samisk959
PorsangerFinnmark01.01.1992Porsáŋggu gieldaNord-samisk3 978
TanaFinnmark01.01.1992Deanu gieldaNord-samisk2 922
KåfjordTroms01.01.1992Gáivuona suohkanNord-samisk2 150
LavangenTroms01.10.2009Loabága suohkanNord-samisk1 051
TysfjordNordland01.01.2006Divtasvuona suohkanLulesamisk1 974
RøyrvikNord-Trøndelag01.01.2013Raarvihken tjïelteSør-samisk469
SnåsaNord-Trøndelag01.01.2008Snåasen tjïelteSør-samisk2 139

 

I tillegg til disse kommunene er de fire nordligste fylkeskommunene Finnmark, Troms, Nordland og Nord-Trøndelag omfattet av forvaltningsområdet for samiske språk.

 

For å bli innlemmet i forvaltningsområdet for samiske språk må den aktuelle kommunen fatte et vedtak om å inngå i språkområdet. Tospråklige kommuner bevilges midler til tospråklig forvaltning over Arbeids- og inkluderingsdepartementets budsjett. Sametinget fastsetter fordelingsnøkkelen og fordeler tospråklighetsmidlene. På sikt kan det bli aktuelt også for kommunene Skånland (Troms), Evenes (Nordland), Tjeldsund (Nordland) å søke om å bli omfattet av forvaltningsområdet for samisk språk, og disse kommunen er tidligere forespurt om dette av Sametinget.

 

I Akuttmedisinforskriften § 15 bokstav n) som trådte i kraft fra 1.5.2015 er det et eksplisitt krav at AMK-sentralene skal ha etablert beredskap med tolketjeneste for samiske språk.

  • § 15.Krav til AMK-sentralene
  •   AMK-sentralene skal
  •   a) håndtere henvendelser om akuttmedisinsk bistand
  •   (...)
  •   n) i tillegg til norsk kunne kommunisere med innringer på engelsk og ha etablert beredskap med tolketjeneste for samiske språk og aktuelle fremmedspråk

9. Nasjonalt tolkeregister og oversikt over translatører mv

Nasjonalt tolkeregister er et innsynsregister, etablert i 2005, som gir oversikt over aktive tolkers formelle kompetanse i tolking mellom norsk og andre språk. Det er først og fremst rettet mot tolkebrukere i offentlig sektor, men er tilgjengelig for alle gjennom Tolkeportalen. Pr 15.2.2016 er det oppført totalt 1 474 aktive tolker i 65 forskjellige språk.

 

Tolkene i registeret sorteres i følgende fem kvalifikasjonskategorier fordelt på kjønn:

 

Tolker i Nasjonalt tolkeregister

Tall pr 15.2.2016
Kvalifikasjons-kategoriKvinnerMennTotalt antallAndel
Samlet8176571 474100 %
11066817412 %
22020403 %
337734872549 %
41217292 %
529720950634 %

 

Det anbefales at tolker i kategoriene 1, 2 og 3 blir prioritert. Registeret har ingen bestillingsfunksjon, og man er avhengig av at en tolk er ledig og villig til å påta seg tolkeoppdraget.

 

Den største språkdekningen hos tolkene er polsk og russisk, etterfulgt av arabisk, somali, engelsk, persisk, sorani, fransk, litauisk og rumensk. Fordeling av de forskjellige kategoriene i disse 10 største språkene er som følger:

 

Tolker i Nasjonalt tolkeregister

De 10 språkene med flest registrerte tolker - tall pr 15.2.2016
SpråkNivå 1Nivå 2Nivå 3Nivå 4Nivå 5Samlet
Totalt1042135617267765
Polsk14638270130
Russisk19340256120
Arabisk1436001087
Somali1114701776
Engelsk14221102572
Persisk823901362
Sorani313901356
Fransk712631855
Litauisk803501154
Rumensk621103453

 

De 10 mest etterspurte tolkespråk i helsevesenet i Oslo-regionen (Oslo universitetssykehus, Akershus universitetssykehus, Sunnaas sykehus, Oslo kommunale tolketjeneste, Lovisenberg sykehus og Diakonhjemmet sykehus i 2011) er imidlertid følgende:

 

Mest etterspurte språk for tolking i helsevesenet

De 10 mest etterspurte språkene i Oslo-regionen - tall pr 2011
(Kilde: NOU 2014:8 Tabell 4.1)
SpråkAntall tolker på nivå 1Antall tolker på nivå 2Antall tolker på nivå 3Antall tolker på nivå 4Antall tolker på nivå 5Samlet antall aktive tolker i Nasjonalt tolkeregister
Totalt87193104205625
Somali1114701776
Arabisk1436001087
Urdu72150832
Polsk14638270130
Tyrkisk61110725
Vietnamesisk10150420
Persisk823901362
Russisk19340256120
Kurdiske språk (sorani)313901356
Tamil4060717

 

Vi har ikke noe tilsvarende register eller oversikt over translatører/oversettere. Men domstolene har siden mars 2003 bygget opp et register over translatører og tolker i LOVISA (Lovinformasjonssystem). Dette registeret er imidlertid domstolenes interne register, og ikke uten videre åpent for utenforstående. Statsautoriserte translatørers forening har også en liste over translatører sortert på navn på sin hjemmeside.

 

10. Lovforslag om ny tolkelov

I NOU 2014:8 Tolking i offentlig sektor fremmes det forslag om en ny lov om offentlige myndigheters ansvar for bruk av tolk (tolkeloven). Formålet med loven er å bidra til å sikre rettssikkerheten og likebehandling for den enkelte ved at offentlige myndigheter, gjennom bruk av tolk, blir i stand til å forstå og bli forstått av personer som ikke behersker forvaltningsspråket.

 

Loven skal gjelde for forvaltningsorganer, som defineres som hvert organ for stat eller kommune. Også private rettssubjekter skal regnes som forvaltningsorgan i saker hvor det treffer enkeltvedtak eller utferdiger forskrift. Den kommunale helse- og omsorgstjenesten, den fylkeskommunale tannhelsetjenesten og den statlige spesialisthelsetjenesten er eksempler på forvaltningsorganer som vil bli omfattet av loven.

 

Lovforslagets § 3 fastsetter at det offentlige skal ha ansvar for bruk av tolk. I situasjoner hvor det av hensyn til rettssikkerhet og likebehandling er påkrevet at forvaltningsorganet benytter tolk for at den enkelte skal kunne ivareta sine interesser, skal tolk benyttes. I øvrig tilfeller hvor et forvaltningsorgan er i kontakt med en person som ikke behersker norsk, fremgår det at forvaltningsorganet ved behov bør bruke tolk. Det skal benyttes kvalifisert tolk, jf lovforslagets § 4.

 

Lovforslaget vil ikke omfatte skriftlige oversetteroppdrag som utføres av translatører/oversettere.

Legg igjen en kommentar