[content_protector password="Blå østers 2015"]

Juss for jordmødre, 5. reviderte utgave, 2015

Doms- og nemndsregister
DomstolDatoTemaHenvisning Side i bokaLovdata-sammendrag
Agder lagmannsrett15.03.1999Simpsontang manglet på fødestuenLA-1997-129479Sykehuseier ble erstatningsansvarlig for hjerneskade på gutt med cerebral parese. Lagt til grunn at fødselen i en kritisk situasjon ble forsinket ca. tre minutter som følge av at en ofte brukt type tang manglet på fødestuen og at denne måtte hentes fra en annen stue. I følge sakkyndig uttalelse kunne guttens helsesituasjon vært en helt annen uten forsinkelsen. Lagmannsretten bygget på denne sakkyndiges forklaring om at situasjonen ble vesentlig forverret som følge av forsinkelsen. Forverringen av skaden ansett å skyldes erstatningsbetingende uaktsomhet etter skadeserstatningsloven § 2-1 fra sykehusets side. De som arbeidet med fødselshjelpen og la til rette for den måtte ses som en enhet, brist i rutinen måtte ses på samme måte. Pådømmelsen delt etter tvistemålsloven § 151.
Bioteknologinemnda12.01.2005Blodprøveundersøkelser av gravide over 38 årUttalelse 12.1.200592Gravide over 38 år kan tilbys blodprøveundersøkelser som kan vise om kvinnen har en økt risiko for å få barn med misdannelser og kromosomavvik tidlig i svangerskapet,
Borgarting lagmannsrett08.12.2008Tvangsekteskap-Kurdistan-dommenLB-2008-121127258En iransk mann ble dømt til fire års fengsel for å ha tvunget sin datter til å gifte seg da hun var 14 år, jf straffeloven § 222, samt å unndra henne fra barnevernmyndighetenes omsorg, jf straffeloven § 216. Han ble videre dømt til å betale kr 150 000 i oppreisning. En mann som var med på unndragelsen fra barnevernmyndighetenes omsorg, ble dømt til 8 måneders fengsel.
Borgarting lagmannsrett03.01.2014Tvangsekteskap-Pakistan-dommenLB-2012-116152257-258Foreldrene til en jente på 15 år og 5 måneder som med deres samtykke inngitt ekteskap i Pakistan med sin kjæreste på 17 år etter at hun hadde blitt gravid, ble dømt for å ha medvirket til at ekteskap ble inngått av barn under 16 år, jfr straffeloven § 220 første ledd. Faren var ikke norsk statsborger, men ble ansett å være en «i Norge hjemmehørende person» på gjerningstiden, jfr straffeloven § 12. Samtykke til ekteskapsinngåelsen ble ansett som medvirkning. Forholdet ble ansett rettsstridig selv om datteren var blitt gravid, og at det ville være stigmatiserende med barn utenfor ekteskap. Ikke avgjørende at datteren ønsket å gifte seg eller at FNs konvensjon setter 15 år som minstealder for ekteskap. Begge dømt til betinget fengsel i 14 dager.
Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helse- og omsorgstjenesten05.12.2011Ultralyd i svangerskapets uke 11-13 og 17-19KOP-2011-12293Et flertall på 11 mot 8 anbefalte å støtte forslaget om å etablere et offentlig tilbud om tidligere ultralyd i svangerskapets uke 11-13.
Norges Høyesterett23.09.1983Børre Knudsen-dommenRt 1983 side 1004131En sogneprest nedla den statlige del av sitt embete som protest mot adgangen til selvbestemt abort (lov av 13. juni 1975 § 2, jfr. lovendring av 16. juni 1978). Han nektet å foreta vigsler, prøving av ekteskapsvilkår, megling i ekteskapssaker og føring av fødselsregister. Han mottok ikke statspost fra departementet og nektet å motta lønn fra staten. Staten reiste etter en tid avskjedssak og fikk medhold. - Staten gjorde bl.a. gjeldende at det ikke var nødvendig å ta standpunkt til anførselen om at abortloven var ugyldig. Høyesterett tok ikke avstand fra dette syn, men fant likevel å burde uttale seg om spørsmålet. Høyesterett antok at abortloven verken var i strid med Grunnloven § 2 og § 4, folkerettslige regler (De Forenede Nasjoners erklæring om Menneskerettighetene av 10. desember 1948 art. 3 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 4. november 1950 art. 2) eller uskrevne rettsprinsipper. Bl.a. uttalt at det tilkom lovgiveren - ikke domstolene - å foreta den avveining av motstridende interesser som en lovgivning om abortspørsmål krever. - Høyesterett fant at nektelsen av å utføre embetsplikter var urettmessig og ikke kunne forsvares ved at det forelå en «nødssituasjon». Han fikk heller ikke medhold i at han ikke kunne avskjediges, fordi biskopen ikke hadde fremsatt begjæring om dette. Antatt at når han forsettlig og varig nektet å oppfylle enkelte av arbeidsoppgavene som sogneprest, kunne han ikke sies å utføre sin tjeneste på forsvarlig måte, jfr. straffelovens ikrafttredelseslov § 10.
Norges Høyesterett25.09.1990Fusa-dommenRt 1990 side 87440I sak om rett til hjemmehjelp døde saksøkeren den dag ankeerklæringen ble inngitt. Hennes arvinger fortsatte saken, men hadde ingen selvstendig rettslig interesse. Norges Handikapforbund som hadde erklært hjelpeintervensjon, hadde rettslig interesse, jfr. tvistemålsloven § 54, og kunne ha trådt inn som part om saksøkeren hadde levet, jfr. tvistemålsloven § 78. - Kommunalt vedtak som innebar betydelig reduksjon av tidligere hjemmehjelp til saksøkeren, ble kjent ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil og lovstridig innhold. Høyesterett la til grunn at hjemmehjelp omfattes av § 3 nr. 1 i sosialomsorgsloven av 5. juni 1964 nr. 2. - Uttalelser om hvorvidt bestemmelsen gir den enkelte et rettskrav på ytelser som kan håndheves av domstolene. - Uttalelser om hvor langt domstolenes prøvingsrett går i forhold til forvaltningsskjønnet i disse saker. - Sosialomsorgsloven § 3 nr. 1 gir ikke noe rettskrav på bestemte former for sosialhjelp. Hvilke ytelser som skal gis, beror på et forvaltningsskjønn.
Norges Høyesterett25.10.2006Pasientjournal-kjennelsenHR-2006-1815-A (Rt 2006 side 1275)134Saken gjaldt en leges begjæring om midlertidig forføyning for å få utlevert pasientjournaler ved flytting av sitt arbeidssted fra ett legesenter til et annet. Høyesterett kom til at taushetspliktreglene i helsepersonelloven § 21 og § 45 tilsa at den legen som har taushetsplikt også forvalter opplysningene. Kravet til sikringsgrunn i tvangsloven § 15-2 ble ansett oppfylt.
Norges Høyesterett19.06.1989Struma-dommenRt 1989 side 674172Sykehuseier ble kjent erstatningsansvarlig, jfr. skadeserstatningsloven av 13. juni 1969 nr. 26 § 2-1. Under en strumaoperasjon ble stemmebåndsnervene på begge sider permanent skadet. Ved en operasjon av denne art må det stilles strenge krav til forsiktighet og årvåkenhet, både m.h.t. identifikasjon og observasjon av nervene, og for å sikre dem mot skade. Operasjonsbeskrivelsen var kortfattet og uklar på flere punkter av vesentlig betydning for aktsomhetsbedømmelsen. Den bevistvil som derved forelå om hvorvidt operasjonen var gjennomført på en fullt aktsom og forsvarlig måte, måtte løses i disfavør av sykehuseieren.
Norges Høyesterett08.11.2011Pasientjournaler til NAV-dommenHR-2011-2072-A (Rt 2011 side 1433)150Saken gjaldt spørsmål om en pasient hadde rett til å klage over pålegg rettet til hans lege om utlevering av pasientjournal i forbindelse med kontroll av legens virksomhet, jf. forvaltningsloven § 28. Høyesterett kom til at utleveringspålegget var en prosessledende avgjørelse som inngikk som ledd i en undersøkelsessak mot legen. Selv om pasienten har et sterkt beskyttelsesverdig behov for å forhindre spredning av personopplysninger, er dette vernet ikke absolutt, jf. pasientrettighetsloven § 3-6. Utleveringspålegget var ikke «bestemmende» for pasientens «rettigheter» i den forstand begrepet benyttes i forvaltningsloven § 2.
Norges Høyesterett06.03.2014Tvangsekteskapsforsøks-dommenHR-2014-469-A (Rt 2014 side 205)258Straffen for overtredelse av strl. § 222 annet ledd 1. straffalternativ jf. § 49 ble fastsatt til fengsel i ett år og fire måneder. Tiltalte hadde forsøkt å tvangsgifte sin datter på 16 år med brorens sønn gjennom et vedvarende sosialt press for å bryte ned motstanden hos datteren, og gjennom forberedende handlinger, så som å kontakte en mullah i Iran og å ordne med en ekteskapskontrakt. Det ble ikke brukt vold eller trusler om vold.
Norges Høyesterett15.02.1999Mislykket steriliserings-dommenHR-1999-14-A (Rt 1999 side 203)232Saksøkeren fikk ikke medhold i krav om erstatning for økonomisk tap, herunder oppfostringsutgifter, som følge av at det etter et steriliseringsinngrep likevel ble født et friskt barn. Uttalt at skadeserstatningsloven ikke løste alle spørsmål knyttet til hvilke tap som er erstatningsrettslig vernet, og at dette spørsmål måtte avgjøres uavhengig av loven. Avgjørelsen berodde langt på vei på et verdivalg. Høyesterett så det som den beste løsning, i relasjon til barnets, foreldrenes og samfunnets interesser generelt vurdert, ikke å anerkjenne erstatningsrettslig vern for de krav som er reist i denne saken.
Norges Høyesterett15.02.2006Ugyldig tvangsekteskaps-dommenHR-2006-258-A (Rt 2006 side 140)257,258En kurdisk mann var sammen med en av sine sønner dømt for ved trusler om vold å ha tvunget mannens eldste datter til å inngå ekteskap, jf straffeloven § 222 annet ledd 1. straffalternativ. Høyesterett kom til at dette straffebudet ikke kunne anses overtrådt før gyldig ekteskap var inngått etter de i vigselslandet gjeldende regler. Straff for forsøk på overtredelse av straffeloven § 222 annet ledd 1. straffalternativ, jf § 49, ble satt til fengsel i to år og seks måneder for faren og to år for sønnen.
Norges Høyesterett18.06.1977Legemorfinsprøyte-kjennelsenRt 1977 side 639218En 56 år gammel lege ble i lagmannsretten dømt for uaktsomt å ha forvoldt en pasients død ved en sprøyte med et morfinpreparat. Døden skyldtes en kombinasjon av dette preparat og alkoholpåvirkning hos pasienten. Tiltalte ble også dømt for promillekjøring. Straffen ble satt til 8 måneders fengsel og i medhold av straffeloven § 29 nr. 2 ble han for alltid fradømt retten til å praktisere som lege. Tiltalte var tidligere straffedømt i forbindelse med sin legevirksomhet. Hans anke over straffutmålingen som særlig var rettet mot rettighetstapet, ble forkastet.
Norges Høyesterett29.01.2010Manglende NPE-behandling-kjennelsenHR-2010-184-U (Rt 2010 side 78)234Saken gjaldt opphevelse av en tingrettsdom for så vidt den gjaldt et krav om erstatning for økonomisk tap, fordi kravet skulle vært fremmet for Norsk Pasientskadeserstatning, jf. pasientskadeloven § 9, jf. § 1. Høyesteretts ankeutvalg fant at lagmannsrettens kjennelse som opphevet tingrettsdommen var korrekt, jf. pasientskadeloven § 18.
Oslo tingrett28.08.2008Tvangsekteskap PakistanTOSLO-2007-15659258Saken gjelder spørsmålet om hvorvidt et ekteskap inngått i Pakistan er ugyldig i medhold av ekteskapsloven § 16 tredje ledd (tvangsekteskap).
Oslo tingrett17.09.2009Kvinne ble gift mot sin vilje i Pakistan etter trusler og press fra egen familie. Ekteskapet ble kjent ugyldig.TOSLO-2009-46765258Kvinne ble gift mot sin vilje i Pakistan etter trusler og press fra egen familie. Ekteskapet ble kjent ugyldig.
Oslo tingrett18.03.2002Mann ble gift mot sin vilje i TyrkiaTOSLO-2001-11987A/25 (RG 2002 side 912)258A (mann), som er født i Tyrkia og har bodd i Norge fra han var 11 år, inngikk da han var 22 år gammel ekteskap i Tyrkia med sin tremenning B, som da var 16 år og 10 måneder. 3-4 uker etter bryllupet reiste A tilbake til Norge. Han anla ugyldighetssøksmål i forbindelse med at B kom til Norge året etter. A og B nedla i retten sammenfallende påstand om at ekteskapet kjennes ugyldig. Retten tok påstanden til følge. Lagt til grunn at A hadde vært utsatt for et sterkt og kontinuerlig press som han ikke var i stand til å stå imot, og at han etter all sannsynlighet også ble utsatt for både trusler og fysisk maktbruk fra farens side. - Søksmålsfristen på 6 måneder i ekteskapsloven § 16 fjerde ledd ansett overholdt. A ble det første året etter ekteskapsinngåelsen boende hos sine foreldre, og han befant seg da i samme tvangssituasjon som tidligere.
Personvernnemnda24.03.2010NAVs informasjonsplikt ved flerjournalinnhentingPVN-2009-22149Datatilsynet og NAV er uenige om rekkevidden av unntaket i personopplysningsloven § 20 annet ledd bokstav a. Klager mener at personopplysningsloven § 20 annet ledd bokstav a, sammenholdt med folketrygdloven § 21-4, jf § 21-4 bokstav c hjemler unntak fra informasjonsplikten som følger av personopplysningsloven § 20 første ledd. Personvernnemnda kom til at en naturlig forståelse av ordlyden i folketrygdloven § 21-4c 4.ledd tilsier at hovedregelen om informasjonsplikt skal gjelde her. Det er uttrykkelig henvist til informasjonsplikten i personopplysningsloven i § 21-4c 4. ledd, og det er bare gjort unntak for de forhold som er regulert i folketrygdlovens § 21-4b.
Sivilombudsmannen01.01.2007Radiografbierverv-uttalelsenSOMB-2007-29 (Sak 2006/823)192Saken gjelder spørsmål om et helseforetak kan forby en radiograf å ta betalte oppdrag ved et privat røntgeninstitutt.
Helseforetakets forbud mot å ha bierverv i en privat helsevirksomhet brøt med en langvarig praksis og uttalelser i forarbeidene til helsepersonelloven. Inngrep i tilsattes rett til å bestemme over egen fritid må ha et klart rettslig grunnlag. Ombudsmannen kom til at det var tvilsomt om arbeidsavtalen sammenholdt med den arbeidsrettslige lojalitetsplikten ga helseforetaket rett til å forby radiografen å ha bierverv ved et privat røntgeninstitutt.
Helseforetaket ble bedt om å behandle saken på nytt. Ombudsmannen ba også Helse- og omsorgsdepartementet vurdere det rettslige grunnlaget for dagens praksis knyttet til helseforetakenes forbud mot bierverv.
Sivilombudsmannen17.12.2008Pasienters klagerett ved NAVs innhenting av deres fastlegejournalSOMB-2008-18150NAV avviste klager fra flere pasienter på et pålegg til deres lege om å utlevere journalopplysninger om dem. Spørsmålet saken reiste var om NAV kunne avvise klagene, eller om utleveringspålegget måtte anses som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven 10. februar 1967 § 2 som kunne påklages av pasientene.

Pålegget var klart en avgjørelse som var truffet under utøvelse av offentlig myndighet. Det var videre på det rene at pålegget måtte anses som bestemmende for pasientenes rettigheter, nærmere bestemt deres rett til vern mot spredning av personlige opplysninger. Pålegget ble ifølge NAV gitt utelukkende for å kontrollere legens virksomhet, og pasientene ville ikke være parter i en eventuell etterfølgende sak mellom NAV og legen. Deres rettssikkerhetsgarantier knyttet til utleveringspålegget ville dermed ikke kunne bli ivaretatt gjennom den senere saken. Begrunnelsen for eventuelt å skulle anse pålegget som en prosessledende avgjørelse slo da ikke til. Pålegget fremsto som et selvstendig tiltak overfor pasientene, og ble av ombudsmannen ansett som et enkeltvedtak.
Statens helsepersonellnemnd23.11.2010Diabetesjordmor-vedtaketHPN-2010-9579, 137, 212-213,217Tilbakekall av autorisasjon som jordmor - fysisk svekkelse. Helsetilsynets vedtak ble omgjort til begrenset autorisasjon. Nemnda kom til at klageren ikke var uegnet for sitt yrke, men at hennes autorisasjon måtte begrenses, jf. § 59a. Klageren hadde siden ungdommen hatt diabetes mellitus type 1. Hun hadde arbeidet som jordmor eller sykepleier i fjorten år. Det hadde, slik nemnda forsto det, ikke vært noen forverring av sykdommen disse årene, og klageren synes å ha god kontroll med sin sykdom. Det var derfor ikke grunnlag for å si at klagerens sykdom innebar en fysisk svekkelse som i dag gjorde henne uegnet for yrket som jordmor. Vilkårene for tilbakekall av autorisasjon var da ikke til stede. Nemnda mente imidlertid det kunne være en fare for pasienters sikkerhet om klageren fikk føling/hypoglykemi mens hun var var alene som jordmor hos en pasient. Pasienter som har hatt sykdommen lenge, slik klageren har hatt, vil ikke alltid merke at de har hypoglykemi. Klagerens autorisasjon ble derfor begrenset slik at hun ikke kan gå alenevakt i fødeavdeling eller fødestue, eller ta hjemmefødsler alene. Hun skal ikke gå nattevakt. Hun må opplyse arbeidsgiver om sin sykdom. Det ble overlatt til Helsetilsynet å vurdere ytterlige vilkår knyttet til oppfølging og kontroll av klagerens sykdom.
Statens helsepersonellnemnd12.11.2001Sykepleieralkohologtyveri-vedtaketHPN-2001-80217Tilbakekall av autorisasjon som sykepleier. Hpl § 57. Grunnlaget for tilbakekallet var alkoholmisbruk, tyveri av legemidler på arbeidsplassen til eget bruk og uforsvarlig sykepleiervirksomhet under en ambulansetur. Klager hadde erkjent alkoholmisbruket og tyveriene. Nemnda kom til at klager var uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig. Nemnda så spesielt alvorlig på det forhold at klager hadde byttet ut pasienters tabletter med svakere preparater og C-vitamin. Helsetilsynets vedtak om tilbakekall stadfestet.
Statens helsepersonellnemnd23.11.2010Gave til hjelpepleier-vedtaketHPN-2010-65190-191Tilbakekall av autorisasjon som hjelpepleier - grove pliktbrudd og uforsvarlig virksomhet. Helsetilsynets vedtak ble stadfestet. Nemnda kom til at vilkårene for å tilbakekalle klagerens autorisasjon var oppfylt. Nemnda kom til at klageren hadde mottatt en rekke gaver fra en pasient i strid med gaveforbudet i helsepersonelloven. Klageren hadde anført at forholdet måtte anses som en rent privat relasjon. Nemnda kom til at den private relasjonen mellom klageren og pasienten oppsto som en direkte følge av den tidligere profesjonelle relasjonen. Det ble vektlagt at den private relasjonen oppsto kort tid etter at klageren hadde arbeidsoppgaver knyttet til pasienten som bruker av hjemmetjenesten og at tjenestene klageren bisto pasienten med, dels var samme type tjenester en hjelpepleier normalt har overfor brukere av hjemmetjenesten. Forbudet mot å motta gaver rammer også gaver eller ytelser som er gitt på bakgrunn av virksomhet som helsepersonell utenfor ordinære arbeidsforhold. Klagerens handlinger representerte samlet et grovt pliktbrudd, og tilliten til klageren var svekket i betydelig grad.
Statens helsepersonellnemnd22.06.2009MP3-vedtaketHPN-2008-161215Nemnda kom til at vilkårene for å gi klageren en advarsel var oppfylt. På bakgrunn av mistanke om omsorgssvikt hadde en pårørende lagt en MP3-spiller inn på rommet til en totalt hjelpetrengende pasient på aldershjem. Opptaket viste at klagerens kommunikasjon med pasienten vitnet om lite omsorgsfull yrkesutøvelse. Hun snakket til pasienten i en hensynsløs og uakseptabel tone, noe som var egnet til å utløse frykt hos en sårbar pasient. Det ble også dokumentert ved opptaket at klageren ble oppmerksom på at pasienten var langt dårligere på denne kveldsvakten enn det klageren har forklart seg om i ettertid. På bakgrunn av klagerens observasjoner om pasientens tilstand skulle tilsynslegen ha vært varslet og hun skulle også ha varslet pasientens pårørende. På lydopptaket fremgikk også at klageren ga pasienten mat selv om hun hostet og hadde besværet respirasjon, og at klageren forlot pasienten med betydelige respirasjonsplager uten at hun fikk hjelp for dette. Det skjedde det en akutt forverring av pasientens tilstand under måltidet, og forhold under måltidet antas å ha fremskyndet at pasienten døde samme kveld. Klageren ga de pårørende bevisst uriktige opplysninger om det hun trodde var dødstidspunktet, for å beskytte seg selv mot kritikk fra de pårørende. Som primær- og avdelingssykepleier hadde klageren et spesielt ansvar for pasienten. Det var manglende kontroll og oppfølging av ernæring, væske og eliminasjon. Sett i sammenheng med at pasienten hadde spesielle behov, var kartlegging, koordinering og kontroll av hennes ernæringsstatus av særlig viktighet for å forebygge blant annet uttørring. De nære pårørende ble heller ikke møtt med den nødvendige respekt og omsorg verken før pasientens død eller gjennom sorgprosessen etterpå. Klageren kom med flere uttalelser som viste lite omsorgsfull yrkesutøvelse. Hennes omgangsform med de pårørende var uprofesjonell og bidro heller til å øke konfliktnivået dem i mellom enn å medvirke til samarbeid. Klagerens journalføring var også i strid med kravene til journalføring når det gjaldt hvor hyppig pasienten ble tilsett. Helsetilsynets vedtak ble stadfestet.
Statens helsepersonellnemnd19.06.2013Legeadvarsel-vedtaketHPN-2013-16184Klagerens rekvirering var uforsvarlig og journalføringen mangelfull for tretten pasienter. Rekvireringen var gjennomgående preget av manglende kontroll og manglende faglig medisinsk begrunnelse. Klageren var ikke pasientens fastlege, men rekvirerte likevel flere typer vanedannende legemidler samtidig og sammenhengende over lang tid. Hennes rekvirering av en rekke legemidler på blå resept, for flere svært sjeldne lidelser, og kun begrunnet i pasientens egne opplysninger, vitnet om alvorlig svikt i klagerens dømmekraft. Urettmessig rekvirering av legemidler på blå resept hadde påført trygden unødig utgift.
Statens helsepersonellnemnd06.03.2003Dokumentert rusfrihet-vedtaketHPN-2002-89213Sykepleieren hadde tidligere ved vedtak av Statens helsetilsyn, og senere stadfestet av Statens helsepersonellnemnd (HPN-2001-58), fått tilbakekalt sin autorisasjon på grunn av tyveri og misbruk av B-preparater fra sin arbeidsgiver. Hun ble derfor funnet uskikket til å utøve virksomhet som sykepleier. Sykepleieren fremla dokumentasjon for rusmiddelanalyser av urin for en periode på nesten 2 år. Én gang i perioden ble det testet positivt på opiater, noe som av hans lege ble forklart med bruk av Tuxi mikstur. Han har vært ansatt ved sykehjem som miljøterapeut fra han ble fratatt autorisasjonen. Sykepleieren har ikke hatt fravær i denne perioden. Statens helsetilsyn ga sykepleieren tilbake en begrenset autorisasjon. Nemnda uttaler, med støtte i uttalelse i sak HPN-2002-9, at en tidsramme på 2 år er hensiktsmessig i saker som den foreliggende. Nemnda finner at det foreligger tilstrekkelig dokumentasjon på rusfrihet, og at arbeidsgiver på sykehjemmet har gitt en god attest til sykepleieren. Sykepleieren har også deltatt i AKAN-opplegg med tett oppfølging fra arbeidsgiver og fastlegen. Han fikk derfor full sykepleierautorisasjon tilbake.
Statens helsepersonellnemnd28.01.2002Leges seksuelle misbruk av pasienterHPN-2001-84213-214Tilbakekall av autorisasjon som lege, hpl § 57. Begrunnelsen for tilbakekallet var at klager ved en rekke anledninger og gjennom flere år hadde utnyttet kvinnelige pasienters tillit for å skaffe seg seksuell tilfredsstillelse. Nemnda fant at klagers handlinger utvilsomt var uforsvarlig legevirksomhet, de viste grov mangel på faglig innsikt og det representerte en type adferd som måtte anses som uforenlig med yrkesutøvelsen. Den tid som var gått siden siste overgrep og den terapeutiske behandling klager hadde vært i gjennom var etter nemndas vurdering ikke tilstrekkelig til å endre på klagers manglende egnethet som lege. Nemnda fant at klager verken nå eller i fremtiden hadde den nødvendige tillit for å være lege. Helsetilsynets vedtak om tilbakekall stadfestet.
Statens helsepersonellnemnd25.09.2013Psykolog fikk ikke tilbakeført autorisasjon etter legemiddelmisbrukHPN-2013-121213Klagerens autorisasjon ble i 2010 tilbakekalt på grunn av langvarig misbruk av vanedannende legemidler. Hun hadde skaffet seg legemidler blant annet ved å forfalske resepter. Det var fremlagt 35 negative analyseresultater fra rusmiddeltesting tatt over en periode på ett år og fire måneder. Testperioden var for kort og analysefrekvensen for lav. Det manglet prøver enkelte perioder, og det var påpekt at urinen var tynn for to av prøvene. Det var dermed ikke dokumentert rusfrihet over en tilstrekkelig lang sammenhengende periode.
Statens helsepersonellnemnd24.10.2007Jordmors uforsvarlige fødselshåndteringHPN-2007-81215-216Nemnda kom til at vilkårene for å gi klageren en advarsel var oppfylt. Klageren hadde i forbindelse med en fødsel handlet i strid med kravet til faglig forsvarlighet. Etter nemndas vurdering skulle klageren på et tidligere tidspunkt ha koblet til en CTG-registrering for å utelukke en avvikende eller patologisk CTG. Det var også i strid med forsvarlighetskravet at klageren, etter at det ble koblet til kontinuerlig CTG-registrering, ikke tolket denne som patologisk og tilkalte lege. Klageren hadde flere ganger i en periode på over to timer hørt en forhøyet fosterlyd. Slik nemnda så det, medførte det et krav om ekstra oppfølging og årvåkenhet fra klagerens side når pasienten hadde en stor muskelsvulst i livmoren og vannavgang uten rier ved innleggelse. I tillegg snakket pasienten begrenset norsk. Det var heller ikke i tråd med forsvarlig praksis når klageren i den foreliggende situasjon ga pasienten riestimulerende infusjon uten å kontakte lege. Etter nemndas vurdering skjerper det aktsomhetsplikten at yrkesutøvelsen kan innebære risiko for alvorlige skader og død for barnet og den fødende. Helsetilsynets vedtak ble stadfestet.
Statens helsepersonellnemnd24.09.2003Lege og jordmors samarbeid ved tvillingfødsel med risikoelementerHPN-2003-33217Den fødende hadde vært innlagt på Kvinneklinikken fra 25. svangerskapsuke i forbindelse med forkortet livmorhals og sammentrekninger i forbindelse med en tvillingfødsel. Hun ble behandlet for å forhindre en for tidlig fødsel. I 30. svangerskapsuke på nattestid kl 0345 ble legen tilkalt på grunn av spørsmål om vannavgang. Legen fant at det ikke kom fostervann, men forordnet CTG-registrering. Vaginalblødning registrert hos pasient. Jordmor får senere problemer med å finne fosterlyd hos en av tvillingene, og registrerte økt vaginalblødning. Tvillig 1 ble forløst kl 0710 og var dødfødt, mens tvilling 2 ble forløst med keisersnitt kl 0710 og overlevde. Morkaken til tvilling nr 1 ble funnet løsnet. Legen ble kritisert av Statens helsetilsyn for å ha handlet avvikende i forhold til gitte retningslinjer og god praksis, og burde ikke godkjent intermitterende CTG-registrering hos en risikopasient. Legen burde blitt på fødestuen til pasienten var tilkoblet kontinuerlig CTG-registrering i og med at han to ganger hadde oppdaget at jordmor ikke fulgte instruksen. En slik registrering kunne gjort at man hadde oppdaget placentaløsningen av tvilling 1 tidligere, og kunne intervenert operativt. Vurderingen skjer etter tidligere legelov § 25, men nemnda uttaler at det ikke innebærer noen realitetsforskjell fra dagens helsepersonellov. Nemnda konstaterer at den fødende ikke fikk forsvarlig behandling ved at det ikke ble sørget for en kontinuerlig simultan CTG-registrering av tvillingene. Nemnda konstaterer at det var en risikofødsel med tvillingfødsel, fare for for tidligere fødsel, betydelig vekstavvik, tidligere blødningstendens og fall i hjertelyd, noe som var kjent for legen og gjorde CTG særlig påkrevd. Nemnda finner imidlertid at legens opptreden, herunder manglende adekvat reaksjon på at jordmor ikke fulgte hans instruks, ikke var tilstrekkelig til å ilegge advarsel. Statens helsetilsyns vedtak om advarsel ble omgjort.
Statens helsepersonellnemnd24.04.2003Feilblandet drypp-uttalelsenHPN-2002-123216Advarsel sykepleier. Hpl. § 56. Klager administrerte feilblandet drypp videre til alvorlig syk pasient. Feilmedisineringen ble først oppdaget dagen etterpå. Det kunne ikke utelukkes at tilførselen av legemiddelet hadde vært en medvirkende årsak til pasientens død. Selve blandingen ble forestått av en annen sykepleier ved avdelingen. Nemnda fant ikke klagers handlinger så klandreverdige (uforsvarlige) at de kvalifiserte til en advarsel etter hpl. Helsetilsynets vedtak om advarsel ble omgjort.
Statens helsepersonellnemnd15.12.2011Legeadvarsel etter ikke igangsatt fødselHPN-2011-163212En pasient ble innlagt på fødeavdeling på termindato, med mistanke om svangerskapsforgiftning. To dager senere ble det forløst et dødfødt barn. Klageren hadde startet riestimulering for sent, over et døgn etter vannavgang. Hun ga ikke adekvat antibiotikabehandling da det under fødselen tilkom alvorlige tegn på infeksjon. Barnet burde blitt forløst tidligere og ved akutt keisersnitt, da CTG viste tegn på truende oksygenmangel hos fosteret. Nemnda la ikke avgjørende vekt på at det var tale om et enkeltstående tilfelle. Klageren har ved sin håndtering av ett enkelt fødselsforløp begått flere pliktbrudd.
Statens helsepersonellnemnd20.02.2006Jordmoradvarsel ved risikofødselHPN-2006-58216Advarsel til jordmor - uforsvarlig virksomhet og journalføring. Nemnda kom til at vilkårene for å gi klageren en advarsel var oppfylt. Klageren hadde handlet i strid med kravet til faglig forsvarlighet vedrørende pasient som var innlagt til observasjon grunnet igangsetting av fødsel ved overtidig svangerskap. Det var etter nemndas vurdering kritikkverdig at klageren ikke undersøkte fosterlyden da fostervannet gikk kl 00.45. De nevnte forhold var risikofaktorer ved fødselen, og medførte et krav om ekstra oppfølging og årvåkenhet fra klagerens side, selv om det var foretatt en CTG-registrering i perioden 23.30 til 00.15 som viste upåfallende mønster. Videre skulle klageren kl 01.45 ha undersøkt pasienten, herunder fosterlyden, da det tilkom blodtilblandet fostervann. Det skjerper aktsomhetsplikten at yrkesutøvelsen innebærer risiko for alvorlige skader og død for barnet og den fødende. Nemnda så også svært alvorlig på at klageren i forbindelse med de to refererte undersøkelser både kl 00.45 og 01.45 journalførte god fosterlyd, selv om hun ikke hadde lyttet til fosterlyden. Helsetilsynets vedtak ble stadfestet.
Statens helsepersonellnemnd20.12.2005Primærjordmors ansvar ved patologisk utviklingHPN-2005-104216Advarsel til jordmor - uforsvarlig virksomhet. Hpl § 56 jf § 4. Nemnda kom til at vilkårene for å gi klageren en advarsel ikke var oppfylt. Klagerens håndtering i forbindelse med en fødsel hun ble tilkalt til som ansvarshavende jordmor, var et brudd på helsepersonelloven § 4 og kravet til forsvarlig helsehjelp. Det var kritikkverdig at klageren på dette tidspunkt ikke vurderte hele fosterlydsregistreringen, men kun det som ble vist på skjermen, spesielt fordi det som vistes var patologisk. Nemnda delte heller ikke klagerens anførsel om at det er primærjordmoren alene som har ansvaret for alt som skjer med den fødende inntil hun eventuelt har tilkalt lege for bistand. Pasientens krav på adekvat helsehjelp må til enhver tid være avgjørende for hvem som tar endelig beslutning om helsehjelpens innhold og utførelse. Det påligger derfor det enkelte helsepersonell et selvstendig ansvar for å påse at forsvarlig helsehjelp blir gitt. Nemnda kom, etter en helhetsvurdering, likevel til at klagerens handlemåte alene ikke kvalifiserte for en advarsel. Ved vurderingen la nemnda vekt på at det var stort arbeidspress på fødeavdelingen den aktuelle dagen på grunn av andre presserende og potensielt farlige fødsler, at det var en annen jordmor som hadde primæransvaret for pasienten og at ansvarforholdene var uklare. Helsetilsynets vedtak ble omgjort.
Statens helsepersonellnemnd25.01.2011Jordmoradvarsel ved risikofødselHPN-2010-210211Klageren var jordmor ved en fødsel der det ble påvist misfarget fostervann og tilkoblet CTG. Fødselen var i henhold til interne retningslinjer å anse som en fødsel forbundet med risiko. Ansvarshavende lege hadde to ganger sett til pasienten og godkjent CTG, den ene gangen etter å ha blitt tilkalt av klageren. Klageren tilkalte ikke lege på et senere tidspunkt der CTG endret seg betydelig og etter hvert ble patologisk. Det var en grov feilvurdering at hun valgte å avvente situasjonen. Klageren var erfaren og hadde den nødvendige kompetanse til å vurdere CTG. Det forhold at legen hadde godkjent CTG på et tidligere tidspunkt kunne ikke få betydning.

[/content_protector]