[content_protector password="Cyan sjø 2015"]

Nasjonale fag og legemiddelhåndtering, 1. utgave, 2016

Doms- og nemndsregister
DomstolDatoTemaHenvisning BoksideLovdata - sammendrag
Borgarting lagmannsrett08.12.2008Tvangsekteskap-Kurdistan-dommenLB-2008-121127215En iransk mann ble dømt til fire års fengsel for å ha tvunget sin datter til å gifte seg da hun var 14 år, jf straffeloven § 222, samt å unndra henne fra barnevernmyndighetenes omsorg, jf straffeloven § 216. Han ble videre dømt til å betale kr 150 000 i oppreisning. En mann som var med på unndragelsen fra barnevernmyndighetenes omsorg, ble dømt til 8 måneders fengsel.
Borgarting lagmannsrett09.09.2014Aleris-snoke-dommenLB-2013-147035104Se også tingrettsdommen. Saken gjaldt straff for uberettiget bruk og utlevering av pasientopplysninger. Lagmannsretten kom til at legesekretæren som hadde utlevert opplysningene, ikke kunne straffes for utroskap etter straffeloven § 275 fordi hun ikke hadde hatt en styrings- eller tilsynsfunksjon i lovens forstand. Hun kunne bare dømmes for overtredelse av helsepersonelloven § 21 (taushetsplikt) og § 21 a (uberettiget bruk av helseopplysninger), slik også tingretten var kommet til. Mottakeren av opplysningene - en lege - ble dømt for medvirkning til disse overtredelsene. Lagmannsretten kom videre til at et selskap som hadde mottatt opplysningene i anonymisert form, ikke kunne ilegges foretaksstraff for heleri (surrogatheleri) etter straffeloven § 317, jf. § 48 a. Lagmannsretten viste til at lovgiver bevisst hadde valgt ikke å gjøre det straffbart å motta taushetsbelagte opplysninger, jf. straffeloven § 121. Sammenhengen i straffelovens system tilsa da at forholdet heller ikke kunne være straffbart etter heleribestemmelsen. Straffen ble redusert sammenlignet med tingrettens dom.
Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker Agder07.06.2013Kjønnslemlestelsesbeskyttelse, omsorgsovertakelseFNV-2013-50-AGD203Fylkesnemnda tok til følge begjæring om omsorgsovertakelse av åtte år gammel jente. Etter nemndas vurdering var det overhengende fare for at hennes mor ikke maktet å beskytte henne mot å bli kjønnslemlestet. Da det ikke var etablert en ordning som sikret jenta mot dette, samtidig som hun bodde hos mor, mente nemnda at det var hennes beste å bo i fosterhjem inntil videre. Tidsperspektivet på plasseringen var ikke mulig å fastslå. Samværet mellom jenta og hennes mor ble på denne bakgrunn fastsatt til fem timer en gang i måneden. Nemnda mente jentas behov for sikkerhet tilsa at det måtte være adgang for barneverntjenesten til å føre tilsyn under samvær, samt til å kreve å ha tolk under samværene.
Fylkesnemnda for sosiale saker Buskerud og Vestfold 11.04.2007Tvang og makt overfor autistFNV-2007-20-BUS198Saken gjaldt gutt, født 92, med diagnosene autisme og lett psykisk utviklingshemming; som hadde mye utagerende atferd på den institusjonen han bodde i. Det ble dermed iverksatt et planlagt skadeavvergende tiltak over tre nivåer, der føring til rom eller nedleggelse var det mest inngripende nivået. Guttens mor klagde på tiltaket og viste til at andre løsninger enn bruk av tvang og makt måtte prøves ut først. Fylkesnemnda var enig i at antall ansatte rundt gutten var for høyt, at han trengte aldersadekvate og meningsfylte oppgaver, at boligen måtte utstyres bedre, og at samarbeidet med hjemmet måtte bedres. Likevel ville slike forbedringer kun ha begrenset effekt og bruk av tvang og makt var dermed uansett nødvendig. Tiltaket var både faglig og etisk forsvarlig, og lovens øvrige vilkår var også oppfylt. Selv om mor fikk medhold på flere punkter, ble klagen dermed ikke tatt til følge.
Fylkesnemnda for sosiale saker Oslo og Akershus19.01.2010Gravid rusmisbrukerFNV-2010-8-OSL119Gravid kvinne hadde drukket alkohol de 6 første ukene av svangerskapet og ved noen senere anledninger. Det er allment akseptert at alkohol kan skade fosteret. Kvinnen var plaget av angst. Hun var ute med venninner og drakk alkohol. Hun ble ukritisk og tok en overdose med heroin. Fylkesnemnda vurderte at hennes rusmisbruk, som omfattet piller, amfetamin, kokain og heroin - var av en slik art at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade.
Gulating lagmannsrett26.08.2010KOLS-tvangsbehandling-dommenLG-2010-82289 190Spørsmål om vilkårene for vedtak om helsehjelp som pasienten motsetter seg foreligger, jfr. lov om pasientrettigheter § 4A-5. Lagmannsretten fant at den helsehjelp en 44 år gammel kvinne med alvorlig KOLS og paranoid schizofreni mottok på sykehjem var nødvendig, jfr. pasientrettighetsloven § 4A-3 annet ledd bokstav b, og kunne ikke forsvarlig utføres i hjemmet. Helsehjelpen under tvangsplassering var den klart beste løsning for henne, jfr. pasientrettighetsloven § 4A-3 tredje ledd. Tiltaket fremsto for lagmannsretten som adekvat og betryggende sett i forhold til hennes alvorlige helsesituasjon kombinert med hennes manglende innsikt i denne. Lagmannsretten understreket at intitusjonen burde vurdere tiltak for å øke pasientens livskvalitet under oppholdet med tanke på videreføring av tvangsvedtaket.
Klagenemnda for behandling i utlandet04.03.2013Dekning av utgifter i Tyskland for puste- og spisevanskerUKN-2012-80222Saken gjelder klage på vedtak fra Utenlandskontoret, Helse Sør-Øst, som har avslått søknad om dekning av utgifter til helsehjelp i Tyskland for puste- og spisevansker som følge av ---. Se pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1b femte ledd og § 7-2 annet ledd, jf. prioriteringsforskriften § 3.
Likestillings- og diskrimineringsnemnda29.06.2012Barnevernundersøkelsessak-uttalelsenLDN-2011-49201Spørsmål om X barneverntjeneste har handlet i strid med forbudet mot diskriminering i diskrimineringsloven § 4 ved å åpne undersøkelsessak og ved å fokusere på kjønnslemlestelse i sin utredning av saken, samt å kreve at det ble gjennomført underlivsundersøkelse for å få dokumentert om kjønnslemlestelse hadde funnet sted eller ikke. Nemnda konkluderte med at X barneverntjeneste ikke handlet i strid med loven da barneverntjenesten åpnet undersøkelsessak og fokuserte på kjønnslemlestelse i utredningen av saken. Videre konkluderte nemnda med at X barneverntjeneste handlet i strid med loven da barneverntjenesten krevde at C skulle underlivsundersøkes.
Norges Høyesterett21.06.1990Hiv-smittet-ektepar-kjennelsenHR-1990-305-K109Et ektepar var blitt smittet av HIV etter blodoverføring og ønsket å få vite blodgiverens identitet i forbindelse med sak om erstatning. Utvalget fant at opplysninger om blodgiverns identitet var omfattet av overlegens taushetsplikt etter legeloven § 31 første ledd, og at det ikke forelå særlige grunner som gjorde det rettmessig å gi slike opplysninger etter paragrafens annet ledd.
Norges Høyesterett18.06.1977Legemorfinsprøyte-kjennelsenRt 1977 side 639235En 56 år gammel lege ble i lagmannsretten dømt for uaktsomt å ha forvoldt en pasients død ved en sprøyte med et morfinpreparat. Døden skyldtes en kombinasjon av dette preparat og alkoholpåvirkning hos pasienten. Tiltalte ble også dømt for promillekjøring. Straffen ble satt til 8 måneders fengsel og i medhold av straffeloven § 29 nr. 2 ble han for alltid fradømt retten til å praktisere som lege. Tiltalte var tidligere straffedømt i forbindelse med sin legevirksomhet. Hans anke over straffutmålingen som særlig var rettet mot rettighetstapet, ble forkastet.
Norges Høyesterett05.11.2008Psykiatertrussel-dommenHR-2008-1927-A (Rt 2008 side 1491)116,117En mann som var sendt fra Irland til Norge som første asylland hadde uttalt til en psykiater at han skulle skaffe seg hagle og ta livet av en politibetjent i Politiets utlendingsenhet som hadde orientert ham om at det ikke var aktuelt å sende ham tilbake til Irland slik han ønsket. Høyesterett kom til at det ikke var grunnlag for å tolke straffeloven § 227 om trusler innskrenkende slik at trusler fremsatt under konsultasjon med psykiater ikke rammes med straff. Tiltalte ble dømt til fengsel i 21 dager, fullbyrdelse utsatt med en prøvetid på to år, jf straffeloven § 52 til § 54.
Norges Høyesterett06.03.2014Tvangsekteskapsforsøks-dommenHR-2014-469-A (Rt 2014 side 205)215Straffen for overtredelse av strl. § 222 annet ledd 1. straffalternativ jf. § 49 ble fastsatt til fengsel i ett år og fire måneder. Tiltalte hadde forsøkt å tvangsgifte sin datter på 16 år med brorens sønn gjennom et vedvarende sosialt press for å bryte ned motstanden hos datteren, og gjennom forberedende handlinger, så som å kontakte en mullah i Iran og å ordne med en ekteskapskontrakt. Det ble ikke brukt vold eller trusler om vold.
Norges Høyesterett06.11.2013Narkotikapose-dommenHR-2013-2333-A (Rt 2013 side 1442)98For å overholde sin taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21 i forhold til en pasient som hadde en pose med narkotika på seg da han ble brakt bevisstløs til sykehuset, hadde en sykehuslege gnidd posen mellom hendene for å fjerne DNA før han overleverte den til politiet. Sykehusets retningslinjer fastsatte at narkotika skulle overleveres anonymisert til politiet. Objektivt sett hadde legen overtrådt strl. § 132 første ledd om bevisforspillelse. Høyesterett kom allikevel til at han hadde handlet innenfor taushetsplikten. Fjerningen av DNA fra posen hadde da et lovlig formål og ble ikke rammet av strl. § 132 første ledd. Anken over lagmannsrettens frifinnende dom ble forkastet.
Norges Høyesterett25.10.2006Pasientjournal-kjennelsenHR-2006-1815-A (Rt 2006 side 1275)100Saken gjaldt en leges begjæring om midlertidig forføyning for å få utlevert pasientjournaler ved flytting av sitt arbeidssted fra ett legesenter til et annet. Høyesterett kom til at taushetspliktreglene i helsepersonelloven § 21 og § 45 tilsa at den legen som har taushetsplikt også forvalter opplysningene. Kravet til sikringsgrunn i tvangsloven § 15-2 ble ansett oppfylt.
Norges Høyesterett25.09.1990Fusa-dommenRt 1990 side 87423,36,127I sak om rett til hjemmehjelp døde saksøkeren den dag ankeerklæringen ble inngitt. Hennes arvinger fortsatte saken, men hadde ingen selvstendig rettslig interesse. Norges Handikapforbund som hadde erklært hjelpeintervensjon, hadde rettslig interesse, jfr. tvistemålsloven § 54, og kunne ha trådt inn som part om saksøkeren hadde levet, jfr. tvistemålsloven § 78. - Kommunalt vedtak som innebar betydelig reduksjon av tidligere hjemmehjelp til saksøkeren, ble kjent ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil og lovstridig innhold. Høyesterett la til grunn at hjemmehjelp omfattes av § 3 nr. 1 i sosialomsorgsloven av 5. juni 1964 nr. 2. - Uttalelser om hvorvidt bestemmelsen gir den enkelte et rettskrav på ytelser som kan håndheves av domstolene. - Uttalelser om hvor langt domstolenes prøvingsrett går i forhold til forvaltningsskjønnet i disse saker. - Sosialomsorgsloven § 3 nr. 1 gir ikke noe rettskrav på bestemte former for sosialhjelp. Hvilke ytelser som skal gis, beror på et forvaltningsskjønn.
Norges Høyesterett25.05.2010Tvangsmessig sårstell-dommenHR-2010-902-A (Rt 2010 side 612)158Saken gjaldt om et kommunalt sykehjem kunne skifte sengetøy, utføre kroppsvask og skifte bandasjer på en pasient mot hans vilje, jf. pasientrettighetsloven § 4-1. Høyesterett fant at sykehjemmet kunne stille vilkår for tjenestetilbudet, herunder vilkår med tvangselementer. Retten la videre vekt på at vask, sengetøyskift og sårstell ikke var urimelig byrdefullt for pasienten og at sykehjemmet hadde lagt til rette for at stellet kunne gjennomføres så skånsomt som mulig. Pasientens anke ble derfor forkastet. Dissens 3-2.
Norges Høyesterett21.06.2006NRK-Rikshospitalet-dommenHR-2006-1089-A (Rt 2006 side 799)101En lege ved Rikshospitalet hadde formidlet taushetsbelagt informasjon om en pasient med en genetisk betinget sykdom til et TV-team som laget et innslag om forsikringsselskapers bruk av geninformasjon. Høyesterett kom til at pasienten ikke hadde avgitt informert samtykke, og at legen ikke kunne bygge på et slikt samtykke, jf legeloven § 32. Legens brudd på taushetsplikten i legeloven § 31 ble ansett for å være en krenkelse av privatlivets fred som ga grunnlag for oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-6.
Norges Høyesterett21.12.2007Sexovergrepslege-dommenHR-2007-2162-A (Rt 2007 side 1851)229Saken gjaldt spørsmål om tilbakekall av autorisasjon som lege som følge av seksuelle overgrep overfor mindreårige begått før legen ble autorisert, jf helsepersonelloven § 57. Høyesteretts flertall kom til at vilkårene for tilbakekall av autorisasjon forelå, men at det ikke var grunnlag for et fullstendig tilbakekall da det ikke kunne skade helsetjenestens omdømme om vedkommende fikk fortsette som lege i andre sammenhenger enn overfor barn. Det var lenge siden siste overgrep, de hadde foregått før vedkommende ble lege og det hadde ikke vært noe å utsette på hans legegjerning som allmennlege i 17 år. Legens autorisasjon ble tilbakekalt for så vidt gjaldt arbeid med barn. Dissens 3-2.
Norges Høyesterett16.11.2001Kronisk psykose-dommenHR-2001-621 (Rt 2001 side 1481)179En 56 år gammel mann krevde å bli utskrevet fra tvunget psykisk helsevern da han mente vilkårene etter psykisk helsevernloven § 3-3 ikke var oppfylt. Kroniske psykosesykdommer ble ansett å falle innunder vilkåret «alvorlig sinnslidende», også i de tilfeller der pasienten var symptomfri som følge av medisinering. Høyesterett fant ikke grunnlag for å tolke en tidsbegrensning inn i «i fare»-vilkåret i § 3-3 første ledd litra b, og vilkåret ble da ansett oppfylt. Da frivillighetsvilkåret var oppfylt på innleggelsestidspunktet, ble § 3-3 annet ledd, ved krav om utskrivning, ansett å være et ledd i helhetsvurderingen etter § 3-3 tredje ledd.
Norges Høyesterett15.06.2001Tvangsinnleggelses-dommenHR-2000-842 (Rt 2001 side 752)180En 61 år gammel mann hadde hatt kontakt med psykiatrien siden 1962 med ulike tvangsinnleggelser og hadde siden 1984 vært sammenhengende innlagt. Han har tidligere, og senest i februar 2000, begjært seg utskrevet. Høyesterett kom til at den helhetsvurdering lov om psykisk helsevern av 2. juli 1999 nr. 62 § 3-3 tredje ledd gir anvisning på, måtte føre til at pasienten ble utskrevet til tross for at både hoved- og tilleggsvilkåret for behandling var oppfylt. Det ble ikke lagt avgjørende vekt på at mannen på det tidspunkt ikke hadde egen bolig, lite penger og manglet nettverk. Det er ikke psykiatriens oppgave å sørge for pasientens sosiale behov.
Norges Høyesterett14.03.1996Tannlegejournalbevisfritaks-dommenHR-1996-139-K (Rt 1996 side 464)107Forberedende dommer i lagmannsretten hadde besluttet at sakkyndige ikke skulle oppnevnes. I lys av den utvikling som var skjedd siden forberedende dommer traff sin beslutning, fant kjæremålsutvalget at lagmannsretten skulle revurdere sitt standpunkt. Kjæremålsutvalget har full kompetanse til å prøve forberedende dommers beslutning. - Fremleggelse av en tannleges regnskapsdokumenter, herunder bilag og timelister, kunne ikke nektes under henvisning til tvistemålsloven § 205, jfr. tannlegeloven av 13. juni 1980 nr. 43, § 31 og § 41. Tannleger er ikke tatt med i oppregningen av persongrupper i § 205. Det er alminnelig antatt at bestemmelsen ikke kan brukes analogisk på persongrupper som faller utenfor oppregningen.
Norges Høyesterett11.09.2014Vesentlig forverring psykiatri-dommenHR-2014-1792-A (Rt 2014 side 801)179Kvinne som var under tvungent psykisk helsevern etter psykisk helsevernloven § 3-3 fikk ikke medhold i krav om opphør av vernet, jf. § 3-7. Utskriving ville medføre en vesentlig forverring i løpet av tre til fire måneder. Høyesterett kom til at vilkåret i § 3-3 nr. 3 bokstav a om vesentlig forverring «i meget nær framtid» da var tilfredsstilt. Det ble vist til at at den lengre virkningstiden for dagens antipsykotika ga grunnlag for å justere lovforarbeidenes forutsetning om en maksimumsgrense på to måneder.
Norges Høyesterett12.11.2015MS av MMR-vaksine-dommenHR-2015-2265-A294En 12 år gammel gutt fikk diagnosen multippel sklerose (MS) noen måneder etter at han hadde mottatt sin andre dose av MMR-vaksinen. Etter gjennomgang av foreliggende sakkyndige erklæringer kom Høyesterett til at årsakssammenheng mellom vaksinen og sykdommen kunne være en praktisk realitet. Det lave beviskravet i smittevernloven § 8-2 første ledd første punktum var da oppfylt. Det ble også lagt til grunn at gutten ikke i overskuelig fremtid ville ha utviklet MS-symptomer uten MMR-vaksinen. Siden det ikke var godtgjort at en annen årsak var mer sannsynlig enn MMR-vaksinen, var staten erstatningspliktig for skaden.
Pasientskadenemnda20.12.2011Ikke informert samtykke mandeloperasjon-vedtaketPSN-2011-559162Pasienten, en 45 år gammel kvinne fikk erstatning for nedsatt smakssans og svelgproblemer etter en mandeloperasjon i 2010. Manglende informasjon til pasienten om bivirkninger.
Pasientskadenemnda13.10.2010Ikke informert samtykke livmoroperasjon-vedtaketPSN-2010-810162Anført feilaktig fjerning av livmor som følge av informasjonssvikt/manglende samtykke. Ansvarsgrunnlaget.
Pasientskadenemnda20.05.2008Manglende medvirkning-vedtaketPSN-2007-151140Anført mangelfull behandling av kneskade. Ansvarsgrunnlaget.
Personvernnemnda20.12.2013GE Healthcare-Helse Bergen, individuell varsling nødvendigPVN-2013-997Det skjedde en uautorisert uthenting av helseopplysninger gjennom virksomhetens tilknytning til leverandøren GE. Datatilsynet påla virksomheten å informere de berørte identifiserte pasientene om hendelsen i samsvar med helseregisterlovens § 23 første ledd nr 5. Personvernnemnda kom til at en varslingsplikt ved utilsiktet utlevering ikke følger direkte av lovens ordlyd, jf. helseregisterloven § 23 nr. 3 og 5, jf. personopplysningsloven § 19 bokstav c) og e). Forvaltningen trenger en lovhjemmel for å gi pålegg, jf legalitetsprinsippet. Spørsmålet var derfor om man kan foreta en utvidende tolkning for å pålegge en slik varslingsplikt. Nemnda vurderte reelle hensyn i lys av tidligere Høyesterettsdommer og nemndas flertall konkluderte med at det i denne saken forelå rettslig grunnlag for å pålegge sykehuset en informasjonsplikt. Dissens.
Personvernnemnda28.08.2015GE Healthcare-Sørlandet sykehus, individuell varsling nødvendigPVN-2014-2397,98Dissens. Flertallet kom til at ulovfestede grunnleggende personvernprinsipper tilsier varsling av avvik til de registrerte. Flertallet konkluderte videre med at individuell varsling er nødvendig i denne saken.
Personvernnemnda13.08.2015GE Healthcare-Unilabs Norge AS, kollektiv varsling tilstrekkeligPVN-2014-2497,98Klage på Datatilsynets vedtak om pålegg om varsling etter uautorisert uthenting av helseopplysninger gjennom leverandørs fjerntilgang. Flertallet kom til at ulovfestede grunnleggende personvernprinsipper tilsier varsling av avvik til de registrerte. Flertallet konkluderte videre med at kollektiv varsling er tilstrekkelig i denne saken. Dissens.
Personvernnemnda13.08.2015GE Healthcare-Vestre Viken HF, kollektiv varsling tilstrekkeligPVN-2014-2297,98Klage på Datatilsynets vedtak om pålegg om varsling etter uautorisert uthenting av helseopplysninger gjennom leverandørs fjerntilgang. Flertallet kom til at ulovfestede grunnleggende personvernprinsipper tilsier varsling av avvik til de registrerte. Flertallet konkluderte videre med at kollektiv varsling er tilstrekkelig i denne saken. Dissens.
Personvernnemnda20.12.2013GE Healthcare-Haraldsplass Diakonale Sykehus, individuell varsling nødvendigPVN-2013-897Det skjedde en uautorisert uthenting av helseopplysninger gjennom virksomhetens tilknytning til leverandøren GE. Datatilsynet påla virksomheten å informere de berørte identifiserte pasientene om hendelsen i samsvar med helseregisterlovens § 23 første ledd nr 5. Personvernnemnda kom til at en varslingsplikt ved utilsiktet utlevering ikke følger direkte av lovens ordlyd, jf. helseregisterloven § 23 nr. 3 og 5, jf. personopplysningsloven § 19 bokstav c) og e). Forvaltningen trenger en lovhjemmel for å gi pålegg, jf. legalitetsprinsippet. Spørsmålet var derfor om man kan foreta en utvidende tolkning for å pålegge en slik varslingsplikt. Nemnda vurderte reelle hensyn i lys av tidligere Høyesterettsdommer og nemndas flertall konkluderte med at det i denne saken forelå rettslig grunnlag for å pålegge sykehuset en informasjonsplikt. Dissens.
Personvernnemnda20.12.2013GE Healthcare-Helse Stavanger, individuell varsling nødvendigPVN-2013-1097Det skjedde en uautorisert uthenting av helseopplysninger gjennom virksomhetens tilknytning til leverandøren GE. Datatilsynet påla virksomheten å informere de berørte identifiserte pasientene om hendelsen i samsvar med helseregisterlovens § 23 første ledd nr 5. Personvernnemnda kom til at en varslingsplikt ved utilsiktet utlevering ikke følger direkte av lovens ordlyd, jf helseregisterloven § 23 nr 3 og 5, jf personopplysningsloven § 19 bokstav c) og e). Forvaltningen trenger en lovhjemmel for å gi pålegg, jf legalitetsprinsippet. Spørsmålet var derfor om man kan foreta en utvidende tolkning for å pålegge en slik varslingsplikt. Nemnda vurderte reelle hensyn i lys av tidligere Høyesterettsdommer og nemndas flertall konkluderte med at det i denne saken forelå rettslig grunnlag for å pålegge sykehuset en informasjonsplikt. Dissens.
Personvernnemnda20.12.2013GE Healthcare-Oslo universitetssykehus, individuell varsling nødvendigPVN-2013-1197Det skjedde en uautorisert uthenting av helseopplysninger gjennom virksomhetens tilknytning til leverandøren GE. Datatilsynet påla virksomheten å informere de berørte identifiserte pasientene om hendelsen i samsvar med helseregisterlovens § 23 første ledd nr 5. Personvernnemnda kom til at en varslingsplikt ved utilsiktet utlevering ikke følger direkte av lovens ordlyd, jf helseregisterloven § 23 nr 3 og 5, jf personopplysningsloven § 19 bokstav c) og e). Forvaltningen trenger en lovhjemmel for å gi pålegg, jf legalitetsprinsippet. Spørsmålet var derfor om man kan foreta en utvidende tolkning for å pålegge en slik varslingsplikt. Nemnda vurderte reelle hensyn i lys av tidligere Høyesterettsdommer og nemndas flertall konkluderte med at det i denne saken forelå rettslig grunnlag for å pålegge sykehuset en informasjonsplikt. Dissens.
Personvernnemnda20.12.2013GE Healthcare-Curato Røntgen, individuell varsling nødvendigPVN-2013-1297Det skjedde en uautorisert uthenting av helseopplysninger gjennom virksomhetens tilknytning til leverandøren GE. Datatilsynet påla virksomheten å informere de berørte identifiserte pasientene om hendelsen i samsvar med helseregisterlovens § 23 første ledd nr 5. Personvernnemnda kom til at en varslingsplikt ved utilsiktet utlevering ikke følger direkte av lovens ordlyd, jf helseregisterloven § 23 nr 3 og 5, jf personopplysningsloven § 19 bokstav c) og e). Forvaltningen trenger en lovhjemmel for å gi pålegg, jf legalitetsprinsippet. Spørsmålet var derfor om man kan foreta en utvidende tolkning for å pålegge en slik varslingsplikt. Nemnda vurderte reelle hensyn i lys av tidligere Høyesterettsdommer og nemndas flertall konkluderte med at det i denne saken forelå rettslig grunnlag for å pålegge sykehuset en informasjonsplikt. Dissens.
Personvernnemnda13.12.2013GE Healthcare-Diakonhjemmet sykehus, individuell varsling nødvendig
PVN-2013-597Det skjedde en uautorisert uthenting av helseopplysninger gjennom virksomhetens tilknytning til leverandøren GE. Datatilsynet påla Diakonhjemmet sykehus å informere de berørte identifiserte pasientene om hendelsen i samsvar med helseregisterlovens § 23 første ledd nr 5. Personvernnemnda kom til at en varslingsplikt ved utilsiktet utlevering ikke følger direkte av lovens ordlyd, jf helseregisterloven § 23 nr 3 og 5, jf personopplysningsloven § 19 bokstav c) og e). Forvaltningen trenger en lovhjemmel for å gi pålegg, jf. legalitetsprinsippet. Spørsmålet var derfor om man kan foreta en utvidende tolkning for å pålegge en slik varslingsplikt. Nemnda vurderte reelle hensyn i lys av tidligere Høyesterettsdommer og nemndas flertall konkluderte med at det i denne saken forelå rettslig grunnlag for å pålegge sykehuset en informasjonsplikt. Dissens.

[/content_protector]