Forordnings- og direktivoversikt
Lovgivningsprosessen rundt forordninger og direktiver
EU har utviklet et omfattende regelverk for blant annet mattrygghet og smittevern som i stor grad har fått form av forordninger. Forordninger er EU-rettsakter, det vil si beslutninger eller vedtak som er truffet med hjemmel i EUs grunnleggende traktater. Forordninger skal være allmenngyldige, er bindende i alle deler av EU og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater. Forordninger kan gi rettigheter og pålegge plikter direkte overfor personer og bedrifter i EUs medlemsstater. Dette i motsetning til direktiver, som kun er bindende med hensyn til sin målsetting for de medlemsstater de er rettet til, men hvor det er opp til nasjonale myndigheter hvordan direktivets regler skal gjennomføres i nasjonal rett. Et direktivs regler blir ikke en forpliktende del av norsk rett før det er gjennomført, og det er frister for gjennomføring i det enkelte direktiv. Privatpersoner og bedrifter kan ikke pålegges plikter ved direktivet alene, og dette må i så fall skje ved gjennomføringen i norsk rett.
Alle EU-rettsakter publiseres i EU-tidende. EU-kommisjonen indikerer selv om den mener reglene er EØS-relevante, gjennom en fotnote. Norge og de to øvrige EFTA-medlemmene Island og Liechtenstein, foretar en selvstendig vurdering av hva de mener er EØS-relevant, men det er sjelden uenighet mellom EFTA-medlemmene og EU-kommisjonen.
Særlig om forordninger
Det følger av EØS-loven § 1, se EØS-avtalen artikkel 7, at forordninger «som sådan gjøres til en del av avtalepartenes interne rettsorden». Som en konsekvens av dette er Norge forpliktet til å innføre det samme regelverket som EU gjennom ord for ord-oversettelse av forordningsteksten. I norsk rett gjennomføres dette lovteknisk ved i forskrifts form å henvise til de konkrete EU rettsaktene (forordningene) i EØS-tilpasset form. Selve forordningene blir ikke formelt en del av forskriften, men er tilgjengelig for eksempel på www.lovdata.no. Det oppnås med dette en harmonisering av lovgivningen i hele EØS-området (EU- og EFTA-statene). Forordningene kan etter sin ordlyd i ulik grad åpne for nasjonale særtilpasninger. En rekke av forordningene gjennomgår hyppige endringer i form av senere vedtatte endringsforord-ninger, gjerne knyttet til detaljerte lister og vedlegg (positivlister, forbudslister, nye tillatte substanser etc). Dette resulterer i hyppige forskriftsendringer som Norge på samme måte er forpliktet til å gjennomføre i norsk rett.
Nødvendig EØS-komitévedtak fra EFTA-landene
EU-rettsakten må først behandles og vedtas i EFTA-landenes EØS-komité, på sin vei til å bli en bindende rettsregel i Norge. EFTA-landene har ikke noen avstemmingsregler, slik at EØS-komitévedtakene må baseres på konsensus. EU-rettsakter har derfor ingen direkte virkning i norsk rett, ei heller etter at det er fattet EØS-komitévedtak om innlemmelse av dem i EØS-avtalen. Først når EØS-komitéen har gjort vedtak om innlemmelse av den nye EU-rettsakten i EØS-avtalen og vedtaket har trådt i kraft, er Norge forpliktet til å gjennomføre dette i norsk rett. Og det er først når EU-rettsakten er gjennomført i norsk rett, typisk ved innføring av en forskrift som gjennomfører forordningen, at bestemmelsene vil være bindende overfor norske borgere og juridiske personer.
Hvis EU-rettsakten innebærer behov for en lovendring i Norge, Island eller Liechtenstein, eller den vurderes av noe land til å være av særlig nasjonal viktighet, kan den trenge parlamentssamtykke i det/ de aktuelle EFTA-landene i henhold til EØS-loven § 1, se EØS-avtalens artikkel 103, før EØS-komitéens vedtak blir rettskraftig. Tar Norge denne type forbehold må Regjeringen fremme en lovproposisjon til Stortinget og be om samtykke til EØS-komitévedtaket. De fleste forordningene som er omtalt i denne fremstillingen krever imidlertid ikke slik lovendring, og er gjennomført av det aktuelle myndighetsorganet (Mattilsynet, Miljødirektoratet etc) i henhold til delegert forskriftshjemmel.
Kort om forrangsprinsippet, rekommandasjoner og uttalelser
Forrangsprinsippet gjelder i EF-retten, og innebærer at dersom en EF-regel med direkte virkning i medlemsstatene, står i motstrid til en regel i nasjonal rett, skal nasjonale myndigheter og domstoler legge EF-regelen til grunn for å løse det aktuelle spørsmål. Dette prinsippet sikrer at personer og bedrifter i medlemslandene nyter godt av de rettigheter EF-retten gir dem, uavhengig av i hvilken grad nasjonale myndigheter etterlever fellesskapsforpliktelsene. Norske borgere vil også nyte godt av et tilsvarende forrangsprinsipp, så snart forordningen er gjennomført (eller skulle vært gjennomført) i norsk rett, se EØS-loven § 2.
Rekommandasjoner og uttalelser er ikke bindende. Nasjonale myndigheter kan være forpliktet til å ta slike ikke-bindende rettsakter i betraktning når et saksforhold skal avgjøres eller innholdet i en fellesskapsregel skal klarlegges. På mattrygghetsområdet er det gitt flere rekommandasjoner av betydning for fortolkningen av forordningene, som er beskrevet i redegjørelsen for den enkelte forordning.
På neste side følger en alfabetisk oversikt over de mest sentrale forordningene og direktivene i form av grunnrettsakten, som er omtalt i denne boka. Høyre kolonnen angir om, og i så fall når, forordningen eller direktivet er innført i norsk rett pr 7.1.2015. Rekommandasjoner og uttalelser er ikke med i denne oversikten.