[content_protector password="Giftig løk 2015"]

Smittevernlovgivningen, 2015

Doms- og nemndsregister
DomstolDatoTemaHenvisningSiderLovdata-sammendrag
Borgarting lagmannsrett18.11.2010Vaksinasjonserstatningsdom nr 1LB-2009-128484236Krav om erstatning for vaksinasjonsskade etter vanlig vaksinasjonsprogram for barn (MMR-vaksine mot meslinger, kusma og røde hunder). Lagmannsretten fant at vaksinen kunne være årsak til skaden og at en eller flere andre årsaker ikke var mer sannsynlige, jf smittevernloven § 8-2. Anken fra Pasientskadenemnda ble forkastet.
Borgarting lagmannsrett17.06.2013Vaksinasjonserstatningsdom nr 2LB-2011-192292236En nå 38 år gammel kvinne fikk i 2006 diagnosen ME etter i mange år å ha oppsøkt helsevesenet for diverse plager uten at det var konstatert noen bestemt årsak til plagene. Lagmannsretten fant det bevist at plagene oppstod vinteren 1991-92. I oktober-november 1991 ble hun vaksinert mot meningokokk-B. Hun mente etter hvert at hennes plager var forårsaket av vaksinen og fremmet krav om erstatning fra Norsk pasientskadeerstatning, som avslo kravet. Avslaget ble etter klage opprettholdt av Pasientskadenemnda. Hun gikk til sak mot staten og vant i tingretten. Lagmannsretten forkastet statens anke. Lagmannsretten var usikker på hva som var årsaken til hennes ME, men fant at den alternative årsaken i saken - bihulebetennelse - ikke var mer sannsynlig enn vaksinen. Staten hadde dermed ikke oppfylt den strenge bevisbyrden som gjelder ved vaksinasjonsskader.
Den europeiske menneskerettsdomstolen25.01.2005HivsmitteisolasjonsdommenEMDN-2000-56529 - Enhorn mot Sverige39Klager påberopte brudd på Art 5 nr 1 (forbud mot vilkårlig frihetsberøvelse). En enstemmig domstol ga klager medhold. Klageren ble tilkjent erstatning for ikke-økonomisk tap og saksomkostninger. Dommen er en kammeravgjørelse og kan påankes til domstolens storkammer, jf Art 43 .
EU-domstolen13.11.2014DistributørdommenCase C-443/13: Ute Reindl vs. Bezirkshauptmannschaft Innsbruck117-11862013CA0443 613CA0443 - Sag C-443/13: Domstolens dom (Fjerde Afdeling) af 13. november 2014 — Ute Reindl, strafferetligt ansvarlig repræsentant for MPREIS Warenvertriebs GmbHmod Bezirkshauptmannschaft Innsbruck (anmodning om præjudiciel afgørelse fra Unabhängiger Verwaltungssenat in Tirol — Østrig) (Præjudiciel forelæggelse — tilnærmelse af lovgivningerne vedrørende sundhedsmæssige tilsynsbestemmelser — forordning (EF) nr. 2073/2005 — bilag I — mikrobiologiske kriterier for fødevarer — salmonella i fersk fjerkrækød — manglende overholdelse af de mikrobiologiske kriterier i distributionsleddet — national lovgivning, der pålægger en sanktion over for en fødevarevirksomhedsleder, som udelukkende opererer i detailleddet — forenelighed med EU-retten — krav om, at sanktionen skal være effektiv, have en afskrækkende virkning og stå i et rimeligt forhold til overtrædelsen)
Finansklagenemnda03.02.2009GiardiasmitteuttalelsenFKN-2009-12267Forsikrede (f. 1960, dommer) ble utsatt for Giardiasmitte i drikkevannet på sin arbeidsplass i september 2004. Hun utviklet ME/kronisk utmattelsessyndrom i sept/okt. 2004. Forsikrede gjorde krav på å få godkjent sykdommen som yrkessykdom, evt. at det å drikke Giardiasmittet vann fra springen måtte anses som en arbeidsulykke. Selskapets syn var at årsakssammenhengen «ikke var klar». Giardiasmitten har ifølge helsevernetaten en inkubasjonstid på 5 til 25 dager. Selskapet avslo å godkjenne «det å drikke vann fra springen som arbeidsulykke», herunder at hendelsen ikke var en plutselig eller uventet ytre hending eller en ekstraordinær belastning i vedkommende arbeid. Selskapet var og av den oppfatning at det ikke var snakk om en yrkessykdom.
Finansklagenemnda - Person19.05.2011CampylobactersmitteuttalelsenFINKN-2011-236267Saken gjaldt krav om yrkesskadeserstatning for følger av matforgiftning. Forsikrede (f. 1963) ble matforgiftet ved representasjonsmiddag under tjenestereise til Praha 13.-16.5.08. Etter hjemkomst ble det påvist Campylobacterinfeksjon, og det utviklet seg komplikasjoner i form av omfattende grad av reaktiv artritt i mange ledd. Spørsmål om forsikrede ble smittet i et miljø «med særskilt sykdoms- eller smittefare». Nemnda kom enstemmig til at hendelsen ikke var omfattet av yrkesskadeforskriften § 1 H nr. 2 h. Nemnda la heller ikke avgjørende vekt på at sykdommen var godkjent av trygden som yrkessykdom i forhold til ftrl. § 13-3, idet rettstilstanden senere måtte anses presisert gjennom dom i Rt-2009-1485.
Finansklagenemnda - Person03.11.2011SalmonellasmitteuttalelsenFINKN-2011-499267Forsikrede (f. 1962, lærer) var i september 2000 på tur med arbeidsgiver og kollegaer i Tallin, Estland. Under en middag pådro forsikrede seg en salmonella-infeksjon. Spørsmål om hendelsen skjedde mens forsikrede var i arbeid, jf. YFL § 10. Nemnda uttalte innledningsvis, under henvisning til Rt-2009-1485, at sykdom påført ved matsmitte manglet det ulykkesmoment som særpreger en arbeidsulykke. Nemnda uttalte videre at den la avgjørende vekt på at selve skadehendelsen - salmonellasmitten - skjedde under en middag som ikke hadde noen sammenheng med programmet for reisen, og følgelig ikke skjedde mens forsikrede var i arbeid.
Finansklagenemnda - Person08.02.2013Hepatitt A-smitteuttalelsenFINKN-2013-77267Forsikrede ble smittet av hepatitt A gjennom matinntak på en oljeinstallasjon i Nordsjøen. Han utviklet etter hvert ME/utmattelsessyndrom som ble satt i sammenheng med hepatitt A-smitten. Nav har godkjent hendelsen som yrkesskade, samt innvilget menerstatning, mens forsikringsselskapet har avslått kravet. Spørsmål om arbeid på oljeinstallasjon innebærer særskilt smittefare, jf. listeforskriften § 1, bokstav H nr. 2.
Finansklagenemnda - Person22.01.2014Streptokokk A-smitteuttalelsenFINKN-2014-29267-268Spørsmål om stikkskade med påfølgende streptokokkinfeksjon var en dekningsmessig yrkesskade. Nemnda la til grunn at hendelsen var påført mens forsikrede var i arbeid. Usikkerheten mht. når forsikrede stakk seg, hva han stakk seg på og om dette var infisert, medførte at nemnda ikke kunne se at vilkårene i det markerte ulykkesbegrepet var oppfylt.
Frostating lagmannsrett21.03.2011MarinebreeddommenLF-2010-108453100Firma som drev salg av torskerogn til oppdrettere krevet erstatning av staten for tap som følge av Mattilsynets pålegg om restriksjoner. Tingrett og lagmannsrett fant at de vedtak som var truffet hadde nødvendig hjemmel i Matloven, og at lovens virkeområde ikke var begrenset til sykdommer inntatt i listeforskrift. Det var heller ikke annet grunnlag for erstatningskravet.
Frostating lagmannsrett13.02.2012LegionellasmittedommenLF-2011-93410265Sjømann ble smittet av legionella under et arbeidsopphold på et skip i Danmark. Usikkert om han ble smittet ombord på skipet eller på hotellet hvor han bodde. Lagmannsretten kom i likhet med Trygderetten til at legionellasmitte ikke kunne anses som noen yrkesskade etter folketrygdloven § 13-3 annet ledd, og heller ikke som noen yrkessykdom likestilt med yrkesskade etter folketrygdloven § 13-4 og tilhørende forskriftsverk.
Frostating lagmannsrett05.03.2013BiofilmdommenLF-2012-132862239Et borettslag reiste søksmål mot et eiendomsselskap med krav om erstatning for mangler ved vannforsyningsanlegget i en boligblokk. Det ble dannet store mengder biofilm i rørsystemet, og vannkvaliteten var svært dårlig. Vannet var misfarget, hadde dårlig lukt og smak og det oppsto slam-ansamlinger samt tilstopping av rør. Eiendomsselskapet hadde stått for oppføringen av boligblokken og solgte bygningen til borettslaget. Problemene oppsto fire år etter overleveringen. Tingretten kom til at det ikke forelå mangler som eiendomsselskapet var ansvarlig for. Selv om det ikke kunne påvises konkrete feil som forårsaket problemene, verken ved materialer, anleggets design eller det arbeid som var utført, kom lagmannsretten til at det var sannsynlighetsovervekt for at problemene skyldtes en mangel ved anlegget. Lagmannsretten kom til at mangelen var til stede ved overleveringen eller oppsto to år senere i forbindelse med sammenkobling med vannanlegget på en naboeiendom som eiendomsselskapet da hadde rehabilitert.
Norges Høyesterett10.04.1992FurunkulosedommenHR-1992-36-A (Rt 1992 side 453)109En rekke lakseoppdrettere fikk medhold i krav mot staten om erstatning for tap de var blitt påført ved at importert laksesmolt hadde sykdommen furunkulose. Landbruksdepartementet hadde gitt tillatelse til importen, jfr. fiskesykdomsloven av 6. desember 1968 nr. 2, § 5 med forskrifter. Dissens 3-2. - En lakseoppdretter fikk ikke medhold. - I dommen drøftes en rekke spørsmål om bl.a. vilkårene for erstatningsansvar, herunder hvilket forsvarlighetsnivå som kan kreves. - For Høyesterett ble saken delt slik at avgjørelsen av kravets omfang ble utsatt, jfr. tvistemålsloven § 151, annet ledd. Selv om endelig dom ikke var avsagt ble de ankende parter tilkjent saksomkostninger i og med at de hadde fått medhold i hovedspørsmålet. Uttalelser om tvistemålsloven § 172 og § 174.
Norges Høyesterett27.10.2000Passiv røyk 1-dommenHR-2000-41-A (Rt 2000 side 1614)249Kvinnelig bartender som i mange år hadde arbeidet i røykfylt nattklubbmiljø, ble tilkjent yrkesskadeerstatning ved skader påført ved passiv røyking, jfr. yrkesskadeforsikringsloven § 11. Hun røkte selv 10-15 sigaretter pr. dag, men dette medførte ikke reduksjon av erstatningen, jfr. yrkesskadeforsikringsloven § 14. Dissens 4-1. For Høyesterett gjaldt saken utelukkende spørsmålet om erstatningskravet skulle reduseres.
Norges Høyesterett21.04.2005Passiv røyk 2-dommenHR-2005-634-A (Rt 2005 side 495)249En 53 år gammel kvinne hadde fått lungekreft etter i lengre tid både å ha røykt selv og vært utsatt for passiv røyking under arbeidet. Spørsmålet i saken var om sykdommen i sin helhet kunne godkjennes som yrkesskade. Høyesterett forsto folketrygdloven § 13-4 annet ledd bokstav d slik at betingelseslæren i erstatningsretten ikke er innført ved godkjenning av yrkessykdom som yrkesskade. Da den passive røykingen ikke ble ansett å være hovedårsaken til lungekreften, ble yrkessykdommen ikke i sin helhet godkjent som yrkesskade.
Norges Høyesterett21.12.2005SkyggekjennelsenHR-2005-2000-A (Rt 2005 side 1757)242Saken gjaldt krav om erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven. Høyesterett kom til at en kneskade arbeidstaker hadde pådratt seg under arbeidet var forårsaket av en arbeidsulykke og dermed hadde karakter av en yrkesskade etter yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a. I tilfeller hvor arbeidstaker på grunn av vanskelig arbeidsstilling eller av andre grunner utsettes for ekstraordinær belastning eller påkjenning, kan det ikke stilles noe tilleggskrav om ytre hending, jf folketrygdloven § 13-3 andre ledd andre punktum. Uttalelser om Trygderettens praksis og rettskildemessige betydning.
Norges Høyesterett19.09.2006LegepågripelsesdommenHR-2006-1587-A (Rt 2006 side 1129)266Saken gjaldt spørsmålet om en skade som en arbeidstaker fikk under politiets pågripelse av vedkommende på kontoret i arbeidstiden, kunne godkjennes som yrkesskade etter folketrygdloven § 13-6 annet ledd. Ettersom skaden skyldtes et hendelig uhell som inntraff i arbeidstiden på arbeidsplassen mens arbeidstaker utførte arbeid for arbeidsgiver, kom Høyesterett til at det ikke kunne kreves noen tilknytning mellom skaden og arbeidet. Arbeidstakeren hadde ikke brakt seg selv ut av arbeidssituasjonen, og han var dermed «i arbeid», jf § 13-6 annet ledd.
Norges Høyesterett17.10.2006HivsmitterisikodommenHR-2006-1770-A (Rt 2006 side 1246)227En kvinne fortalte ikke den krenkede før etter tredje ubeskyttede samleie at hun var hiv-smittet, jf straffeloven § 155. Høyesteretts flertall kom til at straffen burde settes til fengsel i 120 dager, jf Rt-2002-606. Det ble blant annet lagt vekt på at fornærmede ikke var blitt smittet, og at domfelte hadde tilstått, jf straffeloven § 59. Mindretallet gikk inn for at den straffen lagmannsretten hadde utmålt, fengsel i seks måneder, i sin helhet skulle gjøres ubetinget. Dissens 3-2.
Norges Høyesterett21.12.2007TrygderettsrespektdommenHR-2007-2151-A (Rt 2007 side 1815)265Saken gjaldt overprøving av kjennelse frå Trygderetten der vedtak om å avslå krav om tidsavgrenset uførestøtte eller uførepensjon etter folketrygdloven kapittel 12 ble stadfestet. Høyesterett fant ikke grunn til å oppheve Trygderettens kjennelse som innebar at det skulle forsøkes å få gjennomført attføring før det eventuelt var grunnlag for å innvilge krav om uføreytelser.
Norges Høyesterett20.11.2009MatsmittedommenHR-2009-2191-A (Rt 2009 side 1485)248,265,267Saken gjaldt om reaktiv artritt som følge av matforgiftning under en tjenestereise i utlandet var yrkesskade eller likestilt yrkessykdom. Høyesterett fant at folketrygdloven § 13-3 første ledd, jf. andre ledd første punktum om arbeidsulykke ikke fikk anvendelse fordi det manglet et ulykkesmoment. Høyesteretts flertall kom imidlertid til at det var grunnlag for å anse smittepåføringen med påfølgende reaktive artritt som en yrkessykdom likestilt med yrkesskade. Smitte pådratt i geografiske områder med særskilt sykdoms- eller smittefare var omfattet av folketrygdloven § 13-4, jf. yrkessykdomsforskriften § 1 bokstav H nr. 2. Dissens 3-2.
Norges Høyesterett21.12.2009MyggstikkdommenHR-2009-2379-A (Rt 2009 side 1619)248,265En langtransportsjåfør var påført skade voldt ved streptokokk A-infeksjon som følge av et myggstikk. Høyesterett anså tilfellet å ligge innenfor rammen «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden» etter yrkesskadeserstatningsloven § 10, men etter en totalvurdering kom retten til at et myggstikk med påfølgende smitte ikke er en arbeidsulykke som kan gi grunnlag for yrkesskadeserstatning etter folketrygdloven § 13-3 annet ledd første punktum.
Norges Høyesterett14.06.2012KretskortloddedommenHR-2012-1232-A (Rt 2012 side 929)249Bestemmelsen i folketrygdloven § 13-4 annet ledd bokstav a, hvoretter det er et vilkår for godkjennelse av en yrkessykdom som yrkesskade at «sykdomsbildet er karakteristisk og i samsvar med det som den aktuelle påvirkningen kan framkalle», gjelder den generelle sammenhengen mellom den aktuelle sykdommen og den aktuelle påvirkningen. Det er denne generelle sammenhengen som har vært utlagt slik at bestemmelsen statuerer et krav til skjerpet sammenheng mellom sykdom og påvirkning. Når trygderetten og lagmannsretten hadde lagt til grunn at bestemmelsen krever at sykdommen i det konkrete tilfellet mest sannsynlig må skyldes den aktuelle påvirkningen, er dette en uriktig forståelse. Trygderettens kjennelse ble kjent ugyldig.
Norges Høyesterett09.04.2013Voldsoffererstatningstidspunkts-dommenHR-2013-759-A (Rt 2013 side 484)237Skadelidtes erstatningskrav etter voldsoffererstatningsordningen ble begrenset til 20 ganger folketrygdens grunnbeløp i samsvar med voldsoffererstatningsloven § 11 slik den lød på skadetidspunktet i 2008. Anførsel om at vedtakstidspunktet skulle legges til grunn førte ikke frem. Krav om forsinkelsesrente ble heller ikke tatt til følge, da Høyesterett kom til at et krav på voldsoffererstatning ikke er et «pengekrav på formuerettens område» etter forsinkelsesrenteloven § 1. Det var heller ikke grunnlag for å tilkjenne avsavnsrente basert på rimelighetsbetraktninger.
Norges Høyesterett12.12.2013KvikksølvforgiftningsdommenHR-2013-2590-A (Rt 2013 side 1642)250En tidligere tannlegeassistent som hadde fått varige helseplager etter eksponering for kvikksølvdamp i arbeidet, fikk medhold i at hun tilfredsstilte yrkesskadevilkåret i folketrygdloven § 13-4 andre ledd bokstav a om et karakteristisk sykdomsbilde. Høyesterett uttalte at bestemmelsen ikke inneholdt noe krav om at vedkommende yrkesgruppe måtte ha vært eksponert for påvirkning som kunne gi de karakteristiske symptomene, og at verken påvirkningsgraden eller sannsynlighetsovervekt for en konkret årsakssammenheng var vurderingstema under bokstav a. De påviste symptomene tilsa at sykdomsbildet var forenlig med et sykdomsbilde i form av kvikksølvforgiftning. Dermed var det også karakteristisk.
Norges Høyesterett12.11.2015MS av MMR-vaksine-dommenHR-2015-2265-ANy domEn 12 år gammel gutt fikk diagnosen multippel sklerose (MS) noen måneder etter at han hadde mottatt sin andre dose av MMR-vaksinen. Etter gjennomgang av foreliggende sakkyndige erklæringer kom Høyesterett til at årsakssammenheng mellom vaksinen og sykdommen kunne være en praktisk realitet. Det lave beviskravet i smittevernloven § 8-2 første ledd første punktum var da oppfylt. Det ble også lagt til grunn at gutten ikke i overskuelig fremtid ville ha utviklet MS-symptomer uten MMR-vaksinen. Siden det ikke var godtgjort at en annen årsak var mer sannsynlig enn MMR-vaksinen, var staten erstatningspliktig for skaden.
Statens helsepersonellnemnd15.12.2011HivsmitteinformasjonsuttalelsenHPN-2011-78194Klageren var fastlege til en pasient med HIV og var kjent med at pasienten var svært uvillig både til å innrømme at han var smittet, og til å la seg behandle. Pasienten fikk senere sin kone og datter til landet på familiegjenforening. Som flyktningelege fikk klageren kjennskap til at pasientens ektefelle ikke var kjent med mannens HIV-smitte. Både pasientens kone og mindreårige datter fikk senere påvist HIV-smitte. Klageren hadde innkalt pasienten og ektefellen til møte og samtale om pasientens HIV-smitte ble gjennomført med pasienten som tolk. Det var i ettertid uklart hvilken informasjon ektefeller hadde fått om pasientens HIV-smitte. Klageren brøt sin varslingsplikt etter smittevernloven og sin informasjonsplikt etter helsepersonelloven ved sin håndtering av informasjon om pasientens HIV-smitte til ektefellen.
Stavanger tingrett29.02.2008KjøletårndommenTSTAV-2002-54595238Saken gjelder krav om erstatning for lidt tap og fremtidig tap som følge av legionellasykdom. A har reist krav om erstatning for inntektstap, andre utgifter og menerstatning. SAS Atlantic Hotel AS har erkjent at A ble smittet av legionella, men har krevd seg frifunnet for kravet under henvisning til at det ikke er adekvat årsakssammenheng mellom As økonomiske tap og legionellasykdommen. For det tilfellet at A har krav på erstatning, er partene uenige om erstatningsutmålingen. (Sammendraget er hentet fra sakens innledning.)
Trygderetten17.06.1999UlmebrannkjennelsenTRR-1999-1799266AP var tilsatt som høvleriarbeider ved en sagbruk- og høvleribedrift. Han mente at han som følge av ulmebrann på arbeidsstedet hadde utviklet psykiske plager og satte frem krav om menerstatning etter folketrygdloven § 13-17. RTV hadde avslått å godkjenne at det hadde funnet sted arbeidsulykke i lovens forstand. Etter rettens oppfatning var det klart at en brann på et arbeidssted i prinsippet faller inn under arbeidsulykkesbegrepet. Dette må gjelde selv om det på grunn av virksomhetens art var stor risiko for at brann kunne oppstå og slik at arbeidstakerne i større grad enn vanlig måtte være forberedt på brann. Tilsvarende måtte gjelde for f.eks skadelig gassutslipp. Annerledes kunne det ikke stille seg for en «ulmebrann». Det var ikke til hinder for å godkjenne en skade som yrkesskade at den var et resultat av flere arbeidsulykker, og også om de var likeartede, f.eks flere ulmebranner. Også psykiske skadevirkninger av en arbeidsulykke kunne godkjennes som yrkesskade. Retten kom til at dap hadde vært utsatt for en eller flere arbeidsulykker.
Trygderetten31.08.2001MRSA-smittekjennelsenTRR-2001-3019265En 50 år gammel mann døde som følge av komplikasjoner etter å ha blitt smittet av gule stafylokokker. Enkens krav om godkjenning av dette som primært yrkesskade eller subsidiært yrkessykdom ble avslått. Retten stadfestet denne avgjørelse og sa seg enig i at det ikke forelå noe ulykkesmoment. Når det gjaldt spørsmålet om yrkessykdom, ble det vist til forskriften som angir hvilket type arbeid det kan godkjennes yrkessykdom ved denne slik smitte. Den ankende part var ansatt ved en næringsmiddelvirksomhet og hans arbeidsområde falt ikke inn under bestemmelsene.
Trygderetten17.01.2003SalmonellablindhetskjennelsenTRR-2002-4459266Utmåling medisinsk invaliditet og virkningstidspunkt, jf. ftrl § 13-17, ftrl § 22-13. Forskrifter, menerstat § 2 nr 1, menerstat § 4 nr 2. Den ankende part, som er hjelpepleier av yrke, pådro seg en salmonellainfeksjon på sin arbeidsplass. I etterkant har hun fått problemer med synet på høyre øyet som følge av smitten. Samlet medisinsk invaliditet pga. svekket syn, irritasjon og tidvis plagsom behandling var av ankemotparten satt til 20 prosent, og menerstatning i gruppe 1 var innvilget. Retten stadfestet det påankede vedtak på dette punkt. Virkningstidspunktet for innvilget meneerstatning var satt til april 2002. Retten endret dette til august 2001. Hel omgjøring.
Trygderetten31.01.2003SøppelsekksprøytestikkjennelsenTRR-2002-4540248,266Varig skadefølge av medisinsk art ved yrkesskade, jf. ftrl § 13-17. Forskrifter, forskr 21. april 1997. Renholdsarbeider, opprinnelig fra Ungarn, fikk påvist hepatitt C. Det ble antatt at han må ha blitt smittet under renovasjon ved en eller annen gang å ha blitt stukket av en infisert sprøyte gjennom en sort søppelsekk. Sykdommen ble godkjent som yrkesskade, og han fikk ménerstatning etter gruppe 3, på grunn av sykdommens relativt dårlige prognose og psykiske problemer som følge av dette. Virkningspunktet for erstatningen ble satt i relasjon til spesialisterklæringen. Anken gjaldt gunstigere både gruppeplassering og virkningstidspunkt. Retten stadfestet vedtaket om gruppeplassering som, etter rettens oppfatning, bygget på et vennlig skjønn. Retten omgjorde når det gjaldt virkningstidspunktet, fordi pasienten mange år tidligere hadde frembydd de samme symptomene og sykdommen ikke hadde blitt vesentlig forverret siden da og frem til aktuelle spesialisterklæring. Delvis omgjøring.
Trygderetten13.02.2004KOLS-kjennelsenTRR-2003-19582495-medlemskjennelse: Mann, 71 år, hadde arbeidet som tømrer, sjømann og i jernindustri, og blitt utsatt for eksponering fra forskjellige typer støv, derunder asbest. I tillegg hadde han røykt tobakk, men sluttet i 1989. Han hadde pådratt seg KOLS med emfysem og satte frem krav om å få godkjent sykdommen som yrkessykdom. Fylkestrygdekontoret avslo fordi de ikke fant at påvirkningen i arbeid var mest sannsynlig som årsak til hans lungelidelse. Fylkestrygdekontoret fant at hans KOLS skyldtes tobakksrøyking. Retten påpekte at fylkestrygdekontorets forståelse av folketrygdlovens § 13-4 ikke var korrekt. Ingen leger i saken hadde vurdert godkjenningsspørsmålet i forhold til loven slik den lyder. Under henvisning til Trygderettens praksis fant retten vilkårene oppfylt og omgjorde fylkestrygdekontorets vedtak. Retten siterte fra kjennelsen i Trygderettens ankesak TRR-1997-454 og viste til Trygderettens ankesaker TRR-1993-4844, TRR-1999-1394, TRR-1999-3133, TRR-1999-3203, TRR-2002-2049, TRR-2002-4249 og TRR-2003-2115. Hel omgjøring.
Trygderetten09.02.2007GiardiasmittekjennelsenTRR-2006-3067266-267Spørsmål om godkjenning av yrkesskade. Folketrygdloven § 13-3. Omgjort. Den ankende part var en kvinne på 36 år, med en på forhånd svekket allmenntilstand, som døde etter å ha blitt infisert med forurenset vann på arbeidsplassen etter at gardia-smitte hadde forurenset en sentral drikkevannskilde i Æ (Svartediket) høsten 2004. Ankemotparten hadde godtatt årsakssammenheng og øvrige vilkår for godkjenning av yrkesskade, så nær som vilkåret om at det måtte foreligge et ulykkesmoment. Ankemotparten mente skaden skyldtes at den ankende part hadde drukket forurenset vann i flere uker og at dette ikke kunne anses som 'tidsbegrenset'. Retten viste til 'Ulmebrannsaken', Trygderettens kjennelse av 17. juni 1999 i ankesak TRR-1999-1799, hvor retten hadde lagt til grunn at det ikke er til hinder for å godkjenne en skade som yrkesskade at den er et resultat av flere arbeidsulykker, og også om de er likeartede. I den foreliggende sak lot det seg ikke fastslå om den ankende part var blitt infisert av ett glass vann eller av gjentatte vanninntak, men retten mente at vilkåret om tidsbegrenset ytre påvirkning uansett måtte anses oppfylt. Hel omgjøring.
Trygderetten27.11.2009SalmonellasmittekjennelsenTRR-2009-1594266Spørsmål om godkjenning av yrkesskade. Folketrygdloven § 13-3. Stadfestet. Den ankende part hadde fått en salmonella forgiftning godkjent som yrkesskade med tidsbegrenset rett til full refusjon for sine behandlingsutgifter m.v. Seks år senere hadde hun fått diagnosen ME og mente at dette var forårsaket av salmonellaforgiftningen. Det var opplyst at hun hadde hatt en rekke infeksjoner opp gjennom årene og selv om det var slik at hennes ME skulle være forårsaket av en infeksjon, hvilket i seg selv var usikkert, framstod et for retten ikke som mer sannsynlig at salmonellainfeksjonen var årsak enn noen av hennes andre infeksjoner. Stadfestelse.
Trygderetten29.11.2013LegionellasmittekjennelsenTRR-2013-1732266Mann hadde blitt smittet av legionella på biorenseanlegget på Z. Retten fant at påføring av smitte normalt ikke kan godkjennes som yrkesskade, jf. Rt-2009-1485. Spørsmålet var om legionella kunne likestilles med yrkesskade, jf. § 13-4. Retten fant at biorenseanlegget var et arbeidsmiljø med 'særskilt smittefare'. Det avgjørende var om hans symptomer - hodepine, svimmelhet, søvnproblemer, depresjon, kognitiv svikt - utgjorde en 'komplikasjon fra hjernen'. Retten fant at dette i det minste krevde objektive funn, og at det innebar en avgrensning mot subjektive symptomer og tilfeldige funn. Vilkåret var da ikke oppfylt. Stadfestelse.
United States Court Of Appeals For The Ninth Circuit07.11.2013Nanosølv-avgjørelsen (USA)No. 12-70268168Organisasjonen «Natural Resources Defense Council» (NRDC) fremmet i begynnelsen av 2012 en rettslig begjæring for domstolene mot den amerikanske miljømyndigheten «United States Environmental Protection Agency» (US EPA), med påstand om oppheving av et betinget registreringsvedtak (midlertidig godkjenning) for å kunne tilsette nanosølv i produksjon av tekstiler. US EPA hadde meddelt dette vedtaket til tekstilprodusenten HeiQ Materials AG i desember 2011 for en periode på inntil 4 år. HeiQ Materials brukte nanosølv gjennom tilsetningsstoffet AGS-20 for å begrense veksten av mikroorganismer som forårsaker lukt, flekker, misfarging og nedbryting av tekstilene.

I en avgjørelse 7.11.2013 kom «United States Court Of Appeals For The Ninth Circuit» til at US EPA uriktig hadde gitt betinget tillatelse til registrering, og dermed midlertidig bruk, av AGS-20. Domstolen fant at US EPA hadde analyser som viste at nanosølv i produktet var på et nivå som etter US EPAs eget regelverk innebar en potensiell risiko mot folkehelsen ved bruk, og at midlertidig registrering derfor ikke uten videre skulle vært gitt. Dette fikk domstolen til å oppheve den midlertidige registreringstillatelsen, og pålegge US EPA å foreta en ny vurdering.

Domstolen fastslo innledningsvis at NRDC oppfylte kravet til å ha rettslig interesse, og derfor lovlig kunne fremme en slik begjæring. US EPA hadde foretatt en risikovurdering av AGS-20, og gitt HeiQ Materials rett til en betinget registrering for bruk etter den føderale amerikanske loven FIFRA (Federal Insecticide, Fungicide, and Rodenticide Act). Dette er den grunnleggende «biocidverneloven» i USA til beskyttelse av forbrukere og miljø, med US EPA som ansvarlig fag- og tilsynsmyndighet. For lovlig å kunne benytte et slikt biocid som tilsetningsstoff til tekstiler, måtte stoffet tillates å registreres hos US EPA. FIFRA tillater at US EPA foretar en betinget registrering, og dermed en midlertidig godkjenning, av stoffer som AGS-20 som inneholder et nytt aktivt stoff. Denne betingede registreringen gjelder frem til US EPA mottar tilstrekkelig data fra søkeren (HeiQ Materials) for å kunne beslutte om de skal foreta en ubetinget registrering (godkjenning). I dette tilfellet var nanosølvet i form av nanopartikler med en størrelse på mellom 1-10 nanometer i diameter. Nanosølvet ble inkorporert i tekstilfibrene før produksjon, eller benyttet som et overflatebelegg på ferdig produserte tekstiler.

Som ledd i begjæringen påberopte NRDC at US EPA feilaktig hadde lagt til grunn kroppsvekten og andre karakteristika på et småbarn og ikke et spedbarn i sin vurdering, men ble ikke hørt. Domstolen mente US EPA korrekt hadde lagt til grunn at småbarn var mer risikoeksponert for de skadelige stoffene enn spedbarn, og at en 3-åring risikerte høyest samlet eksponering gjennom både direkte kontakt mot hud og ved å tygge/ suge på plagget.

Regelverket for US EPAs risikovurdering inneholder en bestemmelse om at det er en risiko som krever avhjelpende tiltak hvis risikoeksponeringen til biocidet på kort eller mellomlang sikt er mindre enn eller lik en beregnet faktor på 1 000. US EPA analyserte de mulige eksponeringsnivåene under en rekke ulike forutsetninger. Ett av scenariene som ble analysert var en forbruker som ble eksponert for AGS-20 tilsatt tekstiler som et overflatebelegg, både gjennom hudkontakt og gjennom inntak via munnen. US EPA hadde selv kalkulert eksponeringsfaktoren til å bli nettopp 1 000. Domstolen kom til at US EPAs ikke hadde fulgt sitt eget regelverk, siden analysen tilsa at plagget med biocidet kunne utgjøre en fare, men likevel var tillatt midlertidig registrert. Vedtaket ble derfor opphevet og sendt tilbake til US EPA for revurdering.

NRDC påberopte også at US EPA uriktig ikke tok hensyn til andre kilder for tilleggseksponeringer når de konkluderte med at produktet ikke ville ha en urimelig merkbar negativ effekt på forbrukere. Domstolen ga ikke NRDC medhold i dette.

[/content_protector]