[content_protector password="Rød hatt 2015"]

Juss for sykepleier, 3. reviderte utgave, 2015

Doms- og nemndsregister
DomstolDatoTemaHenvisning Side i bokaLovdata-sammendrag
Borgarting lagmannsrett08.12.2008Tvangsekteskap-Kurdistan-dommenLB-2008-121127267En iransk mann ble dømt til fire års fengsel for å ha tvunget sin datter til å gifte seg da hun var 14 år, jf straffeloven § 222, samt å unndra henne fra barnevernmyndighetenes omsorg, jf straffeloven § 216. Han ble videre dømt til å betale kr 150 000 i oppreisning. En mann som var med på unndragelsen fra barnevernmyndighetenes omsorg, ble dømt til 8 måneders fengsel.
Borgarting lagmannsrett03.01.2014Tvangsekteskap-Pakistan-dommenLB-2012-116152267-268Foreldrene til en jente på 15 år og 5 måneder som med deres samtykke inngitt ekteskap i Pakistan med sin kjæreste på 17 år etter at hun hadde blitt gravid, ble dømt for å ha medvirket til at ekteskap ble inngått av barn under 16 år, jfr straffeloven § 220 første ledd. Faren var ikke norsk statsborger, men ble ansett å være en «i Norge hjemmehørende person» på gjerningstiden, jfr straffeloven § 12. Samtykke til ekteskapsinngåelsen ble ansett som medvirkning. Forholdet ble ansett rettsstridig selv om datteren var blitt gravid, og at det ville være stigmatiserende med barn utenfor ekteskap. Ikke avgjørende at datteren ønsket å gifte seg eller at FNs konvensjon setter 15 år som minstealder for ekteskap. Begge dømt til betinget fengsel i 14 dager.
Norges Høyesterett23.09.1983Børre Knudsen-dommenRt 1983 side 1004131En sogneprest nedla den statlige del av sitt embete som protest mot adgangen til selvbestemt abort (lov av 13. juni 1975 § 2, jfr. lovendring av 16. juni 1978). Han nektet å foreta vigsler, prøving av ekteskapsvilkår, megling i ekteskapssaker og føring av fødselsregister. Han mottok ikke statspost fra departementet og nektet å motta lønn fra staten. Staten reiste etter en tid avskjedssak og fikk medhold. - Staten gjorde bl.a. gjeldende at det ikke var nødvendig å ta standpunkt til anførselen om at abortloven var ugyldig. Høyesterett tok ikke avstand fra dette syn, men fant likevel å burde uttale seg om spørsmålet. Høyesterett antok at abortloven verken var i strid med Grunnloven § 2 og § 4, folkerettslige regler (De Forenede Nasjoners erklæring om Menneskerettighetene av 10. desember 1948 art. 3 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 4. november 1950 art. 2) eller uskrevne rettsprinsipper. Bl.a. uttalt at det tilkom lovgiveren - ikke domstolene - å foreta den avveining av motstridende interesser som en lovgivning om abortspørsmål krever. - Høyesterett fant at nektelsen av å utføre embetsplikter var urettmessig og ikke kunne forsvares ved at det forelå en «nødssituasjon». Han fikk heller ikke medhold i at han ikke kunne avskjediges, fordi biskopen ikke hadde fremsatt begjæring om dette. Antatt at når han forsettlig og varig nektet å oppfylle enkelte av arbeidsoppgavene som sogneprest, kunne han ikke sies å utføre sin tjeneste på forsvarlig måte, jfr. straffelovens ikrafttredelseslov § 10.
Norges Høyesterett25.09.1990Fusa-dommenRt 1990 side 87456I sak om rett til hjemmehjelp døde saksøkeren den dag ankeerklæringen ble inngitt. Hennes arvinger fortsatte saken, men hadde ingen selvstendig rettslig interesse. Norges Handikapforbund som hadde erklært hjelpeintervensjon, hadde rettslig interesse, jfr. tvistemålsloven § 54, og kunne ha trådt inn som part om saksøkeren hadde levet, jfr. tvistemålsloven § 78. - Kommunalt vedtak som innebar betydelig reduksjon av tidligere hjemmehjelp til saksøkeren, ble kjent ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil og lovstridig innhold. Høyesterett la til grunn at hjemmehjelp omfattes av § 3 nr. 1 i sosialomsorgsloven av 5. juni 1964 nr. 2. - Uttalelser om hvorvidt bestemmelsen gir den enkelte et rettskrav på ytelser som kan håndheves av domstolene. - Uttalelser om hvor langt domstolenes prøvingsrett går i forhold til forvaltningsskjønnet i disse saker. - Sosialomsorgsloven § 3 nr. 1 gir ikke noe rettskrav på bestemte former for sosialhjelp. Hvilke ytelser som skal gis, beror på et forvaltningsskjønn.
Norges Høyesterett25.10.2006Pasientjournal-kjennelsenHR-2006-1815-A (Rt 2006 side 1275)135Saken gjaldt en leges begjæring om midlertidig forføyning for å få utlevert pasientjournaler ved flytting av sitt arbeidssted fra ett legesenter til et annet. Høyesterett kom til at taushetspliktreglene i helsepersonelloven § 21 og § 45 tilsa at den legen som har taushetsplikt også forvalter opplysningene. Kravet til sikringsgrunn i tvangsloven § 15-2 ble ansett oppfylt.
Norges Høyesterett19.06.1989Struma-dommenRt 1989 side 674170Sykehuseier ble kjent erstatningsansvarlig, jfr. skadeserstatningsloven av 13. juni 1969 nr. 26 § 2-1. Under en strumaoperasjon ble stemmebåndsnervene på begge sider permanent skadet. Ved en operasjon av denne art må det stilles strenge krav til forsiktighet og årvåkenhet, både m.h.t. identifikasjon og observasjon av nervene, og for å sikre dem mot skade. Operasjonsbeskrivelsen var kortfattet og uklar på flere punkter av vesentlig betydning for aktsomhetsbedømmelsen. Den bevistvil som derved forelå om hvorvidt operasjonen var gjennomført på en fullt aktsom og forsvarlig måte, måtte løses i disfavør av sykehuseieren.
Norges Høyesterett08.11.2011Pasientjournaler til NAV-dommenHR-2011-2072-A (Rt 2011 side 1433)150Saken gjaldt spørsmål om en pasient hadde rett til å klage over pålegg rettet til hans lege om utlevering av pasientjournal i forbindelse med kontroll av legens virksomhet, jf. forvaltningsloven § 28. Høyesterett kom til at utleveringspålegget var en prosessledende avgjørelse som inngikk som ledd i en undersøkelsessak mot legen. Selv om pasienten har et sterkt beskyttelsesverdig behov for å forhindre spredning av personopplysninger, er dette vernet ikke absolutt, jf. pasientrettighetsloven § 3-6. Utleveringspålegget var ikke «bestemmende» for pasientens «rettigheter» i den forstand begrepet benyttes i forvaltningsloven § 2.
Norges Høyesterett06.03.2014Tvangsekteskapsforsøks-dommenHR-2014-469-A (Rt 2014 side 205)268Straffen for overtredelse av strl. § 222 annet ledd 1. straffalternativ jf. § 49 ble fastsatt til fengsel i ett år og fire måneder. Tiltalte hadde forsøkt å tvangsgifte sin datter på 16 år med brorens sønn gjennom et vedvarende sosialt press for å bryte ned motstanden hos datteren, og gjennom forberedende handlinger, så som å kontakte en mullah i Iran og å ordne med en ekteskapskontrakt. Det ble ikke brukt vold eller trusler om vold.
Norges Høyesterett15.02.1999Mislykket steriliserings-dommenHR-1999-14-A (Rt 1999 side 203)241Saksøkeren fikk ikke medhold i krav om erstatning for økonomisk tap, herunder oppfostringsutgifter, som følge av at det etter et steriliseringsinngrep likevel ble født et friskt barn. Uttalt at skadeserstatningsloven ikke løste alle spørsmål knyttet til hvilke tap som er erstatningsrettslig vernet, og at dette spørsmål måtte avgjøres uavhengig av loven. Avgjørelsen berodde langt på vei på et verdivalg. Høyesterett så det som den beste løsning, i relasjon til barnets, foreldrenes og samfunnets interesser generelt vurdert, ikke å anerkjenne erstatningsrettslig vern for de krav som er reist i denne saken.
Norges Høyesterett15.02.2006Ugyldig tvangsekteskaps-dommenHR-2006-258-A (Rt 2006 side 140)267,268En kurdisk mann var sammen med en av sine sønner dømt for ved trusler om vold å ha tvunget mannens eldste datter til å inngå ekteskap, jf straffeloven § 222 annet ledd 1. straffalternativ. Høyesterett kom til at dette straffebudet ikke kunne anses overtrådt før gyldig ekteskap var inngått etter de i vigselslandet gjeldende regler. Straff for forsøk på overtredelse av straffeloven § 222 annet ledd 1. straffalternativ, jf § 49, ble satt til fengsel i to år og seks måneder for faren og to år for sønnen.
Norges Høyesterett18.06.1977Legemorfinsprøyte-kjennelsenRt 1977 side 639227En 56 år gammel lege ble i lagmannsretten dømt for uaktsomt å ha forvoldt en pasients død ved en sprøyte med et morfinpreparat. Døden skyldtes en kombinasjon av dette preparat og alkoholpåvirkning hos pasienten. Tiltalte ble også dømt for promillekjøring. Straffen ble satt til 8 måneders fengsel og i medhold av straffeloven § 29 nr. 2 ble han for alltid fradømt retten til å praktisere som lege. Tiltalte var tidligere straffedømt i forbindelse med sin legevirksomhet. Hans anke over straffutmålingen som særlig var rettet mot rettighetstapet, ble forkastet.
Norges Høyesterett29.01.2010Manglende NPE-behandling-kjennelsenHR-2010-184-U (Rt 2010 side 78)243Saken gjaldt opphevelse av en tingrettsdom for så vidt den gjaldt et krav om erstatning for økonomisk tap, fordi kravet skulle vært fremmet for Norsk Pasientskadeserstatning, jf. pasientskadeloven § 9, jf. § 1. Høyesteretts ankeutvalg fant at lagmannsrettens kjennelse som opphevet tingrettsdommen var korrekt, jf. pasientskadeloven § 18.
Norges Høyesterett11.09.2014Vesentlig forverring psykiatri-dommenHR-2014-1792-A (Rt 2014 side 801)202Kvinne som var under tvungent psykisk helsevern etter psykisk helsevernloven § 3-3 fikk ikke medhold i krav om opphør av vernet, jf. § 3-7. Utskriving ville medføre en vesentlig forverring i løpet av tre til fire måneder. Høyesterett kom til at vilkåret i § 3-3 nr. 3 bokstav a om vesentlig forverring «i meget nær framtid» da var tilfredsstilt. Det ble vist til at at den lengre virkningstiden for dagens antipsykotika ga grunnlag for å justere lovforarbeidenes forutsetning om en maksimumsgrense på to måneder.
Norges Høyesterett15.06.2001Tvangsinnleggelses-dommenHR-2000-842 (Rt 2001 side 752)203En 61 år gammel mann hadde hatt kontakt med psykiatrien siden 1962 med ulike tvangsinnleggelser og hadde siden 1984 vært sammenhengende innlagt. Han har tidligere, og senest i februar 2000, begjært seg utskrevet. Høyesterett kom til at den helhetsvurdering lov om psykisk helsevern av 2. juli 1999 nr. 62 § 3-3 tredje ledd gir anvisning på, måtte føre til at pasienten ble utskrevet til tross for at både hoved- og tilleggsvilkåret for behandling var oppfylt. Det ble ikke lagt avgjørende vekt på at mannen på det tidspunkt ikke hadde egen bolig, lite penger og manglet nettverk. Det er ikke psykiatriens oppgave å sørge for pasientens sosiale behov.
Norges Høyesterett15.05.1995Nødtestaments-dommenHR-1995-67-A (Rt 1995 side 845)113Arvelateren led etter hjerneblødning av sterk afasi, og kommunikasjonen måtte foregå på en ganske sammensatt måte. En niese som var tilkalt til arvelateren, hadde nedtegnet hva hun mente å ha oppfattet som testators vilje, og hvor niesen var begunstiget og tidligere testament endret. Det nedtegnede ble forelagt testator i ett vitnes nærvær, men kunne ikke godkjennes som et muntlig nødstestament. Det skal være to vitner ved muntlig nødstestasjon, ellers blir den ugyldig, jfr. arveloven § 51 og § 60.
Oslo tingrett28.08.2008Tvangsekteskap PakistanTOSLO-2007-15659268Saken gjelder spørsmålet om hvorvidt et ekteskap inngått i Pakistan er ugyldig i medhold av ekteskapsloven § 16 tredje ledd (tvangsekteskap).
Oslo tingrett17.09.2009Kvinne ble gift mot sin vilje i Pakistan etter trusler og press fra egen familie. Ekteskapet ble kjent ugyldig.TOSLO-2009-46765268Kvinne ble gift mot sin vilje i Pakistan etter trusler og press fra egen familie. Ekteskapet ble kjent ugyldig.
Oslo tingrett18.03.2002Mann ble gift mot sin vilje i TyrkiaTOSLO-2001-11987A/25 (RG 2002 side 912)268A (mann), som er født i Tyrkia og har bodd i Norge fra han var 11 år, inngikk da han var 22 år gammel ekteskap i Tyrkia med sin tremenning B, som da var 16 år og 10 måneder. 3-4 uker etter bryllupet reiste A tilbake til Norge. Han anla ugyldighetssøksmål i forbindelse med at B kom til Norge året etter. A og B nedla i retten sammenfallende påstand om at ekteskapet kjennes ugyldig. Retten tok påstanden til følge. Lagt til grunn at A hadde vært utsatt for et sterkt og kontinuerlig press som han ikke var i stand til å stå imot, og at han etter all sannsynlighet også ble utsatt for både trusler og fysisk maktbruk fra farens side. - Søksmålsfristen på 6 måneder i ekteskapsloven § 16 fjerde ledd ansett overholdt. A ble det første året etter ekteskapsinngåelsen boende hos sine foreldre, og han befant seg da i samme tvangssituasjon som tidligere.
Pasientskadenemnda20.12.2011Informasjonssvikt ved helsehjelpPSN-2011-55952Informasjonssvikt ved helsehjelp. Anførte plager etter operasjon med fjerning av mandler. Ansvarsgrunnlaget.
Personvernnemnda24.03.2010NAVs informasjonsplikt ved flerjournalinnhentingPVN-2009-22150Datatilsynet og NAV er uenige om rekkevidden av unntaket i personopplysningsloven § 20 annet ledd bokstav a. Klager mener at personopplysningsloven § 20 annet ledd bokstav a, sammenholdt med folketrygdloven § 21-4, jf § 21-4 bokstav c hjemler unntak fra informasjonsplikten som følger av personopplysningsloven § 20 første ledd. Personvernnemnda kom til at en naturlig forståelse av ordlyden i folketrygdloven § 21-4c 4.ledd tilsier at hovedregelen om informasjonsplikt skal gjelde her. Det er uttrykkelig henvist til informasjonsplikten i personopplysningsloven i § 21-4c 4. ledd, og det er bare gjort unntak for de forhold som er regulert i folketrygdlovens § 21-4b.
Sivilombudsmannen01.01.2007Radiografbierverv-uttalelsenSOMB-2007-29 (Sak 2006/823)188-189Saken gjelder spørsmål om et helseforetak kan forby en radiograf å ta betalte oppdrag ved et privat røntgeninstitutt.
Helseforetakets forbud mot å ha bierverv i en privat helsevirksomhet brøt med en langvarig praksis og uttalelser i forarbeidene til helsepersonelloven. Inngrep i tilsattes rett til å bestemme over egen fritid må ha et klart rettslig grunnlag. Ombudsmannen kom til at det var tvilsomt om arbeidsavtalen sammenholdt med den arbeidsrettslige lojalitetsplikten ga helseforetaket rett til å forby radiografen å ha bierverv ved et privat røntgeninstitutt.
Helseforetaket ble bedt om å behandle saken på nytt. Ombudsmannen ba også Helse- og omsorgsdepartementet vurdere det rettslige grunnlaget for dagens praksis knyttet til helseforetakenes forbud mot bierverv.
Sivilombudsmannen17.12.2008Pasienters klagerett ved NAVs innhenting av deres fastlegejournalSOMB-2008-18150-151Nav avviste klager fra flere pasienter på et pålegg til deres lege om å utlevere journalopplysninger om dem. Spørsmålet saken reiste var om Nav kunne avvise klagene, eller om utleveringspålegget måtte anses som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven 10. februar 1967 § 2 som kunne påklages av pasientene.

Pålegget var klart en avgjørelse som var truffet under utøvelse av offentlig myndighet. Det var videre på det rene at pålegget måtte anses som bestemmende for pasientenes rettigheter, nærmere bestemt deres rett til vern mot spredning av personlige opplysninger. Pålegget ble ifølge Nav gitt utelukkende for å kontrollere legens virksomhet, og pasientene ville ikke være parter i en eventuell etterfølgende sak mellom Nav og legen. Deres rettssikkerhetsgarantier knyttet til utleveringspålegget ville dermed ikke kunne bli ivaretatt gjennom den senere saken. Begrunnelsen for eventuelt å skulle anse pålegget som en prosessledende avgjørelse slo da ikke til. Pålegget fremsto som et selvstendig tiltak overfor pasientene, og ble av ombudsmannen ansett som et enkeltvedtak.
Statens helsepersonellnemnd23.11.2010Diabetesjordmor-vedtaketHPN-2010-95222-223Tilbakekall av autorisasjon som jordmor - fysisk svekkelse. Helsetilsynets vedtak ble omgjort til begrenset autorisasjon. Nemnda kom til at klageren ikke var uegnet for sitt yrke, men at hennes autorisasjon måtte begrenses, jf. § 59a. Klageren hadde siden ungdommen hatt diabetes mellitus type 1. Hun hadde arbeidet som jordmor eller sykepleier i fjorten år. Det hadde, slik nemnda forsto det, ikke vært noen forverring av sykdommen disse årene, og klageren synes å ha god kontroll med sin sykdom. Det var derfor ikke grunnlag for å si at klagerens sykdom innebar en fysisk svekkelse som i dag gjorde henne uegnet for yrket som jordmor. Vilkårene for tilbakekall av autorisasjon var da ikke til stede. Nemnda mente imidlertid det kunne være en fare for pasienters sikkerhet om klageren fikk føling/hypoglykemi mens hun var var alene som jordmor hos en pasient. Pasienter som har hatt sykdommen lenge, slik klageren har hatt, vil ikke alltid merke at de har hypoglykemi. Klagerens autorisasjon ble derfor begrenset slik at hun ikke kan gå alenevakt i fødeavdeling eller fødestue, eller ta hjemmefødsler alene. Hun skal ikke gå nattevakt. Hun må opplyse arbeidsgiver om sin sykdom. Det ble overlatt til Helsetilsynet å vurdere ytterlige vilkår knyttet til oppfølging og kontroll av klagerens sykdom.
Statens helsepersonellnemnd12.11.2001Sykepleieralkohologtyveri-vedtaketHPN-2001-80226Tilbakekall av autorisasjon som sykepleier. Hpl § 57. Grunnlaget for tilbakekallet var alkoholmisbruk, tyveri av legemidler på arbeidsplassen til eget bruk og uforsvarlig sykepleiervirksomhet under en ambulansetur. Klager hadde erkjent alkoholmisbruket og tyveriene. Nemnda kom til at klager var uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig. Nemnda så spesielt alvorlig på det forhold at klager hadde byttet ut pasienters tabletter med svakere preparater og C-vitamin. Helsetilsynets vedtak om tilbakekall stadfestet.
Statens helsepersonellnemnd23.11.2010Gave til hjelpepleier-vedtaketHPN-2010-65187Tilbakekall av autorisasjon som hjelpepleier - grove pliktbrudd og uforsvarlig virksomhet. Helsetilsynets vedtak ble stadfestet. Nemnda kom til at vilkårene for å tilbakekalle klagerens autorisasjon var oppfylt. Nemnda kom til at klageren hadde mottatt en rekke gaver fra en pasient i strid med gaveforbudet i helsepersonelloven. Klageren hadde anført at forholdet måtte anses som en rent privat relasjon. Nemnda kom til at den private relasjonen mellom klageren og pasienten oppsto som en direkte følge av den tidligere profesjonelle relasjonen. Det ble vektlagt at den private relasjonen oppsto kort tid etter at klageren hadde arbeidsoppgaver knyttet til pasienten som bruker av hjemmetjenesten og at tjenestene klageren bisto pasienten med, dels var samme type tjenester en hjelpepleier normalt har overfor brukere av hjemmetjenesten. Forbudet mot å motta gaver rammer også gaver eller ytelser som er gitt på bakgrunn av virksomhet som helsepersonell utenfor ordinære arbeidsforhold. Klagerens handlinger representerte samlet et grovt pliktbrudd, og tilliten til klageren var svekket i betydelig grad.
Statens helsepersonellnemnd22.06.2009MP3-vedtaketHPN-2008-161225Nemnda kom til at vilkårene for å gi klageren en advarsel var oppfylt. På bakgrunn av mistanke om omsorgssvikt hadde en pårørende lagt en MP3-spiller inn på rommet til en totalt hjelpetrengende pasient på aldershjem. Opptaket viste at klagerens kommunikasjon med pasienten vitnet om lite omsorgsfull yrkesutøvelse. Hun snakket til pasienten i en hensynsløs og uakseptabel tone, noe som var egnet til å utløse frykt hos en sårbar pasient. Det ble også dokumentert ved opptaket at klageren ble oppmerksom på at pasienten var langt dårligere på denne kveldsvakten enn det klageren har forklart seg om i ettertid. På bakgrunn av klagerens observasjoner om pasientens tilstand skulle tilsynslegen ha vært varslet og hun skulle også ha varslet pasientens pårørende. På lydopptaket fremgikk også at klageren ga pasienten mat selv om hun hostet og hadde besværet respirasjon, og at klageren forlot pasienten med betydelige respirasjonsplager uten at hun fikk hjelp for dette. Det skjedde det en akutt forverring av pasientens tilstand under måltidet, og forhold under måltidet antas å ha fremskyndet at pasienten døde samme kveld. Klageren ga de pårørende bevisst uriktige opplysninger om det hun trodde var dødstidspunktet, for å beskytte seg selv mot kritikk fra de pårørende. Som primær- og avdelingssykepleier hadde klageren et spesielt ansvar for pasienten. Det var manglende kontroll og oppfølging av ernæring, væske og eliminasjon. Sett i sammenheng med at pasienten hadde spesielle behov, var kartlegging, koordinering og kontroll av hennes ernæringsstatus av særlig viktighet for å forebygge blant annet uttørring. De nære pårørende ble heller ikke møtt med den nødvendige respekt og omsorg verken før pasientens død eller gjennom sorgprosessen etterpå. Klageren kom med flere uttalelser som viste lite omsorgsfull yrkesutøvelse. Hennes omgangsform med de pårørende var uprofesjonell og bidro heller til å øke konfliktnivået dem i mellom enn å medvirke til samarbeid. Klagerens journalføring var også i strid med kravene til journalføring når det gjaldt hvor hyppig pasienten ble tilsett. Helsetilsynets vedtak ble stadfestet.
Statens helsepersonellnemnd01.02.2008Karakterkortforfalsknings-vedtaketHPN-2008-15223Nemnda kom til at klageren ikke hadde godtgjort at han igjen var skikket til å inneha autorisasjon. Bakgrunnen for det tidligere vedtak om tilbakekall var uforsvarlig virksomhet og grov mangel på faglig innsikt ved at klageren hadde feilmedisinert en pasient. Klageren hadde nå avlagt ny eksamen i pasientkunnskap ved en sykepleierskole. Han hadde imidlertid forfalsket både karakter og studiepoeng på karakterutskriften fra denne eksamen. Dette svekket i betydelig grad tilliten til klageren. Den forfalskede karakterutskrift sammenholdt med den grove mangel på faglig innsikt som ble avdekket i tilbakekallsaken viste at klageren åpenbart ikke var skikket til å få ny autorisasjon. Helsetilsynets vedtak ble stadfestet.
Statens helsepersonellnemnd19.06.2013Legeadvarsel-vedtaketHPN-2013-16181Klagerens rekvirering var uforsvarlig og journalføringen mangelfull for tretten pasienter. Rekvireringen var gjennomgående preget av manglende kontroll og manglende faglig medisinsk begrunnelse. Klageren var ikke pasientens fastlege, men rekvirerte likevel flere typer vanedannende legemidler samtidig og sammenhengende over lang tid. Hennes rekvirering av en rekke legemidler på blå resept, for flere svært sjeldne lidelser, og kun begrunnet i pasientens egne opplysninger, vitnet om alvorlig svikt i klagerens dømmekraft. Urettmessig rekvirering av legemidler på blå resept hadde påført trygden unødig utgift.
Statens helsepersonellnemnd27.09.2006Rusmiddelmisbruk-vedtaketHPN-2006-135223Nemnda kom til at vilkårene for å tilbakekalle klagerens autorisasjon som sykepleier var oppfylt. Klageren hadde hatt et omfattende rusmisbruksproblem over lang tid og hadde vært ruspåvirket i tjenesten. Videre skal klageren, ved flere anledninger, over en toårsperiode, ha kjøpt vanedannende legemidler av to pasienter som hun hadde ansvar for som psykiatrisk sykepleier. Bruk av rusmidler under utøvelse av sykepleieryrket utgjør en betydelig fare for kvaliteten og sikkerheten i helsetjenesten. Videre var det å oppsøke pasienter og be om og motta vanedannende legemidler til eget bruk et grovt tillitsbrudd overfor pasientene og et avvik av det som kan forventes av en sykepleier. Etter nemndas vurdering hadde klageren også vist en sviktende vurderingsevne og utvist en manglende rolleforståelse ved å ha snakket om sine egne problemer og private forhold til en pasient. Klageren hadde fått behandling for sitt rusmisbruksproblem, men ikke dokumentert sin rusfrihet. Etter nemndas vurdering var heller ikke vilkårene for en begrenset autorisasjon oppfylt. Helsetilsynets vedtak ble stadfestet.
Statens helsepersonellnemnd06.03.2003Dokumentert rusfrihet-vedtaketHPN-2002-89223Sykepleieren hadde tidligere ved vedtak av Statens helsetilsyn, og senere stadfestet av Statens helsepersonellnemnd (HPN-2001-58), fått tilbakekalt sin autorisasjon på grunn av tyveri og misbruk av B-preparater fra sin arbeidsgiver. Hun ble derfor funnet uskikket til å utøve virksomhet som sykepleier. Sykepleieren fremla dokumentasjon for rusmiddelanalyser av urin for en periode på nesten 2 år. Én gang i perioden ble det testet positivt på opiater, noe som av hans lege ble forklart med bruk av Tuxi mikstur. Han har vært ansatt ved sykehjem som miljøterapeut fra han ble fratatt autorisasjonen. Sykepleieren har ikke hatt fravær i denne perioden. Statens helsetilsyn ga sykepleieren tilbake en begrenset autorisasjon. Nemnda uttaler, med støtte i uttalelse i sak HPN-2002-9, at en tidsramme på 2 år er hensiktsmessig i saker som den foreliggende. Nemnda finner at det foreligger tilstrekkelig dokumentasjon på rusfrihet, og at arbeidsgiver på sykehjemmet har gitt en god attest til sykepleieren. Sykepleieren har også deltatt i AKAN-opplegg med tett oppfølging fra arbeidsgiver og fastlegen. Han fikk derfor full sykepleierautorisasjon tilbake.
Statens helsepersonellnemnd29.04.2008Sykepleiertyveri-vedtaketHPN-2008-51224Nemnda kom til at vilkårene for å tilbakekalle klagerens autorisasjoner var oppfylt. Klageren hadde stjålet kr 10 000,- fra en pasient i hjemmetjenesten der hun var ansatt som sykepleier. Nemnda viste til at yrkene sykepleier og hjelpepleier er yrker som i særlig grad krever allmenn tillit. Det svekket etter nemndas syn tilliten til klagerens yrkesutøvelse ytterligere at hun kort tid etter arbeidsgiverens instruks om ikke å oppsøke pasienter privat, likevel valgte å oppsøke en pasient på fritiden. Klagerens manglende evne og/eller vilje til å ta innover seg det hun hadde gjort fremsto heller ikke som tillitvekkende. Nemnda kom til at klageren gjennom sine handlinger hadde utvist atferd uforenlig med yrkesutøvelsen. Vurderingen ble ikke endret av at klageren hadde fremlagt gode attester fra tidligere arbeidsforhold og gode tilbakemeldinger fra nåværende arbeidsgiver. Helsetilsynets vedtak ble stadfestet.
Statens helsepersonellnemnd25.10.2011Medisintyveri-uttalelsenHPN-2011-90222Klageren hadde erkjent at hun hadde stjålet 20 Paralgin Forte fra sin arbeidsgiver og ble dømt for forholdet. Det var ikke tvilsomt at klageren var uegnet til å utøve yrket som sykepleier forsvarlig. Tyveriet, selv om det var et enkeltstående tilfelle var tilstrekkelig til at vilkårene for tilbakekall var oppfylt. Det vitnet om sviktende faglig skjønn når klageren ved dette tilfellet valgte å behandle seg selv med legemidler hun hadde stjålet fra arbeidsgiveren.
Statens helsepersonellnemnd24.04.2003Feilblandet drypp-uttalelsenHPN-2002-123226Advarsel sykepleier. Hpl. § 56. Klager administrerte feilblandet drypp videre til alvorlig syk pasient. Feilmedisineringen ble først oppdaget dagen etterpå. Det kunne ikke utelukkes at tilførselen av legemiddelet hadde vært en medvirkende årsak til pasientens død. Selve blandingen ble forestått av en annen sykepleier ved avdelingen. Nemnda fant ikke klagers handlinger så klandreverdige (uforsvarlige) at de kvalifiserte til en advarsel etter hpl. Helsetilsynets vedtak om advarsel ble omgjort.
Statens helsepersonellnemnd27.09.2011For sen melding til barneverntjenestenHPN-2011-35226Klageren var enhetsleder ved et distriktspsykiatrisk senter (DPS) og ansvarlig for inntak av pasienter til behandling. En pasient var henvist til DPS fra fastlegen, og det fremgikk at pasienten hadde vært voldelig mot kone og barn. Etter nærmere ett års behandling sendte klageren og behandlende sykepleier sammen bekymringsmelding til barnevernet. Ut fra de opplysninger som fremkom i henvisningen fra fastlegen, var det allerede ved inntaksmøtet grunn til å tro at det forelå en situasjon med mishandling eller andre former for alvorlig omsorgssvikt. Klageren skulle da meldt fra til barneverntjenesten. I opplysningsplikten for det enkelte helsepersonell ligger at enhver må vurdere de foreliggende opplysninger. At andre behandlere/helsepersonell ikke tidligere hadde reagert på opplysningene, fritar ikke for dette ansvar. (Se 11/36 (HPN-2011-36) og 11/37 (HPN-2011-37)).
Statens helsepersonellnemnd27.09.2011For sen melding til barneverntjenestenHPN-2011-36226Klageren var fastlege og henviste en pasient til distriktspsykiatrisk senter (DPS). Av henvisningen fremgikk at pasienten var voldelig mot kona og barna. Han meldte ikke fra til barnevernet. Ved konsultasjonen som ledet til henvisningen, var det grunn til å tro at det forelå en situasjon med mishandling eller andre former for alvorlig omsorgssvikt. Det stilles ikke krav om sikker kunnskap om at det faktisk foreligger en slik alvorlig situasjon for barnet, men det må foreligge visse holdepunkter for det. I en situasjon hvor det var en påregnelig risiko for at pasienten skulle begå nye voldshandlinger mot sine barn var det ikke tilstrekkelig at klageren kun henviste pasienten til behandling, han hadde også plikt til å melde fra til barnevernet. Hensynet til barn som den svake part i saker med bekymring knyttet til mishandling og omsorgssvikt, må veie tungt, og taushetsplikten må da vike. (Se 11/35 (HPN-2011-35) og 11/37 (HPN-2011-37)).
Statens helsepersonellnemnd27.09.2011For sen melding til barneverntjenestenHPN-2011-37226Klageren var ansatt ved et distriktspsykiatrisk senter (DPS) og hadde behandlingsansvar for en pasient som var henvist dit for voldsproblematikk. Etter seks behandlingssamtaler med pasienten sendte klageren sammen med enhetsleder for DPS bekymringsmelding til barnevernet. Det var ut fra de opplysninger som fremkom i henvisningen fra fastlegen og innkomstnotat fra psykologen ved DPS, grunn til å tro at det forelå en situasjon med mishandling eller andre former for alvorlig omsorgssvikt. Klageren var kjent med disse opplysningene da han startet behandlingen av pasienten. Dersom det foreligger opplysningsplikt er helsepersonell pålagt å varsle, og kan ikke av hensyn til pasientforholdet velge at opplysningene ikke skal gis. I opplysningsplikten for det enkelte helsepersonell ligger at enhver må vurdere de foreliggende opplysninger. At andre behandlere/helsepersonell ikke tidligere har reagert på opplysningene, fritar ikke for ansvar. (Se 11/35 (HPN-2011-35) og 11/36 (HPN-2011-36)).

[/content_protector]