Statens helsepersonellnemnd - rettssikkerhetsgarantien for helsepersonell som blir ilagt reaksjon fra Statens helsetilsyn
- en gjennomgang av ordningen, med praktiske tips og råd til helsepersonellet
2. Statens helsepersonellnemnd - historikk, oversikt, arbeidsform og sammensetning
2.1 Formål, regulering, saksbehandlingstid og nemndssammensetning
2.3 Forbudet mot gjentatt straffeforfølgning
2.4 Arbeidsform, stemmeregler og sammensetningen av Statens helsepersonellnemnd og Apotekklagenemnda
2.5 Autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning
2.6 Særlig om tilbakekall, suspensjon og andre svært inngripende tiltak
2.7 Antall klagesaker i Statens helsepersonellnemnd
2.8 Iverksettingstidspunktet for vedtak fra Statens helsetilsyn - adgangen til utsatt iverksetting
2.9 Status i Statens helsepersonellnemnd pr 1. halvår 2016
4. Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten
4.1 Nyetablering, oppgaver og organisering
4.2 Motpartsangivelsen i ugyldighets- og erstatningssøksmål
5. Klage til Sivilombudsmannen
6. Administrative reaksjoner mot helsepersonell
6.1 De ulike reaksjoner mot helsepersonell
6.2 Øvrige alternativer knyttet til autorisasjon/ lisens
6.3 Forbudet mot gjentatt straffeforfølgning
6.4 Reaksjonenes varighet - evigvarende eller tidsbegrenset?
7. Kort om saksbehandlingen av tilsynssaker hos tilsynsmyndigheten
7.1 Oversikt og organisering av tilsynet
7.2 Anmodningsretten i forhold til mulige pliktbrudd
7.3 Styrkede innsyns- og uttalerettigheter for pasienter og brukere fra 1.1.2014
8. Informasjon til andre om reaksjoner mot helsepersonell
8.1 Informasjon til helsepersonellets arbeidsgiver(e)
8.2 Forhåndsvarsel til helsepersonellets offentlige driftsavtalepart(er)
8.4 Helsemyndighetenes adgang til å gi opplysninger til andre
9. Adgangen til domstolsprøving av vedtak fra Statens helsepersonellnemnd
9.1 Domstolsprøving av krav om utsatt iverksettelse/ oppsettende virkning
9.2 Faktum på vedtakstidspunktet
9.3 Ikke dom for realiteten - ugyldighetspåstand
9.4 Søksmålsfrist på 6 måneder
9.5 Verneting - endring fra 2019
10. Erstatning for økonomisk tap ved ugyldig vedtak
10.1 Culpa-ansvar eller ulovfestet objektivt ansvar
10.2 Erstatningsbestemmelsen i helsepersonelloven § 73
10.3 Offentlig myndighetsutøvelse omfattet av arbeidsgiveransvaret
10.4 Vangen-dommen - Rt 2010 side 291
10.5 Dommer som konstaterer ugyldighet ved Helsepersonellnemndas vedtak
10.6 Annen relevant rettspraksis og momenter
10.7 Særskilt om forutgående suspensjonsperiode - betydning for erstatningskravet
10.8 Noen ord om tapspostene i et erstatningskrav
11. Klagesaker fra Statens helsepersonellnemnd som er bragt videre til domstolsbehandling
12. Antall administrative reaksjoner fra Statens helsetilsyn
13. Arianson-utvalgets svært omfattende endringsforslag
1. Oversikt
Statens helsepersonellnemnd er et lovfestet organ som nå har virket i mer enn 15 år. Nemnda er et fritt og uavhengig domstollignende klageorgan for helsepersonell, som skal gi en viktig rettssikkerhetsgaranti for helsepersonell som blir ilagt reaksjoner fra Statens helsetilsyn i form av for eksempel advarsel, tilbakekall av autorisasjon/ lisens/ spesialistgodkjenning, eller begrensninger i retten til å rekvirere legemidler. Nemnda kan benyttes som klageorgan av alt autorisert helsepersonell etter helsepersonelloven § 48 som blir ilagt formelle reaksjoner fra Statens helsetilsyn, og også av uautorisert helsepersonell etter helsepersonelloven § 3 første ledd nr 2, jf § 2 første ledd som blir ilagt advarsel for overtredelse av for eksempel forsvarlighetskravet eller taushetsplikten i helsepersonelloven. Vi har eksempler på både miljøarbeidere og ufaglærte skoleelever uten autorisasjon/ lisens som har fått meddelt advarsler fra Statens helsetilsyn.
Det har skjedd store endringer i hvordan Helse- og omsorgsdepartementet har organiserte klageordningene fra 1.1.2016. Du får en full oversikt over endringene, og hva de betyr for behandlingen av klagesaker. Jeg har også beskrevet hvilken adgang helsepersonell har til å gå videre med klagesaker på avgjørelser fra Statens helsetilsyn, hvis man ikke får medhold i Statens helsepersonellnemnd. I så fall kan man bringe saken inn for domstolene, og/ eller man kan be om uttalelse fra Sivilombudsmannen. De vedtatte og viktige regelendringene med ikrafttredelse i november 2016, knyttet til tidsfristene for å bringe saken inn for domstolene, er også gjennomgått.
Det såkalte Arianson-utvalget har i NOU 2015:11 foreslått omfattende endringer i tilsynsordningen, og i organiseringen av de administrative reaksjoner. Disse forslagene gis det en oversikt over i kapittel 12.
De særlig inngripende vedtakene i form av tilbakekall og begrensninger av autorisasjoner er særskilt behandlet. Du får en oversikt over hvordan det har gått med samtlige slike sakers etterfølgende behandling i domstolene. Helsepersonell får også visse prosesstaktiske tips og grunnlag for argumentasjonen fra forfatteren. Advokat Bjørnar Eilertsen bistår helsepersonell som har behov for det i saker for Statens helsepersonellnemnd.
Gjennomgangen er basert på en omfattende analyse og gjennomgang av relevante avgjørelser i Helsepersonellnemnda, og jeg gir en oversikt over hvilke rettskraftige dommer vi har i klagesaker på avgjørelser i Statens helsepersonellnemnd på ilagte reaksjoner fra Statens helsetilsyn. Det er også en antallsmessig oversikt over samtlige reaksjoner som Statens helsetilsyn har meddelt helsepersonell siden Helsepersonellnemnda ble opprettet i 2001. Jeg har også lagt vekt på å belyse alle øvrige praktiske spørsmål for leseren, herunder når vedtak blir iverksatt ved klager, hvordan og mot hvem man reiser ugyldighetssøksmål, samt spørsmål knyttet til erstatningskravet som kan reises sammen med et ugyldighetssøksmål.
Artikkelen har en oversikt over samtlige medlemmer som har sittet i Statens helsepersonellnemnd fra den ble etablert, samt dagens medlemmer som ble valgt med funksjonstid i 3 år fra sommeren 2016.
Men først litt generelt om oppbygging og organisering av denne klageordningen knyttet til vedtak fra Statens helsetilsyn, samt håndteringen av klagesaker. Artikkelen omhandler ikke klagesaker på vedtak fra det tidligere Statens autorisasjonskontor for helsepersonell (SAK/SAFH), og heller ikke klagesaker på Helsedirektoratets vedtak knyttet til spesialistgodkjenning for leger, tannleger og optikere. Alle oversikter, tabeller og forholdstall viser til avgjørelser fra Statens helsetilsyn i klagesaker på administrative reaksjoner etter helsepersonelloven kapittel 11, uten at tall fra SAK/ SAFH eller Helsedirektoratet er medtatt, hvis ikke annet er spesifisert. Der det er naturlig er også tall fra Statens legemiddelverk tatt med, for saker hvor Helsepersonellnemnda settes som Apotekklagenemnda)
2. Statens helsepersonellnemnd - historikk, oversikt, arbeidsform og sammensetning
2.1 Formål, regulering, saksbehandlingstid og nemndssammensetning
Statens helsepersonellnemnd (også forkortet Helsepersonellnemnda, HPN eller SHPN) ble opprettet i medhold av helsepersonelloven § 68 som trådte i kraft 1.1.2001. Nemnda kom i aktiv virksomhet etter oppnevning 5.6.2001 og påbegynte behandling av saker fra sitt første møte den 20.8.2001.
Helsepersonellnemndas oppgave er å ivareta helsepersonells rettssikkerhet og nemnda er et eget forvaltningsmessig nivå i behandlingen av administrative reaksjoner mot helsepersonell. Det er en uavhengig klagenemnd som behandler:
- klager fra helsepersonell over vedtak om avslag på søknad om autorisasjon og lisens gjort av Helsedirektoratet,
- vedtak om administrative reaksjoner etter helsepersonelloven kapittel 11 gjort av Statens helsetilsyn, og
- vedtak om spesialistgodkjenning gjort av Helsedirektoratet
Nemndas oppgave er også å behandle klagesaker på vedtak fra Statens legemiddelverk etter apotekloven, se § 9-1, og den settes da i navnet Apotekklagenemnda. Apotekloven trådte i kraft 1.3.2001, to måneder etter helsepersonelloven.
Behandlingen i Helsepersonellnemnda er gratis. Pasienter har ikke klagerett til nemnda, og har heller ikke partsrettigheter i sakene. Personidentifiserbare personopplysninger nemndene behandler, er underlagt forvaltningsmessig taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13, og publisering/ offentliggjøring av saker nemndene behandler må derfor skje i anonymisert form. Dette poenget ble særskilt bemerket av Helse- og omsorgsdepartementet i tildelingsbrevet til Statens helsepersonellnemnd av 5.1.2015. Det er visse unntak fra taushetsplikten for helsemyndighetene for nærmere definerte formål overfor bestemte mottakere (helsepersonellets arbeidsgiver), slik også Justisdepartementets lovavdeling har lagt til grunn i et par uttalelser. En anonymisert versjon av et bredt utvalg av uttalelsene publiseres på Helsepersonellnemndas hjemmesider og på Lovdata. Statens helsepersonellnemnd har nettsider på www.shpn.no, men er i ferd med å gå over til www.helseklage.no, se kapittel 4.
Tildelingsbrevet for 2015 angir at forventet mål for gjennomsnittlig saksbehandlingstid i 2015 skal være på 4 måneder, en målsetning departementet har videreført i tildelingsbrevet for 2016 fra desember 2015 til Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten. Gjennomsnittlig saksbehandlingstid for Statens helsepersonellnemnd har ligget på fra 4-6 måneder de siste årene.
For 2014 var de totale anslåtte utgiftene til Statens helsepersonellnemnd 8,735 millioner kroner fordelt på 216 behandlede saker, noe som gir et gjennomsnittlig ressursbruk på i overkant av kr 40 000 pr behandlet sak. For 2013 (2012) var de totale utgiftene 8,434 (8,372) millioner kroner fordelt på 201 (156) behandlede saker, noe som ga en gjenniomsnittslig ressursbruk pr sak på kr 42 000 (53 700). Til sammenligning var utgiftene kr 5,3 millioner i 2006 fordelt på 76 klagesaker, som ga en gjennomsnittlig ressursbruk på i underkant av kr 70 000 pr sak. For 2015 er bevilgningen til nemnda slått sammen med "Klagenemnda for behandling i utlandet" og "Preimplantasjonsdiagnostikknemnda" i et totalbeløp, slik at sammenlignbare tall ikke er beregnet. Nemnda behandlet i 2015 totalt 273 saker fordelt på 9 møter, noe som var det høyeste antall saker nemnda noe år har behandlet.
Vedtak fattet i Statens helsetilsyn er en sivilrettslig reaksjon som kan klages inn for Statens helsepersonellnemnd, for prøving av alle sider av saken. Fristen for å klage er tre uker, se forvaltningsloven § 29. Helsepersonelloven kapittel 12 har regler for virkeområde og betegnelse (§ 68), organiseringen (§ 69), hvordan virksomheten skal utøves (§ 70), og adgangen til rettslig prøving av avgjørelsene (§ 71). Det er fastsatt en egen Helsepersonellnemndforskrift som har ytterligere regler om organisering og saksbehandling. Det er kun helsepersonellet som kan klage til Statens helsepersonellnemnd, ikke pasienter, pårørende eller andre som blir berørt av saken. Pasienter og brukere kan heller ikke gjøre gjeldende partsrettigheter i klagesaken.
Forvaltningsloven gjelder for saksbehandlingen i nemnda og sekretariatet, se Saksbehandlingsforskriften § 6. Disse reglene kan ikke fravikes til skade for klagere se merknadene til Saksbehandlingsforskriften § 6. Habilitetsreglene i forvaltningsloven kapittel 2 vil for eksempel komme til anvendelse. Dette innebærer også at den saken gjelder skal få uttale seg før vedtak fattes, vedtakene skal begrunnes og det skal fremgå om de er enstemmige eller ikke. Eventuelle mindretall skal også begrunne sine standpunkter, jf Helsepersonellnemndforskriften § 9, noe som er en utvidelse av det som ellers følger av forvaltningsloven. Klager har anledning til å møte i nemnda for å legge fram sin sak, enten selv og/ eller ved advokat/ annen representant. Det tillates normalt en kortere muntlig tilleggsredegjørelse. Verken klager eller sakkyndig er imidlertid til stede når nemnda diskuterer saken og fatter sitt vedtak.
Nemnda legger som klar hovedregel alminnelig sannsynlighetsovervekt til grunn for bevisvurderingen. Det følger av rettspraksis, jf Rt-2007-1851, og langvarig forvaltningspraksis at det er det mest sannsynlige faktum som skal legges til grunn. I helt spesielle tilfeller kan det likevel være forhold som gjør at denne hovedregelen skal fravikes.
Høyesterett har i plenumsdommen Rt 2012 side 1985 kommet til at prøvingen av forvaltningsvedtak generelt skal skje på grunnlag av det faktum som forelå på vedtakstidspunktet hos Statens helsepersonellnemnd. Dette vil også legges til grunn ved Statens helsepersonellnemnds prøving av gyldigheten av vedtak i Statens helsetilsyn og Statens legemiddelverk (for saker etter apotekloven). Omstendigheter som inntreffer etter vedtakstidspunktet, som klageren vil påberope seg, kan vedkommende få effekt av ved å fremme ny søknad om autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning. Det er ingen begrensning i antall ganger en slik begjæring kan fremsettes.
En avgjørelse fattet i Statens helsepersonellnemnd kan ikke påklages. Hvis klager/ helsepersonellet ikke finner å kunne akseptere den, må saken bringes inn for retten. Retten kan prøve alle sider av saken, også skjønnsutøvelsen. Se mer om dette i kapittel 9.
2.2 Noen prosesstaktiske hensyn frem til vedtaket i Statens helsepersonellnemnd - med bakgrunn i formålsbetraktninger
Hovedhensikten med ordningen hvor Statens helsetilsyn kan ilegge en administrativ reaksjon er å beskytte nåværende og fremtidige pasienter ved å korrigere uønsket atferd fra helsepersonell. Dette fremgår av lovforarbeidene, se Ot.prp.nr 13 (1998-1999) kapittel 20.2 på side 169 flg:
- 20.2 Formål med reaksjoner
- Reaksjoner ved brudd på plikter skal bidra til at helsepersonell innretter seg etter lovbestemte krav. Formålet med reaksjoner, må sees i sammenheng med lovens hovedformål, som jo er best mulig sikkerhet for pasienter og kvalitet i helsetjenesten. Disse hensynene står dermed sentralt når reaksjonsform skal vurderes. Et godt utviklet administrativt reaksjonssystem for helsepersonell kan dessuten minske presset på domstolene og avlaste parter for den belastning slike prosesser kan innebære. De fleste saker om helsepersonells brudd på plikter forutsettes avgjort av forvaltningen i stedet for av domstolene i sivile søksmål og straffesaker.
- Pasientene skal føle tillit til helsevesenet og kjenne seg trygge på at de får nødvendig informasjon, at de blir tatt med på råd med hensyn til den behandling som foreslås og at de får forsvarlig behandling. Et formål med administrative reaksjoner er å bidra til og beskytte nåværende og fremtidige pasienter ved å korrigere helsepersonells yrkesutøvelse. Feil og pliktbrudd skal forebygges fra helsemyndighetenes side ved tilsyn og reaksjoner.
- (...)
- At reaksjonene tilsynsmyndighetene kan ilegge har flere funksjoner uttrykkes også av flertallet i Innst.O.nr.88 (1991-1992):
- «Det er viktig at den statlige helseforvaltning ivaretar den enkelte pasients rettssikkerhet, sikrer høy faglig kompetanse i forvaltningen og sikrer kontroll og tilsynsordninger som gjør at det kan gripes inn overfor uønskede forhold i helsetjenesten.»
- Slik blir administrative reaksjoner også et verktøy for tilsynsmyndigheten til å bidra til kvalitet på helsetjenestene, ved at uønsket atferd kan korrigeres. De administrative reaksjonene skal bidra til å gjenopprette den tapte tillit til helsevesenet som et pliktbrudd medfører, både overfor pasienter, deres pårørende og samfunnet for øvrig.
Hensikten er ikke å straffe helsepersonellet for tidligere hendelser, se Ot.prp.nr 13 (1998-1999) kapittel 20.2.2 på side 171:
- 20.2.2 Preventiv virkning av reaksjoner
- Reaksjonene har også individual- og allmennpreventive hensyn. Reaksjonene skal ha en viss avskrekkende og holdningsskapende effekt, både overfor allmennheten og overfor det enkelte helsepersonell det blir reagert mot. Disse hensyn bidrar til å effektivisere pliktreglene.
- Det er imidlertid viktig å understreke at administrative reaksjoner ikke kan ansees som straff. Hensynet til pasientene og ønsket om kvalitet på helsetjenestene er avgjørende med hensyn til om reaksjoner skal gis eller ei. "Trusselen" om administrative reaksjoner vil imidlertid utvilsomt ha en viss preventiv effekt. Helsepersonell med f.eks rusmiddelproblemer forutsettes å vite at dette vanligvis er uforenlig med en forsvarlig utøvelse av yrker i helsevesenet, og at rusmisbruk kan medføre tilbakekall av autorisasjon.
Formålet med de administrative reaksjonene er mer "fremoverskuende" enn "bakoverskuende". I den totalvurdering som tilsynsmyndighetene skal foreta, vil derfor faren og risikoen for at helsepersonellet vil komme til å opptre på denne måten gjentatte ganger, tillegges stor betydning. Sagt med andre ord vil det kunne fremstå som prosesstaktisk klokt for helsepersonellet å vise en betydelig grad av erkjennelse av begåtte feil, eller å innrømme mangler ved yrkesutøvelsen, allerede overfor Statens helsetilsyn og/ eller Statens helsepersonellnemnd. Enkeltstående feil eller brudd på for eksempel forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4, skal ikke uten videre møtes med administrativ reaksjon fra tilsynsmyndigheten. Målestokken for helsepersonellet skal ikke være den perfekte/ optimale opptreden, og det gis et visst rom for feilvurderinger. Det klokt opptredende helsepersonellet vil vise at de allerede har iverksatt korrigerende tiltak i form av opplæring, kurs, eller annen faglig oppgradering på de relevante felter. I så fall vil det kunne argumenteres med at hovedhensikten med reaksjonssystemet - å korrigere uønsket atferd - allerede er oppnådd, uten behov for noen administrativ reaksjon.
2.3 Forbudet mot gjentatt straffeforfølgning
Den nedtonede straffedimensjonen er også viktig i relasjon til forbudet mot gjentatt straffeforfølgning i norsk rett gjennom Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) Protokoll 7 artikkel 4 nr 1, som er inkorporert i norsk rett, jf menneskerettsloven § 2 nr. 1 bokstav d). I ytterste konsekvens vil en feil praktisering av de administrative reaksjoner medføre at dette kommer i strid med forbudet mot dobbeltstraff, for eksempel ved en påfølgende straffesak mot det samme helsepersonellet. Se mer om dette i relasjon til tilbakekall i kapittel 6.3.
2.4 Arbeidsform, stemmeregler og sammensetningen av Statens helsepersonellnemnd og Apotekklagenemnda
Helsepersonellnemnda har 7 medlemmer, hvorav tre jurister, tre helsepersonell og en legrepresentant, se Helsepersonellnemndforskriften § 4 første ledd. Nemnda treffer sine vedtak i møter. Vedtakene fattes med alminnelig flertall, se Helsepersonellnemndforskriften § 9.
Medlemmene i Statens helsepersonellnemnd oppnevnes av Helse- og omsorgsdepartementet i medhold av helsepersonelloven § 69 annet ledd. Dette gjelder også de medlemmene som skal delta når nemnda settes som Apotekklagenemnd, se Saksbehandlingsforskriften § 1. Tjenestetiden er 3 år, men nemndas medlemmer kan gjenoppnevnes slik at de sammenhengende kan være knyttet til nemnda i 6 år, se Saksbehandlingsforskriften § 3. Hvert medlem har fått oppnevnt personlig varamedlem som fungerer i samme periode som medlemmet, i tråd med Saksbehandlingsforskriften § 2. Varamedlemmene tilstrebes å ha samme faglige kompetanse som hovedmedlemmet ved oppnevningen, se merknadene til § 2. De to medlemmene som skal oppnevnes for å tjenestegjøre når nemnda settes som Apotekklagenemnd, må ha farmasøytisk kompetanse på universitetsnivå og erfaring fra apotekvirksomhet.
Nemnda skal som hovedregel være fulltallig når den treffer avgjørelser i klagesakene. I særlige tilfeller kan nemnda treffe vedtak når den består av minimum fem medlemmer, så fremt disse består av leder, en av de øvrige juridiske medlemmene, to helsefaglige medlemmer samt legrepresentanten, se Saksbehandlingsforskriften § 7. Nemndas avgjørelser kan treffes på en av følgende måter, se Saksbehandlingsforskriften § 7:
- i møte
- i fjernmøte (hvor alle kan høre og kommunisere med hverandre)
- ved sirkulasjon av skriftlig utkast til avgjørelse
Nemnda avgjør selv sin egen arbeidsform, ut fra hensynet til effektivitet og sakens kompleksitet, se merknadene til § 7. Det er i merknadene gitt uttrykk for at saker der det er nødvendig at medlemmene sammen diskuterer seg frem til en løsning, ikke kan avgjøres ved sirkulasjon av saksdokumenter. Dette gjelder for eksempel saker om tilbakekall og suspensjon av autorisasjon/ lisens/ spesialistgodkjenning.
Avgjørelser av prosessuell karakter treffes alene av nemndslederen, eller delegeres til sekretariatet, se § 7 første ledd. Dette omfatter for eksempel fristutsettelser, svar på innsynsbegjæringer etc.
Nemnda fikk en særskilt hjemmel i Saksbehandlingsforskriften § 10 til også å kunne behandle saker som har utspring i hendelser skjedd før helsepersonelloven trådte i kraft (1.1.2001). Det ble gitt særskilte presiseringer om denne adgangen i merknadene til Saksbehandlingsforskriften, men disse er av mindre praktisk interesse i dag. Dette er imidlertid med å forklare bakgrunnen for noen innledende avgjørelser fra nemnda.
Det fremgår av merknadene til Saksbehandlingsforskriften at departementet vil tilstrebe en jevn fordeling av ulike grupper helsepersonell blant helsepersonellnemndas medlemmer, hvor det er naturlig å ta utgangspunkt i de grupper det antas vil få flest saker brakt inn for nemnda. Tilsvarende betraktninger gjelder for utvelgelsen til Apotekklagenemnda. For at nemnda skal få tilnærmet lik sammensetning som opprinnelig fastsatt, også når varamedlemmer tiltrer, uttales det at også varamedlemmene bør ha samme faglige kompetanse som de nemndsmedlemmene de skal representere. Fra og med juni 2016 har Statens helsepersonell følgende medlemmer oppnevnt for kommende 3 års-periode:
Statens helsepersonellnemnd - sammensetning fra juni 2016
Sammensetningen i henhold til Helse- og omsorgsdepartementet oppnevning pr 31.8.2016Kilde: Helseklage ved May Helen Norevik, 31.8.2016
| Navn | Kvalifikasjoner - bakgrunn | Funksjon i nemnda | Tjenestetid - oppnevning | Varamedlem - personlig |
|---|---|---|---|---|
| Rune Bård Hansen | Lagdommer | Leder (Juridisk medlem) | 01.06.2016 - 31.05.2019 | Inger Bonnie Gjerde (tingrettsdommer) |
| Inger Bonnie Gjerde | Tingrettsdommer | Nestleder (Juridisk medlem) | 01.06.2016 - 31.05.2019 | Heidi Talsethagen (jurist) (reoppnevnt for ny 3 års-periode) |
| Siv Hallgren | Advokat | Juridisk medlem | 01.06.2016 - 31.05.2019 | Rune Lium (advokat) |
| Trond Egil Hansen | Lege | Helsefaglig medlem | 01.06.2016 - 31.05.2019 | Jon Lunde (lege) |
| Øystein Kilander | Sykepleier | Helsefaglig medlem (reoppnevnt for ny 3 års-periode) | 01.06.2016 - 31.05.2019 | Anita Lyssand (sykepleier) |
| Ingunn Skre | Psykolog | Helsefaglig medlem (reoppnevnt for ny 3 års-periode) | 01.06.2016 - 31.05.2019 | Rune Raudeberg (psykolog) (reoppnevnt for ny 3 års-periode) |
| Eva Opshaug | Amanuensis | Legrepresentant | 01.06.2016 - 31.05.2019 | Mona Enstad (amanuensis) Ragnar Akre-Aas (jurist) |
| Åse Ertesvåg (gammel oppnevning fra 2013, ikke ennå oppnevnt nytt medlem) | Provisorfarmasøyt | Farmasøytisk medlem | 01.06.2016 - 31.05.2019 | Mathias Teigen Rasch-Halvorsen (provisorfarmasøyt) (gammel oppnevning fra 2013, ikke ennå oppnevnt nytt medlem) |
| Lisbeth Trelnes (gammel oppnevning fra 2013 - ikke ennå oppnevnt nytt medlem) | Reseptarfarmasøyt | Farmasøytisk medlem | 01.06.2016 - 31.05.2019 | Ellen Riksvold, (provisorfarmasøyt) (gammel oppnevning fra 2013 - ikke ennå oppnevnt nytt medlem) |
En historisk oversikt over samtlige tidligere medlemmer som har tjenestegjort i nemnda siden de første medlemmene ble oppnevnt 5.6.2001, med angitt tjenestetid, personlige varamedlemmer mv finner du her:
Statens helsepersonellnemnd - historisk sammensetning
Personer som har tjenestegjort siden opprettelsen i 2001 og frem til juni 2016Kilde: årsrapporter fra Statens helsepersonellnemnd
| Navn | Kvalifikasjoner | Nemndsfunksjon | Tjenestetid | Varamedlem |
|---|---|---|---|---|
| Nina Mår (Tapper) | Lagdommer | Leder (Juridisk medlem) | 05.06.2001 - 31.05.2004 | Magne Nerland (sorenskriver) |
| Nina Mår (Tapper) | Lagdommer | Leder (Juridisk medlem) | 01.06.2004 - 31.05.2007 | Gunnar Steintveit (sorenskriver) |
| Magne Nerland | Sorenskriver | Nestleder (Juridisk medlem) | 05.06.2001 - 31.05.2004 | Espen Urbye (dommer) |
| Helene Braanen | Advokat | Juridisk medlem | 05.06.2001 - 31.05.2004 01.06.2004 - 31.05.2007 | Bodil Strøm (advokat) |
| Knut Rasmussen | Lege | Helsefaglig medlem | 05.06.2001 - 31.12.2002 | Eirik Bø Larsen (lege) |
| Bjørg Brinch Wilhelmsen | Sykepleier | Helsefaglig medlem | 05.06.2001 - 31.05.2004 01.06.2004 - 31.05.2007 | Vidar Kårikstad (sykepleier) |
| Halvor Kjølstad | Psykolog | Helsefaglig medlem | 05.06.2001 - 31.05.2004 01.06.2004 - 31.05.2007 | Elisabeth E. Romøren (psykolog) |
| Vera Christensen | Jurist | Legrepresentant | 05.06.2001 - 31.05.2004 01.06.2004 - 31.05.2007 | Ingeborg Traaholt |
| Randi Bakke | Cand. Pharm | Farmasøytisk medlem | 05.06.2001 - 31.05.2004 | Frank Jørgensen (cand. pharm.) |
| Per Steinar Lund | Apoteker | Farmasøytisk medlem | 05.06.2001 - 31.05.2004 01.06.2004 - 31.05.2007 | Anne Marie Horn (apoteker) |
| Erik Bø Larsen | Lege | Helsefaglig medlem | 01.01.2003 - 31.05.2004 01.06.2004 - 31.05.2007 | Gro Zanussi (overlege) |
| Aase Tidemann | Familieterapeut | Legmedlem | 01.06.2004 - 31.05.2007 | Ingeborg Traaholt Unni Veirød |
| Aase Tidemann | Familieterapeut | Legmedlem | 00.00.2006 - 31.05.2007 | Unni Veirød |
| Espen Urbye | Dommer | Juridisk medlem | 01.06.2004 - 00.00.2004 (midlertidig) | Ingen ? (midlertidig) |
| Frank Jørgensen | Cand. pharm. | Farmasøytisk medlem | 01.06.2004 - 31.05.2007 | Randi Bakke (cand. pharm) |
| Gunnar Steintveit | Sorenskriver | Nestleder (juridisk medlem) | 00.00.2004 - 31.03.2006 | Espen Urbye (dommer) |
| Gunnar Steintveit | Sorenskriver | Nestleder (juridisk medlem) | 00.04.2006 - 31.05.2007 | Rune Voll (lagdommer) |
| Gjertrud Wauters | Sykepleier | Helsefaglig medlem | 00.08.2006 - 01.08.2009 | Trine Myrvold (sykepleier) |
| Gunnar Steintveit | Sorenskriver | Leder (juridisk medlem) | 01.06.2007 - 31.05.2010 | Ingrid Røstad Fløtten (sorenskriver) |
| Ingrid Røstad Fløtten | Sorenskriver | Nestleder (juridisk medlem) | 01.06.2007 - 00.11.2007 | Rune Voll (lagdommer) |
| Ingrid Røstad Fløtten | Sorenskriver | Nestleder (juridisk medlem) | 00.11.2007 - 31.05.2010 | Rune Bård Hansen (lagdommer) |
| Kristel Heyerdahl | Advokat | Juridisk medlem | 01.06.2007 - 31.05.2010 | Helge Hjort (advokat) |
| Kristel Heyerdahl | Advokat | Juridisk medlem | 01.06.2010 - 01.07.2011 | Wenche Dahl Elde (advokat) |
| Knut Dalen | Psykolog | Helsefaglig medlem | 01.06.2007 - 31.05.2010 01.06.2010 - 31.05.2013 | Snefrid Møllersen (psykolog) |
| Jon Helle | Overlege | Helsefaglig medlem | 01.06.2007 - 31.05.2010 | Håvard Skeidsvoll (seksjonsoverlege) |
| Åse Senning | Sykepleier | Helsefaglig medlem | 01.06.2007 - 31.05.2010 | Trine Myhrvold (sykepleier) |
| Åse Senning | Sykepleier | Helsefaglig medlem | 01.06.2010 - 31.05.2013 | Anita Glittum (sykepleier) |
| Grethe Brundtland | Legmedlem | 01.06.2007 - 31.05.2010 | Unni Veierød Maren Anna Lervik Dam |
|
| Asbjørn Nordal | Provisorfarmasøyt | Farmasøytisk medlem | 01.06.2007 - 31.05.2010 01.06.2010 - 31.05.2013 | May Kristin Sunde Hansen Provisorfarmasøyt |
| Inge Kjønniksen | Provisorfarmasøyt | Farmasøytisk medlem | 01.06.2007 - 31.05.2010 01.06.2010 - 31.05.2013 | Erling Mjelva Provisorfarmasøyt |
| Hans Hugo Kristoffersen | Sorenskriver | Leder (juridisk medlem) | 01.06.2010 - 31.05.2013 | Kirti Mahajan Thomassen (advokat) |
| Hans Hugo Kristoffersen | Sorenskriver | Leder (juridisk medlem) | 01.06.2013 - 00.06.2014 | Jørn Ree (sorenskriver) |
| Hans Hugo Kristoffersen | Sorenskriver | Leder (juridisk medlem) | 00.06.2014 - 31.05.2016 | Leif Otto Østerbø (tingrettsdommer) |
| Kirti Mahajan Thomassen | Advokat | Nestleder (juridisk medlem) | 01.06.2010 - 31.05.2013 | Rune Bård Hansen (lagdommer) |
| Marte Kvittum Tangen | Lege | Helsefaglig medlem | 01.06.2010 - 31.05.2013 | Håvard Skeidsvoll (lege) |
| Marte Kvittum Tangen | Lege | Helsefaglig medlem | 01.06.2013 - 31.05.2016 | Fredrik Sund (lege) |
| Atle Larsen | Legmedlem | 01.06.2010 - 31.05.2013 | Maren Anna Lervik Dam Anne Therese Sortebekk |
|
| Atle Larsen | Legmedlem | 01.06.2013 - 31.05.2016 | Anne Therese Sortebekk Ragnar Akre-Aas |
|
| Wenche Dahl Elde | Advokat | Juridisk medlem | 01.07.2011 - 31.05.2013 01.06.2013 - 31.05.2016 | Anne Marie Due (advokat) |
| Jørn Ree | Tingrettsdommer | Nestleder (juridisk medlem) | 01.06.2013 - 31.05.2016 | Heidi Talsethagen (jurist) |
| Ingunn Berta Skre | Psykolog | Helsefaglig medlem | 01.06.2013 - 31.05.2016 | Rune Raudeberg (psykolog) |
| Øystein Kilander | Sykepleier | Helsefaglig medlem | 01.06.2013 - 31.05.2016 | Anita Glittum (sykepleier) |
| Åse Ertesvåg | Provisorfarmasøyt | Farmasøytisk medlem | 01.06.2013 - 31.05.2016 | Mathias Teigen Rasch-Halvorsen (provisorfarmasøyt) |
| Lisbeth Trelsnes | Provisorfarmasøyt | Farmasøytisk medlem | 01.06.2013 - 31.05.2016 | Ellen Riksvold (provisorfarmasøyt) |
| Leif Otto Østerbø | Tingrettsdommer | Nestleder (juridisk medlem) | 00.06.2014 - 31.05.2016 | Heidi Talsethagen (jurist) |
2.5 Autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning
Helsepersonelloven kapittel 9, §§ 48-52 inneholder vilkårene for autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning. I medhold av helsepersonelloven § 53 er det Helsedirektoratet, eller den Helsedirektoratet bemyndiger som står for tildelinger av autorisasjon og lisens. Fra 1.1.2001 frem til 1.1.2016 hvor funksjonen ble innlemmet i Helsedirektoratet, håndterte Statens autorisasjonskontor for helsepersonell denne virksomheten via delegasjon fra Helsedirektoratet. Statens autorisasjonskontor for helsepersonell skiftet navn fra SAFH til SAK den 16.11.2012. SAK var autorisasjonsmyndighet og et selvstendig forvaltningsorgan underlagt Helsedirektoratet, frem til det ble innlemmet i Helsedirektoratet fra 1.1.2016.
Autorisasjonsordningen omfatter 29 ulike typer helsepersonell, som angitt i § 48. Av disse 29 helsepersonellgruppene opphørte tildelingen av nye autorisasjon fra 1.6.2011 for hjelpepleier etter første ledd bokstav j) og for omsorgsarbeider etter første ledd bokstav o), da disse yrkesgruppene ble erstattet av helsefagarbeider etter første ledd bokstav f). Det eksisterte heller ikke lenger noen hjelpepleierutdannelse i Norge. Søknader om autorisasjon som hjelpepleier ble fra da av behandlet som søknad om helsefagarbeider. Helsepersonell med autorisasjon som hjelpepleier eller omsorgsarbeider kan etter søknad til Helsedirektoratet få omgjort/ konvertert denne til helsefagarbeider.
En offentlig autorisasjon er en bekreftelse fra offentlige myndigheter på at noen oppfyller de formelle og faglige krav til angjeldende yrkestittel og yrkesutøvelse, og gir fulle rettigheter til å utøve yrket inntil fylte 80 år. Virkningene av en autorisasjon er i hovedsak at det utløser en rett til å benytte beskyttet tittel, og at det gir rett til å benytte bestemte undersøkelses- eller behandlingsmetoder, herunder rett til bestemt virksomhet., samt at det innebærer en rekke lovsatte forpliktelser.
Vilkårene for å få autorisasjon fremgår av § 48 a og innebærer at man må ha bestått eksamen i vedkommende fag, være under 80 år, ikke være uegnet for yrket, og eventuelt har gjennomført praktisk tjeneste eller oppfylle tilleggskrav som måtte være fastsatt. Det er også fastsatt egne regler for godkjenning av tilsvarende utdanning i utlandet, og gjensidig anerkjennelse av slik utdannelse i tråd med internasjonale forpliktelser.
En offentlig lisens gir en begrenset rettighet til å utøve yrket, som oftest tidsbegrenset. I § 49 er reglene for lisens definert. Virkningene av en lisens er i hovedsak at den, innenfor lisensens vilkår, utløser en rett til å benytte beskyttet tittel, og at det gir rett til å benytte bestemte undersøkelses- eller behandlingsmetoder, herunder rett til bestemt virksomhet., samt at det innebærer en rekke lovsatte forpliktelser. Helsepersonell som ikke har rett til autorisasjon etter § 48 a, kan gis lisens etter søknad. Det er et krav at helsepersonellet er skikket ut fra lisensens art og omfang. I forhold til en autorisasjon kan en lisens begrenses i tid, til en bestemt stilling, til visse typer helsehjelp eller på annen måte.
I medhold av helsepersonelloven § 51 kan Helse- og omsorgsdepartementet gi forskrifter om spesialistutdanning for autorisert helsepersonell, og godkjenning av spesialister innen faget. Slik spesialistordning har eksistert for leger, tannleger og optikere, som etter å a gjennomført praktisk og teoretisk fastsatt opplæring og spesialisering får lov til å kalle seg for eksempel spesialist i nevrologi. Spesialistgodkjenning til helsepersonell tildeles av Helsedirektoratet i medhold av helsepersonelloven § 53. Frem til 30.9.2011 ble slike vedtak truffet av henholdsvis Den norske legeforening, Den norske tannlegeforening og Norges Optikerforbund for henholdsvis leger, tannleger og optikere. Fra 1.10.2011 ble helsepersonelloven § 53 første ledd endret slik at delegeringsadgangen av godkjenningsmyndighet til private yrkesorganisasjoner når det gjelder offentlig spesialistgodkjenning opphørte, slik at retten til å tildele spesialistgodkjenning ligger hos Helsedirektoratet.
2.6 Særlig om tilbakekall, suspensjon og andre svært inngripende tiltak
Hensynet til pasientens sikkerhet og forsvarlige behandling er grunnleggende i helsevesenet. Tilbakekalling av en autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning er et spesielt inngripende tiltak overfor helsepersonellet, som krever særskilt lovfestet grunnlag. Praksis under den tidligere legeloven og tannlegeloven viste at det var en rekke ulike omstendigheter som kunne medføre et slikt tiltak, og det ble er etterhvert vanlig å gruppere tilbakekallsgrunnene i følgende grupper:
- uskikkethet
- alvorlig sinnslidelse
- psykisk eller fysisk svekkelse
- langt fravær fra yrket
- bruk av rusmidler (alkohol, narkotika) eller vanedannende legemidler
- grov mangel på faglig innsikt
- uforsvarlig virksomhet
- grove pliktbrudd
- atferd uforenlig med yrkesutøvelsen
- andre tapsgrunner (for eksempel tapt godkjenning i annet land som er grunnlag for autorisasjon i Norge, tap av rettslig handleevne mv)
Disse grunnene ble inkorporert i helsepersonelloven § 57 som fra 1.1.2001 ble gjeldende for alle grupper autorisert helsepersonell:
- § 57.Tilbakekall av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning
- Statens helsetilsyn kan kalle tilbake autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning dersom innehaveren er uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig på grunn av alvorlig sinnslidelse, psykisk eller fysisk svekkelse, langt fravær fra yrket, bruk av alkohol, narkotika eller midler med lignende virkning, grov mangel på faglig innsikt, uforsvarlig virksomhet, grove pliktbrudd etter denne lov eller bestemmelser gitt i medhold av den, eller på grunn av atferd som anses uforenlig med yrkesutøvelsen.
- Autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning kan kalles tilbake dersom innehaveren til tross for advarsel unnlater å innrette seg etter lovbestemte krav.
- Autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning kan kalles tilbake også dersom vilkår fastsatt i forskrift etter §§ 48 a, 49 eller 51 ikke er oppfylt.
- Autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning gitt på grunnlag av tilsvarende godkjenning i et annet land, kan kalles tilbake dersom godkjenningen i dette landet mister sin gyldighet.
- Tilbakekall er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.
Grunnvilkåret for at Statens helsetilsyn skal kunne tilbakekalle en autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning etter helsepersonelloven § 57 er at vedkommende er uskikket til å utøve sitt yrke forsvarlig, på grunn av minst en av disse tilbakekallsgrunnene.
Helsepersonelloven § 57 annet ledd har en bestemmelse som gir grunnlag for tilbakekall av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning, uten at grunnvilkåret om uskikkethet etter første ledd er oppfylt. Hvis helsepersonellet, til tross for advarsel unnlater å innrette seg etter lovbestemte krav, kan Statens helsetilsyn tilbakekalle autorisasjonen, lisensen eller spesialistgodkjenningen. Tilbakekallsgrunnen etter dette alternativet opphører så snart helsepersonellet har innrette seg etter de lovbestemte krav advarselen gjelder. Saken HPN-2013-255 av 14.5.2014 er et eksempel på helsepersonell, som til tross for tidligere meddelt advarsel den 12.3.2012 i annen sak i Helsepersonellnemnda (borreliose-behandling i strid med nasjonale faglige retningslinjer), unnlot å innrette sin behandling etter dette, med den konsekvens at autorisasjonen ble tilbakekalt.
For bruk av suspensjon, det vil si umiddelbar tilbaketrekking av autorisasjon/ lisens eller spesialistgodkjenning, må det være grunn til å tro at vilkårene for tilbakekall er tilstede og helsepersonellet anses å være til fare for sikkerheten i helse- og omsorgstjenesten, se helsepersonelloven § 58. Dette er også et meget inngripende tiltak overfor helsepersonellet, og typisk beregnet for tilfeller hvor helsepersonellet for eksempel blir påtruffet med ulovlig høy beruselse på jobb. Suspensjon er en reaksjon som benyttes relativt ofte i forbindelse med vurdering av tilbakekall av autorisasjon. Det fremgår av lovforarbeidene at beviskravene for suspensjon er svakere enn ved tilbakekall, se Ot.prp.nr.13 (1998-1999) kapittel 21.3.3 på side 181. Av hensyn til helsepersonells rettssikkerhet tilsier dette at suspensjonsadgangen bør brukes med varsomhet av tilsynsmyndighetene, og det kan tilsi at det bør settes en frist på hvor lenge et suspensjonsvedtak kan gjøres gjeldende. Et suspensjonsvedtak kan kun gjøres gjeldende i inntil 6 måneder, og skal kunne forlenges med ytterligere 6 måneder, se helsepersonelloven § 58 første ledd siste punktum.
Tilbakekallsgrunnene må også foreligge for å kunne iverksette begrensning av autorisasjonen etter helsepersonelloven § 59, se bestemmelsens annet ledd. Denne hjemmelen benyttes der helsepersonellet, til tross for at vilkårene for tilbakekall foreligger, anses skikket til å utøve virksomhet på et begrenset felt under tilsyn og veiledning.
Fra 1.11.2008 ble buketten av administrative reaksjonsformer utvidet med en ny bestemmelse i helsepersonelloven § 59 a, som dekket et hull i de tidligere reaksjonsformene. Fra da av fikk Statens helsetilsyn adgang til å begrense helsepersonells autorisasjon uten at vilkårene for tilbakekall er oppfylt. Dette skal benyttes fra Statens helsetilsyn i tilfeller hvor advarsel ikke vurderes som tilstrekkelig for å ivareta pasientsikkerheten. Denne begrensningen av autorisasjon kommer i tillegg til anledningen til å ilegge begrensning etter helsepersonelloven § 59 hvor vilkårene for tilbakekall er til stede, men hvor det ikke blir ansett nødvendig med fullt tilbakekall.
2.7 Antall klagesaker i Statens helsepersonellnemnd
I følgende tabell finner du en oversikt over hvor mange klagesaker klageorganet Statens helsepersonellnemnd har mottatt og behandlet de siste årene. En detaljert fordeling av de reaksjoner Statens helsetilsyn årlig har ilagt helsepersonell, uavhengig av om sakene har vært påklaget til Statens helsepersonellnemnd eller ei, finner du i tabellen i kapittel 12.
Klagesaker i Statens helsepersonellnemnd/ Apotekklagenemnda 2001-2015
Antall saker, medholdsprosent, saker til Sivilombudsmannen, saker til domstolene, saksbehandlingstid mvKilde: årsrapporter Statens helsepersonellnemnd (SHPN) og Statens helsetilsyn (SHT), samt Lovdata.no
| År | Antall innkomne klagesaker totalt | Antall innkomne klagesaker i SHPN+SLMV | Antall sendte klagesaker fra SHT | Antall behandlede klagesaker i SHPN fra SHT+SLMV | Antall omgjorte saker | %-andel omgjorte saker | Antall saker innklaget til Sivilombuds-mannen (hvorav kritikk) | Antall saker i domstolene | Gj.snittlig beh.tid i md | Antall nemnds-møter SHPN (hvorav AKN) | Antall behandlede klagesaker AKN |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| 2016 | Ukjent | Ukjent | Ukjent | Ukjent | Ukjent | Ukjent | Ukjent | Ukjent | Ukjent | 4 (0) | 0 |
| 2015 | 296 | 164 | 162 | 119 | 7 | 5,88 | 4 (0) | 2 | 7,03 | 9 (0) | 0 |
| 2014 | 297 | 99 | 100 | 69 | 3 | 4,35 | 3 (0) | 2 | 5,46 | 9 (0) | 0 |
| 2013 | 242 | 86 | 82 | 77 | 5 | 6,49 | 4 (0) | 2 | 3,98 | 10 (0) | 0 |
| 2012 | 132 | 76 | 74 | 84 | 6 | 7,23 | 2 (0) | 5 | 4,14 | 11 (1) | 1 |
| 2011 | 151 | 89 | 84 | 82 | 11 | 13,75 | 3 (0) | 5 | 4,59 | 10 (1) | 2 |
| 2010 | 143 | 74 | 76 | 67 | 15 | 22,39 | 2 (0) | 2 | 4,47 | 10 (2) | 4 |
| 2009 | 117 | Ukjent | 62 | 49 | 3 | 6,12 | 4 (0) | 3 | 3,40 | 10 (1) | 2 |
| 2008 | 88 | Ukjent | 33 | 35 | 3 | 8,57 | Ukjent | 3 | 2,70 | 11 (2) | 2 |
| 2007 | 91 | Ukjent | 49 | 49 | 10 | 20,41 | 4 (1) | 1 | 3,40 | 10 (1) | 2 |
| 2006 | 76 | Ukjent | 44 | 51 | 5 | 9,80 | Ukjent | 2 | 2,90 | 11 (2) | 4 |
| 2005 | 96 | Ukjent | 53 | 47 | 2 | 4,26 | Ukjent | 2 | 2,70 | 11 (1) | 1 |
| 2004 | 80 | Ukjent | 39 | 51 | 6 | 11,76 | Ukjent | 5 | 4,30 | 11 (? ) | 4 |
| 2003 | 116 | Ukjent | Ukjent | 29 | 7 | 24,14 | Ukjent | Ukjent | 5,00 | 11 (1) | 2 |
| 2002 | 135 | Ukjent | Ukjent | 21 | 4 | 19,05 | Ukjent | Ukjent | 5,00 | 10 (1) | 1 |
| 2001 | 93 | Ukjent | Ukjent | 23 | 5 | 22,73 | 0 (0) | 0 | 4,97 | 5 (0) | 0 |
Tabellforklaring:
Kolonne 2: viser antall saker som kommer inn til nemnda, både klagesaker fra Statens helsetilsyn (SHT), Statens autorisasjonskontor for helsepersonell (SAK/ SAFH), Statens legemiddelverk (SLMV) og Helsedirektoratet (HDIR).
Kolonne 3: viser antall innkomne klagesaker i form av vedtak fra Statens helsetilsyn om administrative reaksjoner etter helsepersonelloven kapittel 11. Tallet inkluderer også klagesaker mottatt fra Statens legemiddelverk etter apotekloven for behandling i Apotekklagenemnda.
Kolonne 4: viser antall saker Statens helsetilsyn har rapportert å ha sendt til Statens helsepersonellnemnd. Dette er altså samme saker som angis fra mottakersiden (SHPN) i kolonne 3. Mindre avvik mellom kolonne 3 og 4 skyldes at saker fra Statens legemiddelverk (SLMV) ikke er med i kolonne 4, forskjellige prinsipper for registrering rundt årsskifter, saker som trekkes i forbindelse med oversendelsen etc.
Kolonne 5: viser antall klagesaker nemnda årlig har behandlet på vedtak om administrative reaksjoner fra Statens helsetilsyn.
Kolonne 6 og 7: viser henholdsvis antall og prosentandel omgjorte klagesaker som gjelder administrative vedtak fra Statens helsetilsyn etter helsepersonelloven kapittel 11. Omgjorte saker er her definert som saker hvor nemda har kommet til et annet resultat enn Statens helsetilsyn etter en realitetsprøving. Saker som er opphevet og/ eller hjemvist til ny behandling, avvist som for sent fremsatt, eller er trukket, er ikke med i tallet. Dermed er omgjøringsandelen i kolonnen sammenlignbar med de få årene nemnda har valgt å offentliggjøre disse tallene. Vær klar over at antallet og prosentandelen i denne tabellen ikke tilsvarer omgjøringsprosenten nemnda de siste årene har publisert, siden nemndas tall også inkluderer sakene fra SAK/ SAFH og HDIR.
Kolonne 8: viser antall klagesaker som det aktuelle året har vært behandlet av Sivilombudsmannen. Tallet i parentes er antall saker hvor Sivilombudsmannen har gitt uttrykk for kritikk mot Statens helsepersonellnemnds eller sekretariatets saksbehandling.
Kolonne 9: viser antall klagesaker som det aktuelle året har vært bragt inn til, er til behandling, eller er ferdig behandlet i domstolsapparatet. Antallet omfatter både saker som har blitt iretteført frem til dom, og saker hvor søksmål er uttatt, men senere bortfalt (trukket, avvist, forlikt etc).
Kolonne 10: viser gjennomsnittlig saksbehandlingstid regner i måneder.
Kolonne 11: viser antall nemndsmøter hvert år. Tall i parentes viser hvor mange ganger nemnda er satt som Apotekklagenemnda hvert år.
Kolonne 12: viser antall ferdigbehandlede klagesaker nemnda har behandlet det aktuelle året som Apotekklagenemnda.
Kilder: årsrapporter for Statens helsepersonellnemnd, årsrapporter for Statens helsetilsyn, Lovdata.no
2.8 Iverksettingstidspunktet for vedtak fra Statens helsetilsyn - adgangen til utsatt iverksetting
Det vil kunne oppleves som en tøff belastning for helsepersonellet å få et vedtak mot seg fra Statens helsetilsyn. Særlig suspensjon og tilbakekall av autorisasjon og lisens vil kunne ramme helsepersonellet svært hardt. Spørsmål om når vedtakets virkninger trer i kraft er derfor av stor betydning. Det samme er adgangen til å få utsatt iverksetting/ oppsettende virkning av slike vedtak.
Virkningen av et vedtak fra Statens helsetilsyn inntrer som hovedregel fra tidspunktet det er meddelt det aktuelle helsepersonellet.
I klagesak på vedtak fra Statens helsetilsyn kan klageren begjære oppsettende virkning/ utsatt iverksettelse overfor Statens helsetilsyn. Slik begjæring skal Statens helsetilsyn snarest mulig ta stilling til, og meddele klager resultatet, jf forvaltningsloven § 42 første ledd fjerde punktum. Det å fremsette en klage på et vedtak fra Statens helsetilsyn, eller det å begjære oppsettende virkning, medfører ikke i seg selv at det har oppsettende virkning. Statens helsetilsyns hovedregel og praksis er at oppsettende virkning (utsatt iverksettelse av vedtak) ikke gis. Avgjørelsen av spørsmålet om utsatt iverksettelse av sine egne vedtak tilligger Statens helsetilsyn selv, også om saken blir klage inn til Statens helsepersonellnemnd. Avveiningen som foretas av Statens helsetilsyn er beskrevet slik i Saksbehandlingsveileder punkt 34 på side 33:
- 34. Søknad om utsatt iverksettelse av vedtak
- Virkningen av et forvaltningsvedtak inntrer fra det tidspunkt vedtaket er meddelt vedkommende part. Det følger imidlertid av forvaltningsloven § 42 første ledd at iverksettelsen av et vedtak kan utsettes inntil en klage er avgjort. Avgjørelsen av spørsmålet om utsatt iverksettelse er underlagt forvaltningens frie skjønn.
- I avveiningen vil Statens helsetilsyn legge vekt på at hensynet til pasientenes sikkerhet må gå foran hensynet til helsepersonellets ønske om å fortsette virksomheten. Videre vil det svekke tilliten til oss som tilsynsorgan dersom uforsvarlig praksis kan fortsette.
Beslutning om å ikke innvilge oppsettende virkning/ utsatt iverksettelse er ikke et enkeltvedtak (men en prosessledende beslutning) etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b). Det er følgelig ikke klageadgang til Statens helsepersonellnemnd på beslutninger fra Statens helsetilsyn om å avslå slike begjæringer. Nemnda har ikke praktisert denne manglende klageretten i flere av sine avgjørelser, særlig fra de første årene.
Klager kan imidlertid begjære oppsettende virkning direkte for Statens helsepersonellnemnd, selv om en tilsvarende begjæring til Statens helsetilsyn tidligere er avslått. Det vil si at begjæringen ikke fremmes som en klage på Statens helsetilsyns avslag om dette, men som en ny selvstendig begjæring. Nemnda har imidlertid lang praksis for å ikke ta separat stilling til slike begjæringer, idet de på møtet hvor saken diskuteres behandler realiteten. Kun i noen få tilfeller, herunder i HPN-2005-123 og i HPN-2014-240 har Statens helsepersonellnemnd valgt å behandle spørsmålet om oppsettende virkning/ utsatt iverksettelse særskilt. I medhold av forvaltningsloven § 42 har Statens helsepersonellnemnd anledning til etter eget skjønn å beslutte utsatt iverksetting, men det har ennå ikke skjedd i nemndas historie.
Klageren på et vedtak har derfor anledning til å anmode om oppsettende virkning, men vil som hovedregel ikke få det. Det er en forutsetning for å ha noen interesse av å begjære oppsettende virkning/ utsatt iverksetting at det er et vedtak som etter sin art innebærer noe å iverksette. For reaksjon i form av advarsel til et helsepersonell gir det ikke god mening å begjære utsatt iverksettelse, se HPN-2007-146.
I følgende tabell dokumenteres hvilken langvarig og relativt faste praksis Statens helsetilsyn har for å avvise slike begjæringer i klagesaker over administrative reaksjoner til Statens helsepersonellnemnd. Kun i 3 saker har utsatt iverksettelse blitt akseptert av Statens helsetilsyn, se HPN-2006-137, HPN-2006-165 og HPN-2014-239. Tabellen viser alle avgjørelser i Statens helsepersonellnemnd hvor klager har begjært oppsettende virkning/ utsatt iverksettelse, enten overfor Statens helsetilsyn eller også overfor Statens helsepersonellnemnd:
Klagesaker for Statens helsepersonellnemnd
Saker hvor spørsmål om oppsettende virkning/ utsatt iverksettelse har vært påberopt| Helsepersonell | HPN-sak | HPN-dato | Dissens | Administrativ reaksjon | Oppsettende virkning fra Statens helsetilsyn eller Statens legemiddelverk | Kommentar |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Tannlege | HPN-2011-140 | 25.01.2012 | Nei | Omgjøring av eget vedtak om ny autorisasjon som tannlege - ugyldig vedtak | Avslått 31.08.2011 | |
| Lege | HPN-2011-103 | 23.11.2011 | Ja (4-2) | Tilbakekalt lisens (alderslisens) | Avslått 27.06.2011 | |
| Apotekkonsesjon | HPN-2009-164 | 09.02.2010 | Nei | Avslag på søknad om driftskonsesjon til apotek (kvalifikasjonsmangel) | Ikke vurdert | Nemnda bemerker at Statens legemiddelverk ikke har tatt stilling til klagerens søknad av 26. oktober 2009 om oppsettende virkning jf. forvaltningsloven § 42. |
| Apotekbestyrer | HPN-2006-137 | 27.09.2006 | Nei | Avslag på søknad om forlenget dispensasjon for godkjenning av apotekbestyrer (ikke "særlig tilfelle") | Innvilget 28.06.2006 (?) | |
| Lege | HPN-2006-56 | 20.02.2006 | Nei | Tilbakekalt autorisasjon | Avslått 20.01.2006 | Klageren kunne gis rett til å gjenoppta sitt arbeid som lege på visse vilkår, jf helsepersonelloven § 59. Klageren skulle blant annet jevnlig avlegge prøver for rusmiddelanalyse og fortsette med AKAN-opplegget. Anmodning om utsatt iverksettelse ble imidlertid avslått. |
| Psykolog | HPN-2005-60 | 21.06.2005 | Nei | Tilbakekalt autorisasjon | Avslått 16.03.2005 | Idet saken ved foreliggende behandling er realitetsbehandlet av nemnda, behandles ikke klagerens begjæring om oppsettende virkning av Statens helsetilsyns vedtak om tilbakekall. |
| Sykepleier og hjelpepleier | HPN-2004-148 | 15.02.2005 | Nei | Tilbakekalt autorisasjon | Ikke påberopt for Statens helsetilsyn | Nemnda har tatt stilling til realiteten i klagesaken, og spørsmålet om oppsettende virkning er derfor uten aktualitet. |
| Lege | HPN-2004-83 | 24.08.2004 | Ja (5-2) | Tilbakekalt autorisasjon | Avslått 22.06.2004 | Innledningsvis vil nemnda bemerke at det er Statens helsetilsyns vedtak av 29. april 2004 om tilbakekall av klagerens autorisasjon som lege som er til behandling for nemnda. Nemnda tar stilling til realiteten i saken, og det er derfor ikke grunn til å vurdere spørsmålet om oppsettende virkning da dette er uten aktualitet. |
| Lege | HPN-2004-24 | 25.05.2004 | Nei | Tilbakekalt rekvireringsrett legemidler (gruppe A og B) | Ikke kommentert | |
| Lege | HPN-2004-9 | 23.03.2004 | Nei | Tilbakekalt autorisasjon | Avslått 25.11.2003 | |
| Fysioterapeut | HPN-2003-5 | 24.04.2003 | Nei | Tilbakekalt autorisasjon | Avslått 10.12.2002 | |
| Lege | HPN-2014-225 | 13.05.2015 | Nei | Begrensning autorisasjon | Avslått 04.04.2014 | |
| Hjelpepleier | HPN-2014-290 | 13.05.2015 | Nei | Advarsel | Avslått 29.08.2014 | |
| Lege | HPN-2014-239 | 08.04.2015 | Nei | Tilbakekalt autorisasjon | Innvilget 27.06.2014 | I brev av 18. juni 2014 anmodet klageren om utsatt iverksettelse inntil klagesaken var ferdigbehandlet. Hun viste til at hun ønsket å fullføre sitt engasjement som vitenskaplig assistent ved Y som gikk ut 31. august 2014. I Statens helsetilsyns brev av 27. juni 2014 ble klageren innvilget utsatt iverksettelse ut engasjementsperioden. |
| Kiropraktor | HPN-2014-227 | 04.03.2015 | Nei | Tilbakekalt autorisasjon | Avslått 30.07.2014 | |
| Lege og bioingeniør | HPN-2014-301 | 03.12.2014 | Nei | Suspensjon autorisasjoner | Avslått 23.07.2014 | |
| Tannlege | HPN-2014-67 | 20.08.2014 | Nei | Tilbakekalt autorisasjon | Avslått 11.03.2014 | |
| Lege | HPN-2013-255 | 14.05.2014 | Nei | Tilbakekalt autorisasjon | Avslått 05.09.2013 | |
| Lege | HPN-2013-292 | 05.03.2014 | Nei | Begrensning autorisasjon rekvireringsrett legemidler (gruppe A og B) m.m. | Avslått 05.12.2013 | |
| Lege | HPN-2011-209 | 20.06.2012 | Nei | Tilbakekalt rekvireringsrett legemidler (gruppe A og B) | Avslått 25.11.2011 | |
| Sykepleier | HPN-2011-155 | 25.04.2012 | Nei | Begrensning autorisasjon | Avslått 30.05.2011 | Opphevet og hjemvist til ny behandling. Etter en samlet vurdering har nemnda kommet til at det foreligger feil ved Statens helsetilsyns rettsanvendelse i saken, og at saken heller ikke var så godt opplyst som mulig før vedtak ble truffet. Feilene ved saksbehandlingen kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold, jf. forvaltningsloven § 41. På denne bakgrunn anses vedtaket ugyldig, jf. forvaltningsloven §§ 35 og 41. Det fremgår av forvaltningsloven § 35 andre ledd jf. § 35 første ledd bokstav c, at nemnda kan omgjøre vedtaket når det foreligger ugyldighet. Nemnda er imidlertid kommet til at Statens helsetilsyn bør foreta en ny prøving i saken i første instans, og innhente ytterligere opplysninger, før vedtak treffes. Nemnda opphever etter dette vedtaket og sender saken tilbake til Statens helsetilsyn for ny behandling, jf. forvaltningsloven § 34 fjerde ledd. Beslutningen er enstemmig. |
| Kiropraktor | HPN-2011-180 | 25.04.2012 | Nei | Tilbakekalt autorisasjon | Avslått 09.11.2011 | |
| Lege | HPN-2009-172 | 21.09.2010 | Nei | Tilbakekalt spesialistgodkjenning og begrensning autorisasjon | Ikke påberopt for Statens helsetilsyn | Advokat U fremsatte xx 2009 anmodning om at vedtaket ikke skulle iverksettes før klagen er avgjort. Nemnda besluttet i vedtak xx 2009 at anmodningen om utsatt iverksettelse skulle avslås. |
| Lege | HPN-2010-20 | 26.05.2010 | Nei | Tilbakekalt autorisasjon | Avslått xx 2009 | |
| Turnuslege | HPN-2010-2 | 23.03.2010 | Nei | Tilbakekalt lisens som turnuslege | Avslått xx 2009. Omgjort av namsretten. | Ved prosesskrift av xx 2009 begjærte advokat C på vegne av klageren midlertidig forføyning mot Staten ved Helse- og omsorgsdepartementet for å få utsatt iverksettelsen av tilbakekallsvedtaket inntil dets gyldighet er avklart. W byfogdembete avsa xx 2009 kjennelse hvor iverksettelsen av Helsetilsynets vedtak av xx 2009 ble besluttet utsatt til det foreligger endelig vedtak i den klagesak som nå skal behandles av nemnda. Helsetilsynet har ikke anket kjennelsen, som dermed ble rettskraftig xx 2009. |
| Tannlege | HPN-2009-23 | 24.03.2009 | Nei | Tilbakekalt autorisasjon | Avslått 05.03.2009 | |
| Lege | HPN-2008-63 | 24.06.2008 | Nei | Tilbakekalt rekvireringsrett legemidler (gruppe A) | Avslått 14.04.2008 | I oversendelsen til nemnda fremgår det at klagerens begjæring om utsatt iverksetting av vedtaket ikke tas til følge. |
| Sykepleier og hjelpepleier | HPN-2008-51 | 29.04.2008 | Nei | Tilbakekalt autorisasjon | Avslått 17.03.2008 | |
| Lege | HPN-2008-11 | 29.04.2008 | Nei | Tilbakekalt autorisasjon | Avslått 11.12.2007 | Klageren har også overfor Statens helsepersonellnemnd anmodet om utsatt iverksettelse av Statens helsetilsyns vedtak om tilbakekall. Klageren har fremhevet at det ikke er forhold i saken som tilsier at det er fare for «gjentakelse» og har vist til at klageren praktiserte i nesten ni måneder etter at forholdet ble kjent for tilsynsmyndighetene, men før vedtak om tilbakekall ble fattet. En iverksettelse av vedtaket vil dessuten føre til økonomisk ruin for legen. Hensynet til klagerens pasienter tilsier også at hun får fortsette i stillingen inntil saken er endelig avgjort av nemnda. Nemnda har tatt stilling til om vilkårene for å tilbakekalle klagerens autorisasjon er oppfylt, og det foreligger dermed ikke grunnlag for å vurdere spørsmålet om utsatt iverksetting. Klagerens begjæring ble fremsatt 17. desember 2007, og nemnda beklager at den ikke har tatt stilling til denne på et tidligere tidspunkt. |
| Lege | HPN-2007-146 | 00.02.2008 | Nei | Advarsel | Ikke aktuelt ved advarsel | Til klagerens anførsel om at hun ønsker utsatt iverksetting av vedtaket, finner nemnda å bemerke at det ikke er relevant å vurdere dette i forbindelse med reaksjonen advarsel. |
| Lege | HPN-2007-116 | 00.01.2008 | Nei | Tilbakekalt autorisasjon | Ikke påberopt for Statens helsetilsyn | Nemnda har tatt stilling til om vilkårene for å tilbakekalle klagerens autorisasjon er oppfylt, og det foreligger dermed ikke grunnlag for å vurdere spørsmålet om utsatt iverksetting. Klagerens begjæring ble fremsatt 28. august 2007, og nemnda beklager at den ikke har tatt stilling til denne på et tidligere tidspunkt. Nemnda finner imidlertid å bemerke at det i nemndas mer enn seksårige praksis ikke har vært gitt utsatt iverksetting av vedtak der autorisasjon er tilbakekalt. |
| Lege | HPN-2007-129 | 17.12.2007 | Nei | Tilbakekalt autorisasjon | Avslått 12.07.2007 | |
| Lege | HPN-2007-88 | 20.11.2007 | Nei | Tilbakekalt begrenset autorisasjon (bortfall på grunn av vesentlige brudd på tidligere vilkår) | Avslått 25.05.2007 | I brev av 5. oktober 2007 til Statens helsepersonellnemnd ble det på nytt begjært om utsatt iverksetting av Statens helsetilsyns vedtak om tilbakekall av klagerens begrensede autorisasjon. Klageren ble i brev av 16. oktober 2007 orientert om at det ikke hadde latt seg gjøre å behandle begjæring om utsatt iverksetting på nemndas møte den 24. oktober 2007. |
| Lege | HPN-2007-73 | 20.11.2007 | Nei | Tilbakekalt autorisasjon | Ikke påberopt for Statens helsetilsyn | Nemnda har ikke funnet grunn til å behandle spørsmålet om utsatt iverksettelse av tilbakekallsvedtaket under klagesaksbehandlingen særskilt. |
| Lege | HPN-2007-48 | 30.05.2007 | Nei | Suspensjon av begrenset autorisasjon | Ikke påberopt for Statens helsetilsyn | Suspensjon. Klageren har også bedt om vedtaket gis utsatt iverksetting mens klagen behandles. Nemnda har tatt stilling til om vilkårene for å suspendere klagerens autorisasjon er oppfylt, og det foreligger dermed ikke grunnlag for å vurdere spørsmålet om utsatt iverksetting. Omgjøring. |
| Lege | HPN-2006-165 | 27.02.2007 | Nei | Tilbakekalt autorisasjon | Innvilget 08.05.2006 | |
| Lege | HPN-2006-124 | 24.10.2006 | Ja (5-2) | Tilbakekalt autorisasjon | Avslått 26.06.2006 | |
| Sykepleier | HPN-2006-135 | 27.09.2006 | Nei | Tilbakekalt autorisasjon | Avslått 26.06.2006. | Samme sak er også publisert med saksnummer HPN-2006-143, men der med galt sammendrag. Klageren har begjært utsatt iverksettelse av vedtaket. Hun er i dag ikke i en stilling hvor hun er i kontakt med pasienter eller har tilgang på legemidler. Det er derfor ikke uforsvarlig eller utilrådelig at hun fortsatt innehar autorisasjon som sykepleier. Spørsmål om begrenset autorisasjon og utsatt iverksetting Klageren har subsidiært anført at hun ønsker en autorisasjon med begrensninger slik at hun ikke gis rett til å håndtere legemidler. Etter nemndas vurdering er det på nåværende tidspunkt ikke aktuelt å foreta en vurdering av begrenset autorisasjon på grunn av sakens alvor. Statens helsetilsyn har behandlet og avslått klagerens begjæring om utsatt iverksetting av tilbakekallsvedtaket. Det foreligger ikke klageadgang over underinstansens beslutning om å nekte innvilgelse av begjæring om utsatt iverksetting. Dette følger av at beslutningen ikke er et enkeltvedtak, se forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b. Det følger videre av forvaltningsloven § 42 at nemnda etter eget skjønn kan beslutte utsatt iverksetting. Nemnda har imidlertid, på eget grunnlag, ikke sett grunn for å beslutte utsatt iverksetting. |
| Sykepleier | HPN-2006-143 | 27.09.2006 | Nei | Tilbakekalt autorisasjon | Avslått 26.06.2006. | Galt sammendrag i denne saken. Samme sak er også publisert med saksnummer HPN-2006-135, med riktig innledning. |
| Tannlege | HPN-2005-97 | 18.10.2005 | Nei | Tilbakekalt autorisasjon | Avslått 26.07.2005 | Idet saken ved foreliggende behandling er realitetsbehandlet av nemnda, behandles ikke klagerens begjæring om utsatt iverksettelse av Statens helsetilsyns vedtak om tilbakekall. |
| Lege | HPN-2005-123 | 18.10.2005 | Nei | Avslag på utsatt iverksettelse (særskilt behandlet) | Avslått 19.08.2005. | Særskilt behandling i SHPN om utsatt iverksetting. Det foreligger ikke klageadgang over underinstansens beslutning om å nekte innvilgelse av begjæring om utsatt iverksetting. Dette følger av at beslutningen ikke er et enkeltvedtak, se forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b. Det vises til at det er tilbakekallsvedtaket som er bestemmende for klagerens rettigheter og plikter, ikke beslutningen om ikke å gi vedtaket utsatt iverksetting. Det vises for så vidt også til Geir Woxholths lærebok Forvaltningsloven, 1999, side 415. Det følger videre av forvaltningsloven § 42 at nemnda etter eget skjønn kan beslutte utsatt iverksetting. Nemnda ser imidlertid ikke grunn for på eget grunnlag å beslutte utsatt iverksetting. |
| Lege | HPN-2004-77 | 06.10.2004 | Ja (6-1) | Tilbakekalt rekvireringsrett legemidler (gruppe A og B) og advarsel | Avslått 25.02.2004 | Utsatt iverksettelse, jf. forvaltningsloven § 42: Som det fremgår foran har klageren i brev av 16. februar 2004 bedt om utsatt iverksetting av Helsetilsynets vedtak av 12. februar 2004. Han klaget videre på avslag om utsatt iverksetting i brev av 17. mars 2004. På bakgrunn av nemndas behandling av realiteten i saken, er det ikke behov for å ta stilling til spørsmål om utsatt iverksetting i foreliggende sak. Nemnda beklager imidlertid at klage på utsatt iverksetting ikke er behandlet tidligere. |
| Psykolog | TOSLO-2003-9312 | 09.01.2004 | I/A | Tilbakekalt autorisasjon | Avslått 24.02.2003 | Medhold i retten på utsatt iverksettelse |
| Lege | HPN-2003-54 | 27.05.2003 | Ja (4-3) | Suspensjon autorisasjon | Avslått 18.03.2003 | |
| Lege | HPN-2002-74 | 21.01.2003 | Nei | Tilbakekalt begrenset autorisasjon, avslag søknad om begrenset autorisasjon under klagebehandling, og avslag på søknad om ny autorisasjon | Avvist av namsretten | 28. mai 2002 begjærte klager midlertidig forføyning til Oslo namsrett for å få utsatt iverksettelse av Helsetilsynets vedtak. Saken ble avvist av retten i følge klagers opplysning i brev av 12. august 2002 til nemnda. |
| Psykolog | HPN-2002-82 | 27.05.2003 | Nei | Tilbakekalt autorisasjon | Avslått 06.05.2002 Ikke realitetsbehandlet av namsretten. | Ved Helsetilsynets vedtak av 6. mai 2002 ble søknaden avslått. På vegne av klager fremsatte tidligere prosessfullmektig, K, begjæring om midlertidig forføyning til Oslo namsrett 23. mai 2002. Oslo namsrett avsa kjennelse 7. juni 2002 med slutning om at begjæringen ikke ble tatt opp til realitetsbehandling. |
| Lege | HPN-2014-240 | 13.05.2015 | Nei | Tilbakekalt autorisasjon | Avslått 27.06.2014. Avslått av SHPN 24.09.2014. | I forbindelse med Statens helsepersonellnemnds behandling av saken mottok nemnda brev av 21. august 2014 fra advokat Jan-Erik Sverre. Det ble fremsatt begjæring om utsatt iverksettelse av vedtaket. Vedlagt brevet fulgte videre legeerklæring av 15. august 2014 fra spesialist i psykiatri, F. Statens helsepersonellnemnd avslo klagerens anmodning om utsatt iverksettelse av vedtaket i beslutning av 24. september 2014. |
Klagere som er misfornøyd med at verken Statens helsetilsyn eller Statens helsepersonellnemnd gir vedtaket oppsettende virkning, kan gå videre og begjære midlertidig forføyning for domstolene etter reglene i tvisteloven kapittel 34. Følgende tabell gir en oversikt over kjente rettskraftige avgjørelser knyttet til helsepersonells begjæring om midlertidig forføyning i slike klagesaker:
Begjæringer om midlertidig forføyning mot Statens helsetilsyns vedtak
Rettskraftige trykte avgjørelser fra domstolene| Helsepersonell | Domstol | Resultat | Kjennelsesdato | Dissens | Saksnummer | Reaksjon i hovedsaken | Tema | Statens helsetilsyn - vedtaksdato | SHPN-nummer | SHPN-dato | Kommentar |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Lege | Borgarting lagmannsrett | Medhold | 16.02.2007 | Ja (4-3) | LB-2006-125549 | Tilbakekall av autorisasjon | Seksuelle overgrep overfor mindreårige begått før legen ble autorisert. | 01.02.2005 | HPN-2005-67 | 23.08.2005 | Sakens materielle sider anket og behandlet i Høyesteretts sak Rt 2007 side 1851, men ikke kjennelsen om utsatt iverksetting |
| Psykolog | Borgarting lagmannsrett | Ikke medhold | 03.11.2004 | Nei | LB-2004-10156 | Tilbakekall av autorisasjon | "Uforsvarlig virksomhet og grov mangel på faglig innsikt" ved å ha utøvet ulovlig tvang og legemsfornærmelse mot to pasienter, herunder autistisk bruker på Rogaland psykiatrisk sykehus. Psykologen ble frifunnet i straffesak i Gulating lagmannsrett 19.2.2004 for påstandene, se LG-2003-4882 (RG 2004 side 694). | 22.01.2003 | HPN-2003-155 | 23.03.2004 | (Medhold på visse vilkår i tingretten) Lagmannsretten uttalte at tingretten manglet lovhjemmel til å sette de aktuelle vilkårene, og at domstolene må vise tilbakeholdenhet med å overprøve forvaltningens skjønn når det forvaltningsmessig er fastslått at vedkommende har utvist grov mangel på faglig innsikt og uforsvarlig virksomhet. |
| Psykolog | Oslo tingrett | Ikke medhold | 09.01.2004 | I/A | TOSLO-2003-9312 | Tilbakekall av autorisasjon | Bruk av tvang ifm arbeid som psykolog ved Rogaland psykiatriske sykehus | 24.2.2003 | HPN-2003-155, dog ikke midlertidig forføyning | ||
| Psykolog | Borgarting lagmannsrett | Ikke medhold | 17.09.2001 | Nei | LB-2001-1669 | Tilbakekall av autorisasjon | Uforsvarlig virksomhet ved manglende evne til å skille mellom profesjonelle og private roller. Grov mangel på faglig innsikt ved etterfølgende redegjørelse til tilsynsmyndigheten. Ikke har evne eller vilje til å korrigere praksis slik at virksomheten som psykolog blir forsvarlig. | 22.02.2001 | HPN-2001-74 | 18.3.2002 | Som i namsretten |
| Lege | Borgarting lagmannsrett | Medhold | 06.08.1999 | Nei | LB-1999-2183 | Suspensjon av autorisasjon | Forskrivning og annen anskaffelse av amfetamin og andre vanedannende legemidler til ektefellen. | 23.04.1999 | Ikke aktuelt | Ikke aktuelt | |
| Psykolog | Borgarting lagmannsrett | Ikke medhold | 20.06.1996 | Ja (2-1) | LB-1996-213 | Tilbakekall av autorisasjon | Psykologen (mann) hadde innledet et privat seksuelt forhold til en kvinnelig klient i forlengelse av en behandling. | 20.09.1995 | Ikke aktuelt | Ikke aktuelt | (Medhold i namsretten) |
2.9 Status i Statens helsepersonellnemnd pr 1. halvår 2016
Helsepersonellnemnda hadde ledermøter den 13.6.2016 og den 28.7.2016. Nemnda hadde fått inn totalt 77 klagesaker hittil i første halvår 2016. På samme tidspunkt i 2015 var det mottatt 107 saker. Det er ingen klar årsak til nedgangen, og den kan være på vei opp igjen. Alle de ansatte i Helsepersonellnemnda flyttet inn i lokalene i 7. etasje i Møllergata 24 fra 28.6.2016. Det er også fastsatt at den endelige adressen for Helseklage i Bergen vil være Krinkelkroken 1, 5014 Bergen.
Nemnda er i ferd med å gå over fra det tidligere datasystemet K2000 til ISAK i løpet av 2016. Nye saker blir fra nå av registrert i ISAK, mens saker som allerede er registrert i K2000 også skal sluttføres der. Alle saker i Statens helsepersonellnemnds pr 1.1.2017 som er registrert i K2000 må konverteres til ISAK gjennom innscanning i dette systemet. Opplæring i systemet ISAK vil gjennomføres i august 2016.
I medhold av tildelingsbrevet for 2016 fra Helse- og omsorgsdepartementet av desember 2015 punkt 5.2 skulle Sekretariatet i Helseklage:
- 5.2 Oppnevning av nemndsmedlemmer
- Sekretariatet skal holde oversikt over funksjonstiden til medlemmene i de ulike nemndene, og bistå departementet med forslag til medlemmer til nemndene.
Dette gikk ikke helt etter planen for 2016. På ledermøtet i Helseklage den 13.6.2016 måtte man konstatere at ny helsepersonellnemnd som skulle vært på plass i begynnelsen av juni 2016 ikke var det, og nemnda måtte derfor avlyse juni-møtet.
Helseklage har dessuten ikke utgitt uttalelser fra nemnda i anonymisert form siden april-møtet i 2015, det vil si at mer enn halvannet år av den nyeste nemndspraksisen ennå ikke er publisert på Helseklages søkbare database på sine nettsider eller i Lovdata.
3. Apotekklagenemnda
Medlemmene av Statens helsepersonellnemnd utgjør også Apotekklagenemnda. Når nemnda settes som Apotekklagenemnd byttes de to medlemmene med helsefaglig bakgrunn ut med de to som har farmasøytisk kompetanse, se Helsepersonellnemndforskriften § 4 annet ledd. Apotekklagenemnda behandler klager fra provisorfarmasøyter, reseptarfarmasøyter og apotek for enkelte vedtak truffet av Statens legemiddelverk etter apotekloven. Klagesakene som behandles i Apotekklagenemnda er blant annet klage over avslag på godkjenning som filialapotek etter apotekloven § 3-4 og klage over vedtak om advarsel etter apotekloven § 8-4.
4. Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten
4.1 Nyetablering, oppgaver og organisering
Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten (forkortet: Helseklage) ble fra 1.1.2016 sekretariatet for Statens helsepersonellnemnd, som forbereder sakene for behandling i nemnda, og bistår nemnda i andre administrative saker. Sekretariatets medlemmer har som hovedoppgave å skrive innstillinger i alle saker som skal avgjøres av nemndene. Helseklage er underlagt Helse- og omsorgsdepartementet.
Samme organ er også sekretariat for flere andre klageordninger for helsepersonell og pasienter, blant annet Pasientskadenemnda, Klagenemnda for behandling i utlandet, Preimplantasjonsdiagnostikknemnda og Klagesaksbehandling i Helsedirektoratet. Fra 1.1.2017 vil også klagesaksbehandling i Helseøkonomiforvaltningen (HELFO) bli overført til Helseklage. I løpet av perioden 2016 – 2018 skal Helseklage flyttes til Bergen, og de vil ha en gradvis nedtrapping i Oslo samtidig med at full relokalisering til Bergen skal være fullført innen 1.1.2019.
Formålet med sammenslåingen var å etablere et tyngre fagmiljø, effektivisere klagebehandlingen, bidra til økt brukerorientering og bedre digitale informasjons- og samhandlingsløsninger. Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten er registrert i Brønnøysundregistrene - Enhetsregisteret som et organisasjonsledd (ORGL) med organisasjonsnummer 984 936 966.
Utover funksjonen som sekretariat for nemndene, får den nye etaten også myndighet som klageinstans i enkelte saker som i dag behandles av Helsedirektoratet, Helseøkonomiforvaltningen (HELFO) og Helse- og omsorgsdepartementet. Som klageinstans skal den nye etaten ha myndighet til å omgjøre vedtak etter reglene i forvaltningsloven, også når vedtaket ikke er påklaget. Det nye klageorganet skal imidlertid ikke på andre måter ha instruksjonsmyndighet overfor Statens helsepersonellnemnd eller de andre selvstendige nemndene. Denne endringen skjedde samtidig med at Statens autorisasjonskontor for helsepersonell (SAK/ SAFH) ble innlemmet i Helsedirektoratet, og at den tidligere meldeplikten til Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten (NAKS) etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 ble overført til Helsedirektoratet, mens NAKS selv ble lagt inn under Folkehelseinstituttet.
Det er presisert i lovforarbeidene, jf Prop.9 L (2015-2016) punkt 3.4.1 side 9 at "Samlingen av sekretariatene innebærer ingen endringer i de enkelte nemndenes oppgaver og uavhengige stilling." Selv om Helseklage blir en etat underlagt Helse- og omsorgsdepartementet vil departementet ikke kunne instruere i faglige spørsmål når etaten opptrer i funksjonen som sekretariat for nemndene. Det er altså ikke slik at Statens helsepersonellnemnd har opphørt som organ (selv om slettingen i Enhetsregisteret kunne antyde noe annet, se nedenfor).
Helsepersonellnemndas sekretariatsfunksjon håndteres fra 1.1.2016 i Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten, som er organisert som følger:
Statens helsepersonellnemnd - organisering
Avdelingslederne i Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten - sekretariatsfunksjonenKilde: Statens helsepersonellnemnd
| Navn | Stilling | Avdeling og seksjon | Funksjon | Antall ansatte pr mars 2016 |
|---|---|---|---|---|
| Rose-Marie Christiansen | Direktør | Direktør | Leder av Helseklage | 85 |
| Kathrine Kjemphol Nygård | Avdelings-direktør | Saksbehandling I | Pasientskadesaker for Pasientskadenemnda | 12 |
| Mari Jarlsdatter Løvdal | Avdelings-direktør | Saksbehandling II | Saksbehandling for Pasientskadenemnda, samt saksbehandlingen som før 2016 ble foretatt i Helsedirektoratet. | 14 |
| Øyvind Bernatek | Avdelings-direktør | Saksbehandling III | Saksbehandling for Statens helsepersonellnemnd, Apotekklagenemnda, Preimplantasjonsdiagnostikknemnda og Klagenemnda for behandling i utlandet. | 10 |
| Ikke ansatt ennå | Avdelings-direktør | Saksbehandling IV | Fra 1.1.2017: saksbehandling for Helseøkonomiforvlatningen HELFO kontroll og HELFO saksbehandling og utbetaling. | 10 (fra 2017) |
| Anita Bergh Ankarstrand | Avdelings-direktør | Rettssaksavdelingen | Fører rettssakene for Pasientskadenemnda, og etterhvert de andre nemndene for domstolene. | 12 |
| Helge Fauskanger | Organisasjons- og utviklings-direktør | Organisasjon og utvikling | Oppdelt i seksjonene Fag og utvikling, HR og økonomi, og Service- og dokumentsenter | 37 |
| Guro Birkeland | Seksjonssjef | Fag og utvikling | Seksjon under avdelingen Organisasjon og utvikling | |
| Terje Østraat | Seksjonssjef | HR og økonomi | Seksjon under avdelingen Organisasjon og utvikling | |
| Roar Nygaard-Andersen | Seksjonssjef | Service- og dokumentsenter | Seksjon under avdelingen Organisasjon og utvikling |
Helseklage har nettsider på www.helseklage.no. Denne nettsiden vil overta for Statens helsepersonells nåværende nettsider på www.shpn.no.
4.2 Motpartsangivelsen i ugyldighets- og erstatningssøksmål
Søksmål om gyldigheten av et forvaltningsvedtak - vedtaket i Statens helsepersonellnemnd - skal reises mot den myndighet som har truffet avgjørelsen i siste instans, se tvisteloven § 1-5. For vedtak i Statens helsepersonellnemnd har Statens helsetilsyn truffet vedtak i første instans, mens Statens helsepersonellnemnd har truffet vedtak som siste instans i klagesaker. Søksmål må derfor rettes mot "Staten ved Statens helsepersonellnemnd". Helsepersonellnemnda vil i samråd med Regjeringsadvokaten ivareta statens interesser. For et eksempel på et søksmål som feilaktig ble anlagt mot kommunen, og derfor korrekt ble avvist, se Borgarting lagmannsretts kjennelse av 13.10.2006 i sak LB-2006-123490.
Omorganiseringen får visse praktiske effekter for helsepersonell som ønsker å forfølge sitt krav videre til domstolene. En kunne kanskje tenkt seg at søksmål om ugyldighet og/ eller erstatning mot vedtak i Statens helsepersonellnemnd heretter måtte rettes mot Staten ved Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten. Og kanskje spesielt siden Statens helsepersonellnemnd frem til 14.1.2016 var registrert i Enhetsregisteret under organisasjonsnummer 983 194 583, hvor det ble slettet. Dette er imidlertid ikke tilfelle, da registreringen i Enhetsregisteret kun gjøres for å synliggjøre organiseringen innenfor offentlig forvaltning, av nivået av enheter mellom de juridiske enhetene og de enkelte virksomhetene. Det følger av gjeldende retningslinjer for virksomhetsstyring i Helse- og omsorgsdepartementet at Enhetsregisteret skal oppdateres med endringer i organiseringen. Den vedtatte lovendringene av helsepersonelloven § 71 første ledd i annet punktum slår uttrykkelig fast at fortsatt skal "Søksmål rettes mot staten ved Statens helsepersonellnemnd."
4.3 Verneting
Omorganiseringen får imidlertid betydning i forhold til vernetingsspørsmålet, det vil si ved hvilken domstol søksmål kan uttas for. Statens alminnelige verneting er Oslo, se tvisteloven § 4-4 fjerde ledd. Som en konsekvens av at Helseklage vil relokaliseres til Bergen er det vedtatt en lovendring som flytter Helseklages alminnelige verneting til Bergen. Lovendringen er vedtatt av Stortinget, men ennå ikke trådt i kraft. Ikrafttredelsen er varslet utsatt til overføringen fra Oslo faktisk er gjennomført, ventelig fra 1.1.2019. Se også nærmere redegjørelse i kapittel 9.5 om vedtatt fremtidig ordlyd mv.
Noen stor negativ betydning får neppe denne bestemmelsen for helsepersonells søksmål, men en viss praktisk effekt vil derimot komme. Det følger av tvisteloven § 4-5 åttende ledd at saksøker (helsepersonellet) i søksmål mot staten også kan velge å anlegge saken ved sitt alminnelige verneting (hjemtinget). Hjemtinget for fysiske personer er etter tvisteloven § 4-4 andre ledd stedet der de har bopel. I tilfeller hvor det er flere alternative verneting som kan komme til anvendelse for søksmålet, kan saksøker (helsepersonellet) selv velge fritt mellom dem. Den praktiske effekten av lovendringen vil kunne komme ved at det antakelig vil bli noe færre ugyldighetssøksmål som vil kunne uttas i Oslo, som i stedet blir spredt på andre domstoler avhengig av helsepersonellets bosted. I saker hvor helsepersonellets bosted ikke er styrende for hvor vedkommende tar ut søksmål, må søksmål fra ikrafttredelsen av de nye reglene uttas ved Bergen tingrett.
I søksmål om ugyldighet hvor helsepersonellet også krever seg tilkjent erstatning, kan saksøker dessuten velge å ta ut søksmål ved vernetinget "på det sted skaden oppstod, eller der virkningen inntraff eller vil kunne inntre", se tvisteloven § 4-5 tredje ledd. Dette alternativet er imidlertid mer anvendelig på erstatning som følge av fysiske eller psykiske skader på person eller eiendom, mer enn erstatning for formuestap som et erstatningskrav i tilknytning til et ugyldighetssøksmål normalt vil omfatte.
5. Klage til Sivilombudsmannen
Sivilombudsmannen er det offentliges "vaktbikkje". Enhver som mener å ha vært utsatt for urett fra den offentlige forvaltnings side, kan klage til Sivilombudsmannen, se ombudsmannsloven § 6 første ledd. Sivilombudsmannen avgjør selv om en klage gir tilstrekkelig grunnlag for behandling, og kan for eksempel avvise å behandle en åpenbart grunnløs klage eller en klage hvor parten ikke har den nødvendige "partsinteressen", se ombudsmannsloven § 6 fjerde ledd.
Selv om en sak er bragt inn for Helsepersonellnemnda, er dette ikke til hinder for at den også bringes inn for Sivilombudsmannen, se helsepersonelloven § 71 femte ledd.
Normalt kan man klage til Sivilombudsmannen etter at den forvaltningsmessige klageadgangen er benyttet. Sivilombudsmannen kan imidlertid også behandle klage på manglende svar og sen saksbehandling i forvaltningen. I medhold av ombudsmannsloven § 6 tredje ledd løper det en frist for å bringe saken inn for Sivilombudsmannen på ett år fra Helsepersonellnemnda fattet endelig vedtak. Sivilombudsmannen kan velge å ta saken til behandling, selv om klagefristen er utløpt, jf Sivilombudsmannens instruks § 4. Sivilombudsmannen har rett til å kreve de opplysninger han trenger for å kunne utføre sitt verv, hos offentlig tjenestemann og hos alle andre som virker i forvaltningens tjeneste, se ombudsmannsloven § 7. Han har også adgang til alle tjenestesteder, kontorer og andre lokaler for ethvert forvaltningsorgan og enhver virksomhet som går inn under hans arbeidsområde, jf ombudsmannsloven § 8.
Sivilombudsmannen har ikke formell adgang til å overprøve forvaltningens vedtak gjennom selv å treffe bindende avgjørelser, eller omgjøre avgjørelser truffet i forvaltningen. Sivilombudsmannen har rett til å uttale sin mening om forhold som går inn under hans arbeidsområde, og kan også påpeke at det er gjort feil eller utvist forsømmelig forhold i den offentlige forvaltning. Kommer Sivilombudsmannen til at en avgjørelse må anses ugyldig eller klart urimelig, eller klart strider mot god forvaltningspraksis, kan han gi uttrykk for dette. Mener Sivilombudsmannen at det knytter seg begrunnet tvil til forhold av betydning i saken, kan han gjøre vedkommende forvaltningsorgan oppmerksom på det, se ombudsmannsloven § 10. I praksis har Sivilombudsmannen gjennom sin uttalelse i saken meget stor innflytelse på forvaltningen. Normalt retter forvaltningen seg etter Sivilombudsmannens henstillinger og anbefalinger, og omgjør nødvendige vedtak som måtte være fattet i strid med dette.
Nåværende Sivilombudsmann fra 16.6.2014 er advokat Aage Thor Falkanger, som har permisjon fra sin stilling som dommer i Høyesterett (utnevnt 12.2.2010). Han etterfulgte høyesterettsadvokat Arne Fliflet som hadde sittet som Sivilombudsmann i 24 år siden 1990.
Sivilombudsmannen har hjemmesider på www.sivilombudsmannen.no. Her kan man blant annet søke i tidligere uttalelser og sende inn klager elektronisk ved å fylle ut et klageskjema.
6. Administrative reaksjoner mot helsepersonell
6.1 De ulike reaksjoner mot helsepersonell
I medhold av helsepersonelloven kapittel 11 har Statens helsetilsyn anledning til å gi følgende reaksjoner til helsepersonell:
- Advarsel, (§ 56)
- Tilbakekall av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning, (§ 57)
- Suspensjon av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning i 6 måneder, (§ 58)
- Forlengelse av suspensjon i 6 måneder, (§ 58)
- Begrensning av autorisasjon, (§ 59)
- Begrensning av autorisasjon uten at vilkår for tilbakekall er oppfylt, (§ 59 a)
- Suspensjon så lenge pålegg om sakkyndig undersøkelse ikke etterkommes, (§ 60)
- Tilbakekall eller begrensning av retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og/eller B, (§ 63)
- Suspensjon av retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og/eller B inntil saken er avgjort, men ikke ut over 6 måneder, (§ 64)
- Forlengelse av suspensjon i 6 måneder, (§ 64)
- Reaksjoner overfor midlertidige yrkesutøvere, (§ 65 a)
I bestemmelsene i helsepersonelloven kapittel 11 fremgår det at den aktuelle reaksjonen kan gis. Dette gir anvisning på at tilsynsmyndighetene må foreta en helhetlig og skjønnsmessig vurdering av om den administrative reaksjonen bør gis. Flere momenter kan være relevante i en slik helhetlig vurdering, blant annet:
- er det et gammelt forhold
- er det mangelfulle systemer helsepersonellet har jobbet under
- handlet helsepersonellet i samsvar med ordre/ instruks/ standard fra overordnet
- dreier det seg om et enkeltstående tilfelle
- erkjenner helsepersonellet pliktbruddet
- får hendelsen andre sanksjoner fra arbeidsgiver, påtalemyndighet mv
Det må fremgå av vedtaket at Statens helsetilsyn har vurdert om det er tilstrekkelig å begrense autorisasjonen, i stedet for å tilbakekalle den. I et vedtak om tilbakekall, som er et meget inngripende virkemiddel, bør det for å unngå ugyldighet fremgå at Statens helsetilsyn og Statens helsepersonellnemnd også har vurdert kravet til forholdsmessighet. Det følger av avgjørelsen i Rt 2007 side 1851 avsnitt 31 at beviskravet også i tilbakekallssaker i utgangspunktet vil være alminnelig sannsynlighetsovervekt.
Der det blir aktuelt for Statens helsetilsyn å ilegge reaksjoner overfor ikke-autorisert helsepersonell, er det i ledermøte 17.12.2014 i tilsynsmyndigheten besluttet at denne type saker skal avgjøres av fylkesmannen som førsteinstans, ikke av Statens helsetilsyn.
6.2 Øvrige alternativer knyttet til autorisasjon/ lisens
Helsepersonelloven kapittel 11 gir også anvisning på øvrige aktiviteter, utover de forholdene beskrevet i punkt 6.1, med innvirkning på autorisasjoner/ lisenser og spesialistgodkjenninger:
- Frivillig avkall på autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning (§ 61)
- Ny autorisasjon eller lisens (§ 62)
- Forkortelse av frist for tap av rekvireringsretten (§ 65)
Statens helsetilsyn kan i medhold av helsepersonelloven § 62 første ledd gi helsepersonell som tidligere har blitt fratatt autorisasjon/ lisens/ spesialistgodkjenning, eller som frivillig har gitt avkall på den etter § 61, tilbake ubegrenset eller begrenset autorisasjon/ lisens /spesialistgodkjenning. Avslag på søknad om ny autorisasjon/ lisens/ spesialistgodkjenning, eller begrensning av ny autorisasjon, er enkeltvedtak som også kan påklages til Statens helsepersonellnemnd.
6.3 Forbudet mot gjentatt straffeforfølgning
Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) Protokoll 7 artikkel 4 nr 1, som er inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven § 2 nr. 1 bokstav d), fastsetter et forbud mot gjentatt straffeforfølgning i norsk rett:
- Ingen skal kunne bli stilt for retten eller straffet på ny i en straffesak under den samme stats domsmyndighet, for en straffbar handling som han allerede er blitt endelig frikjent eller domfelt for i samsvar med loven og rettergangsordningen i straffesaker i denne stat.
I lys av de kraftige virkemidlene Statens helsetilsyn har i muligheten til å suspendere og tilbakekalle autorisasjoner, med de omfattende negative konsekvenser det kan få for helsepersonellet og dets familie, kan det stilles spørsmål ved om en slik reaksjon sperrer for en strafferettslig forfølging fra påtalemyndigheten av samme forhold. Høyesterett har i dommen i Rt 2004 side 1343 besvart dette benektende, og kommet til at Statens helsetilsyns tilbakekall av autorisasjon som helsepersonell ikke sperrer for en senere strafferettslig reaksjon mot helsepersonellet. Statens helsepersonellnemnds/ helsemyndighetenes vedtak i slike saker innebærer et disiplinærtiltak fra den offentlige tilsynsmyndighet som faller utenfor straffebegrepet i EMK's forstand.
6.4 Reaksjonenes varighet - evigvarende eller tidsbegrenset?
Selv om et vedtak fra Statens helsetilsyn eller Statens helsepersonellnemnd om å tilbakekalle, suspendere eller begrense en autorisasjon/ lisens eller spesialistgodkjenning etter sin ordlyd er tidsubegrenset, vil helsepersonellet ha adgang til å søke om å få den tilbake på et senere tidspunkt. Helsepersonell som tidligere har fått tilbakekalt, eller som frivillig har gitt avkall på sin autorisasjon, kan søke Statens helsetilsyn om ny autorisasjon eller om begrenset autorisasjon, se helsepersonelloven § 62 første ledd. Helsepersonell som har en begrenset autorisasjon kan søke om autorisasjon uten begrensning.
Helsepersonellet må etter loven selv uttrykkelig godtgjøre at vedkommende er skikket. Statens helsetilsyn vurderer skikketheten, også i klagesaker som i sin tid ble behandlet i, og/ eller avgjort av Statens helsepersonellnemnd eller i domstolene. Det generelle vilkåret for å få en rettighet tilbake, fullt eller begrenset, er at helsepersonellet kan dokumentere at de er skikket til å utøve den virksomhet de hadde autorisasjon/ lisens for. Kravene til dokumentasjon varierer etter hva som var årsaken til tilbakekallet eller annen reaksjon, og forholdene for øvrig. Vi har en rekke eksempler på at helsepersonell som har mistet autorisasjonen på grunn av blant annet misbruk av rusmidler, forskningsjuks, feilblanding av medisiner og også seksuelle overgrep mot pasienter, helt eller delvis har fått autorisasjonen tilbake.
Statens helsetilsyn har utarbeidet noen rundskriv som nærmere gjør rede for praksis rundt den skikkethetsvurdering som legges til grunn overfor helsepersonell som ønsker å få autorisasjon eller lisens tilbake:
- Rundskriv IK-1/2009 av 2.6.2009 - Informasjon til deg som har mistet din autorisasjon eller som frivillig har gitt avkall på den - gjelder for alle typer helsepersonell
- Rundskriv IK-3/2009 av 17.11.2009 - Krav til søknad om å få tilbake rekvireringsretten - gjelder for leger og tannleger som tidligere har fått tilbakekalt eller gitt frivillig avkall på autorisasjonen
Førstnevnte rundskriv beskriver blant annet de krav som stilles til helsepersonell som søker om å få tilbake autorisasjon etter å ha fått den tilbakekalt som følge av rusmisbruk, som er den vanligste årsaken til tilbakekall.
Visse tilbakekallsgrunner kan i praksis vise seg å være langvarig, eventuelt evigvarende. Det gjelder for eksempel domfellelser for alvorlige straffbare forhold som gjør vedkommende uegnet for å fungere i enhver stilling i helse- og omsorgstjenesten.
7. Kort om saksbehandlingen av tilsynssaker hos tilsynsmyndigheten
7.1 Oversikt og organisering av tilsynet
Tilsynsmyndigheten, det vi si de regionale fylkesmenn og det sentrale Statens helsetilsyn, gjennomfører årlig såkalt hendelsesbasert tilsyn. Dette er saker om mulig svikt i tjenestene som oppdages på grunnlag av klager fra pasienter, pårørende og andre kilder. I lovgivningen skilles det mellom rettighetsklager (-saker) og tilsynsklager (-saker). Rettighetsklager er klager hvor pasientene mener at en eller flere av de rettigheter de har etter loven ikke er oppfylt. Tilsynsklager er saker hvor pasienten, brukeren eller pårørende mener at ett eller flere helsepersonell har opptrådt på en rettsstridig måte overfor vedkommende, og hvor det anmodes om å vurdere en reaksjon mot helsepersonellet etter helsepersonelloven kapittel 11. Svært ofte vil en klagesak være en kombinasjon av begge disse typene. Denne artikkelen omhandler kun tilsynsklager/ -saker.
Fremgangsmåten ved behandling av en sak i tilsynsmyndigheten er at tilsynsmyndighetens regionale nivå - Fylkesmannen - først vurderer de synspunkter som er fremsatt i en anmodning fra pasienten, brukeren eller andre, se pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 a første ledd. Fylkesmannen kan også ta opp forhold som ikke er berørt i anmodningen, og kan for eksempel åpne tilsynssak på eget initiativ.
Kommer Fylkesmannen til at det bør ilegges en administrativ reaksjon, eller reageres med anmeldelse eller pålegg til en virksomhet, skal saken sendes det nasjonale tilsynsorganet Statens helsetilsyn, jf pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 a annet ledd. Fylkesmannen har ikke hjemmel til selv å fatte slike vedtak for autorisert/ lisensiert helsepersonell. For uautorisert helsepersonell følger det imidlertid av den fastsatte interne fordelingen av oppgaver hos tilsynsmyndigheten at det er Fylkesmannen som fatter vedtaket.
I medhold av helsetilsynsloven § 1 fører Statens helsetilsyn og fylkesmennene tilsyn med helsepersonell og helse- og omsorgstjenester. Statens helsetilsyn har det overordnede faglige tilsynet med helse- og omsorgstjenesten, og er et faglig uavhengig forvaltningsorgan administrativt underlagt Helse- og omsorgsdepartementet. En viktig oppgave for Statens helsetilsyn er å videreformidle tilsynserfaringer til forvaltningen og tjenestene. Statens helsetilsyn har på denne siden beskrevet hvilken myndighet som er lagt til dem i medhold av de ulike lov- og forskriftshjemler.
Fylkesmennene fører tilsyn med helse- og omsorgstjenestene i fylket og med alt helsepersonell og annet personell i fylket som yter helse- og omsorgstjenester, se helsetilsynsloven § 2. Det er 17 fylkesmannsembeter i landet. Fylkesmannen i Oslo og Akershus er ett embete. Fra 1.1.2016 ble også fylkesmannsembetene i Aust-Agder og Vest-Agder slått sammen i ett embete. Tilsvarende antall og organisering gjelder for fylkeslegene. Hver av de fire helseregionene (RHF'ene) har en kontaktfylkesmann (tidligere kontaktfylkeslege) for koordinering av kontakten mellom fylkesmennene/ fylkeslegene i regionen og det regionale helseforetaket. Statens helsetilsyn har på denne siden beskrevet hvilken myndighet som er lagt til fylkesmannsembetet i medhold av de ulike lov- og forskriftshjemler.
Helsetilsynsloven § 1 tredje ledd bestemmer at det skal være en fylkeslege i hvert fylke. Fylkeslegene ble fra 1.1.2012 innlemmet i fylkesmannsembetene, hvor fylkeslegen leder en avdeling hos fylkesmannen. Fra 1.7.2015 trådte en lovendring i kraft som innebar at fylkeslegen ikke lenger utnevnes av Kongen.
Statens helsetilsyn og Statens legemiddelverk har den 24.4.2015 fornyet sin samarbeidsavtale om tilsyn med apotek og apotekansatte, hvor etatene skal samarbeide, utveksle informasjon etc for å sikre forsvarlig utredning av alle sider ved tilsynssaker som berører apotek, og sikre korrekte og forenlige vurderinger og konklusjoner i slike saker. Det er et mål å forhindre at instansene behandler sakene hver for seg slik at tilsynsmyndighetene fremstår som ukoordinerte, og for å unngå dobbeltbehandling som vil kunne være en tilleggsbelastning for den/ de det føres tilsyn med. Det er Statens helsetilsyn som har ansvaret for å gjennomføre denne avtalen med Statens legemiddelverk, ikke fylkesmennene.
7.2 Anmodningsretten i forhold til mulige pliktbrudd
Pasienter, brukere og andre som har rett til det, kan be tilsynsmyndigheten om en vurdering hvis de mener bestemmelser i eller i medhold av en av følgende bestemmelser er brutt til ulempe for seg eller den vedkommende opptrer på vegne av, se pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4:
- helsepersonelloven
- spesialisthelsetjenesteloven
- helse- og omsorgstjenesteloven
- tannhelsetjenesteloven
Dette betegnes gjerne som anmodningsretten - retten til å anmode tilsynsmyndighetene om å se nærmere på et spesifikt forhold. Samme rett til å anmode tilsynsmyndigheten har nærmeste pårørende til pasient eller bruker som er død, og nærmeste pårørende til pasient eller bruker over 18 år som ikke har samtykkekompetanse.
Angivelsen av at vurderingen av mulige pliktbrudd ikke bare omfatter brudd på helsepersonelloven - den sentrale pliktloven for helsepersonell - men også de øvrige tre lovene, kom inn ved en lovendring i 2014. Dette tydeliggjør at også såkalte systemfeil, i tillegg til individfeil, omfattes av anmodningsretten. En systemfeil kan være at en avdelingen er for dårlig organisert og/ eller har for lav bemanning, at avdelinger eller helsepersonell samarbeider for dårlig, at påpekte avvik i avviksrutinen ikke er forsvarlig håndtert (lukket), eller at helsetjenesten ikke har nødvendige rutiner eller retningslinjer på plass. Tilsynsmyndigheten hadde også tidligere praktisert bestemmelsen på denne måten, så lovendringen hadde mer karakter av en tydeliggjøring, se Prop.100 L (2012-2013) side 25-26.
7.3 Styrkede innsyns- og uttalerettigheter for pasienter og brukere fra 1.1.2014
Som følge av kritikk mot klageordningen i Norge, ble det fra 1.1.2014 foretatt endringer i blant annet pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 3 og 7, spesialisthelsetjenesteloven § 3-11 og helse- og omsorgstjenesteloven § 4-2. Endringene hadde som formål å styrke pasientens og pårørendes innsyns- og uttalerettigheter i klagesaker mot helsepersonell. Selv om pasientene fortsatt ikke kan gjøre gjeldende partsrettigheter etter forvaltningsloven i slike klagesaker, har de fått styrket sine rettigheter vesentlig. Gjennomføring av disse styrkede rettighetene vil gi en noe lenger saksbehandlingstid, samt medføre noe høyere kostnader, men dette er en opplyst og akseptabel konsekvens, se Prop.100 L (2012-2013) side 31.
I medhold av pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 a fjerde ledd har den (pasient, bruker eller andre) som har fremsatt en anmodning om vurdering av pliktbrudd rett til å få underretning om resultatet av [tilsynsmyndighetens] behandling av saken og en kort begrunnelse for resultatet, så langt taushetsplikt ikke er til hinder for dette. Ansvarlig for å gi slik informasjon er Fylkesmannen og Statens helsetilsyn.
I tillegg har den som har fremsatt anmodningen om pliktbrudd, innsynsrett i relevante saksdokumenter og anledning til å uttale seg om disse, så langt taushetsplikten ikke er til hinder. Denne innsyns- og uttaleretten skal ifølge lovforarbeidene så langt det er mulig praktiseres slik at den tilsvarer innsyn- og uttaleretten etter forvaltningsloven, se Prop.100 L (2012-2013) side 33. Tilsvarende rettigheter har pasienter og/ eller deres nærmeste pårørende ved varsler om alvorlige hendelser etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 a som utredes av Statens helsetilsyn.
Lovforarbeidene presiserer at innsyns- og uttaleretten begrenser seg til utredningsfasen av tilsynssaker. Utredningsfasen for en klagesak er både mens saken er under vurdering hos Fylkesmannen, og mens den er til utredning hos Statens helsetilsyn etter oversendelse fra Fylkesmannen. For at innsyns- og uttaleretten skal kunne ivaretas av pasienten, brukerne og andre, må Fylkesmannen og Statens helsetilsyn ved behandling av varsler om alvorlige hendelser, uoppfordret sende relevante saksdokumenter til pasienter, brukere og pårørende. Det må foretas en konkret vurdering av hva som er relevante saksdokumenter. Normalt vil for eksempel alle uttalelser fra involvert helsepersonell og virksomhet, samt sakkyndige uttalelser være relevant. Pasienter, brukere og pårørende må også få en tilstrekkelig frist for å uttale seg, til at de har en reell anledning til å uttale seg før saken avsluttes. Det er Fylkesmannen og Statens helsetilsyn som fastsetter slik frist.
Ved lovendringen i 2014 ble det også gitt nye regler i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 3, blant annet ved en presisering i § 3-2 fjerde ledd om at pasienter og brukere også skal ha informasjon om adgangen til å henvende seg til Pasient- og brukerombudet, og om adgangen til å anvende den her beskrevne anmodningsretten. I et nytt femte ledd presiseres at det inntrer en informasjonsplikt overfor pasienter og brukere som er påført skade eller alvorlige komplikasjoner og hvor utfallet er uventet i forhold til påregnelig risiko. Pasienten eller brukeren skal i slike tilfelle dessuten informeres om hvilke tiltak helse- og omsorgstjenesten vil iverksette for at lignende hendelse ikke skal skje igjen.
Hvis en pasient eller bruker dør og utfallet er uventet i forhold til påregnelig risiko, fremgår det av et nytt tredje ledd i § 3-3 at de nærmeste pårørende har rett til informasjon i henhold til disse utvidede rettighetene, så langt taushetsplikten ikke forhindrer det. Dette klargjør blant annet at nærmeste pårørende til avdød pasient/ bruker, eller pasient/ bruker over 18 år som er uten samtykkekompetanse, har rett til å anmode tilsynsmyndighetene om vurdering av pliktbrudd. I spørsmålet om hvilke opplysninger tilsynsmyndigheten kan gi nærmeste pårørende, må det vurderes om det foreligger særlige grunner som tilsier at pårørende ikke skal gis innsyn i opplysningene, jf pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 og helsepersonelloven § 24. De samme begrensningene for utlevering av opplysninger bør gjelde for tilsynets behandling av anmodninger fra pårørende til pasient/ bruker som er død eller er over 18 år uten samtykkekompetanse. Lovforarbeidene gir anvisning på at det ved tvil om det foreligger slike særlige grunner som kan forhindre utlevering, skal tilsynsmyndigheten søke en avklaring hos aktuelt helsepersonell med nærmere kjennskap til pasienten.
Ved lovendringen i 2014 ble det også vurdert om pasienten, brukere og pårørende skulle få en særskilt klagerett hvis de var misfornøyd med vedtak fattet av Statens helsetilsyn i tilsynssaken, men dette ble ikke innført.
8. Informasjon til andre om reaksjoner mot helsepersonell
8.1 Informasjon til helsepersonellets arbeidsgiver(e)
Når Statens helsetilsyn har fattet vedtak om en administrativ reaksjon mot et helsepersonell, kan det reises spørsmål ved hvem som skal og kan få innsyn i disse opplysningene. Loven setter flere særskilte informasjonsplikter til bestemte mottakere. De forskjellige reaksjonene etter helsepersonelloven kapittel 11 har til en viss grad forskjellige mottakere. Her er en gjennomgang av de viktigste reglene på området.
Helsepersonelloven § 66 første ledd fastslår at Statens helsetilsyn skal varsle arbeidsgiveren hvis det blir gitt en av følgende administrative reaksjoner:
- advarsel (§ 56)
- tilbakekall av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning (§ 57)
- suspensjon av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning (§ 58)
- begrensning av autorisasjon (§ 59)
- frivillig avkall på autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning (§ 61)
- tap av retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B (§ 63)
- suspensjon av rekvireringsrett (§ 64)
Med arbeidsgiver menes her også offentlig myndighet som har driftsavtale med helsepersonellet. Det er ingen plikt for Statens helsetilsyn til å melde øvrige reaksjoner etter helsepersonelloven kapittel 11 til arbeidsgiveren.
8.2 Forhåndsvarsel til helsepersonellets offentlige driftsavtalepart(er)
Helsepersonelloven § 66 annet ledd har en informasjonsplikt for Statens helsetilsyn overfor helsepersonell som driver selvstendig virksomhet med driftsavtale. Viser saksbehandlingen hos tilsynsmyndigheten at det foreligger berettiget mistanke om at helsepersonellet vil kunne bli meddelt en reaksjon som vil kunne få betydning for muligheten til å oppfylle driftsavtalen, skal Statens helsetilsyn gi rett offentlig myndighet et forhåndsvarsel. Dette for at den aktuelle virksomhet/ arbeidsgiver skal få mulighet til å omorganisere/ tilpasse seg en slik kommende reaksjon. I rundskriv IS-2012-8 på side 158 er nevnt at et slikt forhåndsvarsel bør sendes et par uker før endelig vedtak går ut.
8.3 Varsel til andre lands myndighet(er) - Yrkeskvalifikasjonsdirektivet (2005/36/EF) og Arjeplogavtalen
Det følger av helsepersonelloven § 66 tredje ledd at Statens helsetilsyn skal underrette de landene Norge er folkerettslig forpliktet til å informere ved følgende reaksjoner:
- tilbakekall av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning (§ 57)
- tilbakekall av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning (§ 58)
- begrensning av autorisasjon (§ 59)
- frivillig avkall på autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning (§ 61)
- tap av retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B (§ 63)
- suspensjon av rekvireringsrett (§ 64)
Dette varselet skal gis uavhengig av hvilken nasjonalitet helsepersonellet har, og uavhengig av om saken har noen relasjon til andre nordiske land. De landene det foreligger slike folkerettslige forpliktelser overfor er landene i EØS-området (EU- og EFTA-statene) og Sveits. I medhold av Nordisk overenskomst om felles arbeidsmarked for helsepersonell av 14.6.1993, som revidert 11.11.1998, har de nordiske landene en gjensidig underretningsplikt om forhold av denne art. Dette er den såkalte Arjeplog-avtalen, som sammen med EUs Yrkeskvalifikasjonsdirektiv 2005/36/EF, samt direktiv 2013/55/EU som moderniserer og oppdaterer førstnevnte, regulerer det nordiske felles arbeidsmarkedet for helse- og omsorgspersonell. Grensehinderrådet er et felles-nordisk politisk organ opprettet i januar 2014 som har som mål å fjerne 5-10 grensehindre pr år. Det har vært diskusjoner i Grensehinderrådet om å oppheve eller revidere Arjeplogavtalen. Bakgrunnen er blant annet at det er en betydelig grad av overlapp mellom denne avtalen, og EUs Yrkeskvalifikasjonsdirektiv (2005/36/EF) av 7.9.2005. I Stortingsmelding av 2.10.2015 - Meld.St.6 (2015-2016) - Nordisk samarbeid - heter det:
- Avtalen ble undertegnet i 1993, og har med enkelte endringer underveis fungert på en god måte for nordisk helsepersonell som har godkjenning fra et nordisk land, og som ønsker å arbeide i et annet nordisk land. Det er imidlertid pekt på at overenskomsten har hatt noen uheldige, ikke tilsiktede konsekvenser for helsepersonell ved at de gjennom overenskomsten kan få en autorisasjon eller godkjenning de ellers ikke ville hatt krav på.
- De nordiske landene er nå kommet fram til at mobiliteten og den frie bevegeligheten for helsepersonell i tilstrekkelig grad sikres gjennom bestemmelsene i EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv 2005/36/EF, samt direktiv 2013/55/EU, som moderniserer og oppdaterer førstnevnte. Administrasjon av autorisasjoner i overensstemmelse med direktivet anses å øke de enkelte landenes mulighet til å sikre pasientsikkerheten i overenstemmelse med de nasjonale behovene. I EØS-området arbeides det nå også for å legge til rette for bedre informasjonsflyt mellom landene ved at det skal utvikles en varslingsmekanisme som innebærer at landene må varsle hverandre dersom helsepersonell mister eller får begrenset sin autorisasjon som følge av tilsynssaker eller domfellelse.
- Nordisk ministerråd for sosial- og helsepolitikk MR-S besluttet i 2014 å be Nordisk gruppe for helsepersonell å komme med forslag til hvordan man kan fortsette samarbeidet med informasjonsutveksling og hvordan man kan ivareta Åland, Grønland og Færøyene sine spesielle behov. På bakgrunn av tilrådingene fra den nordiske helsepersonellgruppen og behandling i embetsmannskomiteen for sosial og helse, har ministrene på MR-S i september 2015 fått seg forelagt forslag om at Overenskomst om felles nordisk arbeidsmarked for visse yrkesgrupper innen helse- og veterinærvesenet endres slik at avtalens någjeldende bestemmelser erstattes av en ny bestemmelse i avtalen angående gjensidig anerkjennelse av kvalifikasjoner til grønlandsk og færøysk helsepersonell slik at dette reguleres etter samme krav som stilles i EU- direktivet. Den nye, endrede avtalen foreslås evaluert etter tre år fra ikrafttredelse.
De nordiske tilsynsmyndigheter har laget et eget felles dokument (på dansk) - Autorisasjonsforhold i de nordiske land - udveksling af oplysninger - med praktisk informasjon og kontaktdata for utveksling med de øvrige nordiske land.
8.4 Helsemyndighetenes adgang til å gi opplysninger til andre
Justisdepartementets lovavdeling har i en uttalelse av 19.1.2011 (JDLOV-2010-7696) uttalt at opplysninger om tilbakekall av autorisasjon som helsepersonell, samt opplysninger om bakgrunnen for tilbakekallet, ikke er underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13, selv om vedkommende helsepersonell senere har fått autorisasjonen helt eller begrenset tilbake. I en tidligere uttalelse av 8.7.2005 (JDLOV-2005-3575) hadde Lovavdelingen lagt til grunn det samme syn i anledning samme spørsmål, men uten at helsepersonellet senere hadde fått autorisasjonen tilbake helt eller begrenset. Problemstillingen er relevant for Statens helsetilsyn som kan ønske å informere helsepersonellets arbeidsgiver om oppdagede forhold, typisk utenom arbeidssituasjonen, som kan få innvirkning på vedkommendes autorisasjon. Et tilfelle hvor slik informasjon ble gitt fra Statens helsetilsyn til helseforetaket som var helsepersonellets arbeidsgiver, med den konsekvens at helsepersonellet straks måtte fratre, har vi i en avgjørelse av 23.10.2013 HPN-2013-164:
- Tilbakekall av autorisasjon som lege – atferd uforenlig med yrkesutøvelsen. Stadfestet. Klageren var dømt for flere tilfeller av utuktig atferd, handling og omgang med mindreårige gutter i alderen 11 ½ til 14 ½ år. Ved nemndas behandling av saken var det gått cirka 25 år siden overgrepene ble utført, og cirka 23 år siden han ble straffedømt. Klageren hadde etter endt soning utdannet seg til lege, og det var ingen opplysninger i saken om at han hadde opptrådt kritikkverdig overfor pasienter. Han erkjent fortsatt ikke de faktiske forholdene i den ene saken, hvilket gjorde det vanskelig å se at han har oppnådd tilstrekkelig innsikt av avgjørende betydning for yrkesutøvelsen. Nemnda fant heller ikke at uttalelsen, som gjaldt behandling avsluttet i 1992, kunne godtgjøre at klageren i dag er skikket til å inneha autorisasjon som lege. Det måtte legges betydelig vekt på de grunnleggende hensyn som ligger bak innføringen av politiattest, selv om bestemmelsen ikke fikk direkte anvendelse i saken, nemlig at den som har begått en seksualforbrytelse ikke skal yte helsehjelp til barn eller personer med utviklingshemning.
Et eksempel hvor varslingen gikk for langt slik at taushetsplikten ble brutt har vi i Sivilombudsmannens uttalelse av 6.4.2016 (SOM-2015-943):
- Fylkesmannen i Rogaland mottok informasjon fra politiet om at en lege var ilagt et forelegg og var under etterforskning for en straffbar handling. Etter å ha innhentet mer informasjon valgte Fylkesmannen å varsle legens arbeidsgiver. Sammen med varselet ble det oversendt utskrift fra strafferegisteret, uttømmende bøteattest og et ikke vedtatt forelegg.
- Ombudsmannen har kommet til at det var anledning til å varsle arbeidsgiveren, men at oversendelsen av utskriften fra strafferegisteret, bøteattesten og forelegget gikk lenger enn begrunnelsen for å varsle tilsa. Dette innebar et brudd på taushetsplikten fra Fylkesmannens side.
Se også Sivilombudsmannens sak SOMB-2006-28 hvor et varsel fra Statens helsetilsyn til et utleieforetak om at en psykolog hadde fått tilbakekalt autorisasjonen ble kritisert, siden tilsynet ikke hadde undersøkt nærmere hva som var klagerens/ psykologens tilknytning til foretaket før varsling.
9. Adgangen til domstolsprøving av vedtak fra Statens helsepersonellnemnd
9.1 Domstolsprøving av krav om utsatt iverksettelse/ oppsettende virkning
Vedtakene i Statens helsepersonellnemnd/ Apotekklagenemnda er endelige og kan ikke påklages, se forvaltningsloven § 28 tredje ledd. Vedtakene kan derimot bringes inn for domstolene, for prøving av alle sider av saken. Retten kan ved kjennelse beslutte såkalt oppsettende virkning av tidligere vedtak i nemnda, inntil endelig vedtak foreligger, eller til endelig dom foreligger, se helsepersonelloven § 71 annet ledd. Dette innebærer en rett for domstolene til å utsette iverksettelsen av vedtak fattet av Statens helsepersonellnemnd, med den virkning at helsepersonellet kan fortsette å praktisere mens en rettslig tvist om saken pågår. En sak som blir påanket kan pågå i flere år. Begjæring om utsatt iverksettelse kan også begjæres avsagt gjennom en midlertidig forføyning, hvis det haster slik at helsepersonellet ikke kan vente til den alminnelige domstolen avsier kjennelsen.
I Borgarting lagmannsretts dom av 3.11.2004 (LB-2004-10156) uttaler retten at domstolen bør utvise stor varsomhet med å utsette iverksettelsen av vedtaket. Hovedformålet med autorisasjonsordningen er å ivareta pasientenes sikkerhet. Nemndas sammensetning skal sikre en best mulig helsefaglig og juridisk kompetanse for å kunne prøve Helsetilsynets vurderinger og enkeltvedtak, jf Ot.prp.nr.13 (1998-1999) side 194. Domstolene besitter ikke den samme helsefaglige innsikt og bør derfor vise tilbakeholdenhet med å overprøve disse vurderingene, selv om alle sider ved saken kan prøves. Retten uttaler at det vil også være egnet til å svekke den alminnelige tilliten til helsepersonell og tilsynsmyndighetens autoritet hvis yrkesutøvere som er fratatt autorisasjonen fortsetter å praktisere. Særlig må dette gjelde når inndragningsgrunnen er uforsvarlig virksomhet og mangel på faglig innsikt.
9.2 Faktum på vedtakstidspunktet for Statens helsepersonellnemnds behandling
Høyesterett har i plenumsdommen Rt 2012 side 1985 kommet til at prøvingen av forvaltningsvedtak generelt skal skje på grunnlag av det faktum som forelå på vedtakstidspunktet. Dette vil også legges til grunn ved domstolenes prøving av gyldigheten av vedtak i Statens helsepersonellnemnd. Vedtakstidspunktet i disse sakene er knyttet til det faktum som forelå da Statens helsepersonellnemnd fattet sitt vedtak, ikke det tidligere tidspunkt da Statens helsetilsynet fattet sitt førsteinstansvedtak. Dette innebærer at helsepersonellets gjennomførte tiltak for å korrigere svakheter, mangler eller feil som i sin tid førte til førsteinstansvedtaket i Statens helsetilsyn, vil ha betydning når Statens helsepersonellnemnd foretar sin vurdering. Retts- og nemndspraksis viser at dette legges til grunn, se for eksempel Eidsivating lagmannsretts dom av 19.11.2015 (LE-2015-81248) og Frostating lagmannsretts dom av 8.3.2013 (LB-2012-18301). Det stemmer også med Høyesteretts dom av 20.5.2008 (HR-2008-00897) hvor det i forhold til omgjøringsvedtak for tilstått uførepensjon er forholdene ved tidspunktet for Trygderettens avgjørelse som skal legges til grunn, ikke det tidligere tidspunktet hvor fylkestrygdekontoret fattet sitt vedtak.
Retten skal som klar hovedregel legge alminnelig sannsynlighetsovervekt til grunn for bevisvurderingen. Det følger av rettspraksis, jf Rt 2007 side 1851, og langvarig forvaltningspraksis at det er det mest sannsynlige faktum som skal legges til grunn. I helt spesielle tilfeller kan det likevel være forhold som gjør at denne hovedregelen skal fravikes.
Nye bevisfakta som kaster lys over forholdene på vedtakstidspunktet, har imidlertid klager/ helsepersonellet anledning til å påberope seg, se Rt-2007-1815 avsnitt 34. Spørsmålet om det også er adgang til å påberope nytt rettsfaktum for domstolene, det vil si nytt rettsstiftende faktum som har oppstått etter forvaltningsvedtaket, og som derfor ikke har vært vurdert av forvaltningen, ble avgjort i plenumsdommen i Rt 2012 side 1985 i en sak knyttet til utlendingsrett. Denne plenumsdommen kom til som følge av at dommerne i Høyesteretts tidligere avgjørelse i Rt 2012 side 667 (Sri-Lanka-saken) på samme felt hadde delt seg i tre forskjellige syn på betydningen av slike etterfølgende forhold. Høyesteretts flertall (dissens 15-4 for dette spørsmålet) har i sin generelle drøftelse i Rt 2012 side 1985 avsnitt (53) kommet til at det som hovedregel i norsk forvaltningsrett skal legges vedtakstidspunktet til grunn. Av betydning for spørsmålet i tilknytning til tilbakekall av helsepersonells autorisasjoner/ lisenser, har Høyesterett også brukt et eksempel til illustrasjon om en yrkesutøver som ikke oppnår å få lisens fordi vedkommende ikke er kvalifisert (min kursivering):
- (53) (...)
- For visse forvaltningsvedtak er det lovbestemt at domstolene skal vurdere situasjonen på domstidspunktet. Dette gjelder blant annet saker om administrative tvangsvedtak i helse- og sosialsektoren som omfattes av tvisteloven kapittel 36. Etter lovens § 36-5 tredje ledd skal retten prøve alle sider av saken. Det er ikke tvilsomt at dette innebærer at domstolene må prøve saken slik den står på domstidspunktet. I andre tilfeller er det klart at prøvingen må knytte seg til faktum på vedtakstidspunktet. En yrkesutøver som ikke får lisens fordi vedkommende ikke er kvalifisert, kan for eksempel ikke få kjent et slikt vedtak ugyldig ved å vise til at han senere har kvalifisert seg.
9.3 Ikke dom for realiteten - ugyldighetspåstand
I slike saker må man nedlegge påstand om at vedtaket fra Statens helsepersonellnemnd skal kjennes ugyldig. Helsepersonell kan jo i den forbindelse være fristet til å kreve at retten også avsier dom for realiteten i saken, men denne muligheten ble på prinsipielt grunnlag avvist av Høyesterett i dommen inntatt i Rt 2001 side 995. Senere har Høyesterett fulgt dette opp i blant annet Rt 2009 side 170 og Rt 2012 side 1985, og det har fått tilslutning i forarbeidene til tvisteloven, se Ot.prp.nr.51 (2004-2005) side 146. Det bærende argumentet for dette er at domstolen står for en etterfølgende kontroll. Konsekvensen av at et tidligere vedtak om tilbakekall kjennes ugyldig, er at det ikke (lenger) er gjeldende mellom partene, og helsepersonellet har igjen de rettigheter autorisasjonen/ lisensen gir vedkommende. Virkningen av en dom for ugyldighet inntrer imidlertid først når dommen blir rettskraftig, det vil si etter at dommens ankemulighet er uttømt og avgjørelsen er blitt endelig. Norske dommer har generelt en ankefrist på 1 måned, se tvisteloven § 29-5.
Hvis det går lang tid fra et vedtak i Statens helsetilsyn er påklaget til det foreligger en avgjørelse fra Statens helsepersonellnemnd, har klageren/ helsepersonellet anledning til å ta ut søksmål. Det er ingen spesifikk minstetid som må ha gått før slikt søksmål kan anlegges, men dette blir endret ved innføringen av søksmålsfrister, se kapittel 9.4.
9.4 Søksmålsfrist på 6 måneder
Ved en lovendring som trer i kraft 1.11.2016 blir det innført en spesifikk søksmålsfrist på 6 måneder fra det tidspunkt Helsepersonellnemndas vedtak har kommet frem til klageren. Forut for 1.11.2016 er det ingen spesifikk frist for å anlegge søksmål etter et vedtak i Statens helsepersonellnemnd. Er søksmålsfristen utløpt uten at søksmål er reist, har vedtaket samme virkning som en rettskraftig dom, se § 71 fjerde ledd. Denne lovendringen innebar visse endringer i blant annet § 71 annet ledd og pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2 hvor et nytt tredje og fjerde ledd blir innført.
Bestemmelsen i § 71 vil fra 1.11.2016 lyde:
- § 71 Domstolskontroll
- Vedtak i Statens helsepersonellnemnd etter §§ 53, 56-59 a og 62-65 a kan bringes inn for retten, som kan prøve alle sider av saken.
- Søksmål etter første ledd må reises innen seks måneder fra det tidspunkt vedtak i Statens helsepersonellnemnd har kommet fram til den som har klaget til nemnda. Søksmål kan likevel i alle tilfelle reises når det er gått seks måneder fra klage første gang ble framsatt, og det ikke skyldes forsømmelse fra klagerens side at nemndas avgjørelse ikke foreligger.
- Retten kan ved kjennelse beslutte at vedtak etter bestemmelsene i første ledd ikke skal ha virkning før det er truffet endelig vedtak i saken eller før endelig dom foreligger.
- Når fristene etter andre ledd er utløpt uten at søksmål er reist, har vedtaket samme virkning som rettskraftig dom.
- Bestemmelsen er ikke til hinder for at vedtak kan bringes inn for Stortingets ombudsmann for forvaltningen.
Det blir også satt en minstetid på 6 måneder fra klage første gang ble fremsatt, som må ha gått før søksmål for domstolene kan reises, uten at Helsepersonellnemndas vedtak foreligger, og den lange tiden ikke kan klandres klageren. Formålet med denne regelen er å hindre at klagebehandlingen skal trekke i langdrag. I så fall reises søksmål for domstolen mens nemndsbehandlingen ennå pågår. Før 1.11.2016 gjaldt det ingen slik minstefrist.
9.5 Verneting - endring fra 2019
Før denne lovendringen trer i kraft er det allerede vedtatt ytterligere en endring av nevnte to lovbestemmelser, men denne endringen er det ennå ikke klart når blir satt i kraft. Som en følge av at Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten, som skal ha sekretariatsfunksjon for Pasientskadenemnda, Statens helsepersonellnemnd, Klagenemnda for behandling i utlandet og Preimplantasjonsdiagnostikknemnda, skal lokaliseres i Bergen, har Stortinget vedtatt at det alminnelige vernetinget for disse nemndene flyttes fra Oslo til Bergen. Saksøker vil fortsatt ha mulighet for å velge et annet verneting etter reglene i tvisteloven. Flyttingen av vernetinget vil gjennomføres ved følgende to vedtatte fremtidige endringer i helselovgivningen, se Innst.91 L (2015-2016):
- helsepersonellov § 71 første ledd endres til: "Vedtak i Statens helsepersonellnemnd etter §§ 53, 56 til 59 a og 62 til 65 a kan bringes inn for retten, som kan prøve alle sider av saken. Søksmål rettes mot staten ved Statens helsepersonellnemnd. I slike saker har staten alminnelig verneting i Bergen."
- pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2 tredje ledd endres til: "Den som har klaget til klagenemnd oppnevnt etter andre ledd, kan bringe saken inn for domstolene når vedtak fra klagenemnda foreligger. Søksmål rettes mot staten ved klagenemnda. I slike saker har staten alminnelig verneting i Bergen. Søksmål må reises innen seks måneder fra det tidspunkt vedtak i klagenemnda har kommet fram til vedkommende. Søksmål kan likevel i alle tilfelle reises når det er gått seks måneder fra klage første gang ble framsatt, og det ikke skyldes forsømmelse fra klagerens side at nemndas avgjørelse ikke foreligger."
10. Erstatning for økonomisk tap ved ugyldig vedtak
10.1 Culpa-ansvar eller ulovfestet objektivt ansvar
For et helsepersonell som for eksempel har fått tilbakekalt eller begrenset autorisasjonen vil Statens helsetilsyns vedtakstidspunkt i førsteinstansen ofte være starttidspunktet for vedkommendes tap. Dette er en konsekvens av at forvaltningsvedtakene blir iverksatt fra de fattes, og Statens helsetilsyns og Statens helsepersonells praksis med svært sjelden å innvilge utsatt iverksettelse av vedtakene. Fra dette tidspunktet vil typisk vedkommendes tap starte å løpe, hvor tapt lønns- og/ eller næringsinntekt gjerne er den største tapsposten. Vedkommende helsepersonells tapsperiode vil i blant kunne avsluttes ganske raskt hvis vedkommende på et senere tidspunkt oppnår at vedtaket blir kjent ugyldig, forutsatt at vedkommende kan gå tilbake i tidligere stilling. Ofte er imidlertid ikke dette tilfelle, da vedkommende kan være gitt avskjed på grunn av det samme forholdet og står uten arbeidsgiver selv om autorisasjonen er tilbake. For helsepersonell som jobber som selvstendig næringsdrivende eller i annen privat organisert næringsvirksomhet, kan tapet i tillegg bestå av tapte forretningsmuligheter, tapt anseelse/ renomme, økte kostnader ved å måtte leie inn alternativ hjelp i perioden, samt andre direkte og indirekte konsekvenser for næringsvirksomheten. Hvis ugyldigheten ikke blir fastslått før etter en behandling i lagmannsretten, vil dette typisk ligge 2-4 år i tid etter av Statens helsetilsyn fattet sitt førsteinstansvedtak. Tapet kan derfor bli betydelig.
Alminnelig erstatningsrett gir skadelidt helsepersonell anledning til å kreve erstatning for påført økonomisk tap fra ansvarlig skadevolder. Dette ansvaret bygger på culpa, det vil si at noe må være å bebreide skadevolder - det må foreligge et ansvarsgrunnlag. Det må dessuten foreligge faktisk og rettslig årsakssammenheng, og et økonomisk tap. Et vedtak fra tilsynsmyndighetene som ved den senere behandlingen i domstolen blir kjent ugyldig er jo pr definisjon et rettsstridig forhold. Dette er ett av de grunnleggende vilkårene for å statuere et culpa-ansvar. Det er imidlertid et ikke avklart spørsmål hvor langt det offentliges rettslige erstatningsansvar strekker seg for såkalt ugyldig myndighetsutøvelse. Det omstridte spørsmålet er i hvilken grad helsepersonellet kan kreve erstatning etter det ulovfestede objektive erstatningsansvaret (ansvar uten skyld) for ugyldig myndighetsutøvelse i form av urettmessig for eksempel å ha tilbakekalt autorisasjonen til en lege. Vi har rettspraksis som trekker i begge retninger.
10.2 Erstatningsbestemmelsen i helsepersonelloven § 73
I helsepersonelloven § 73 er det tatt inn en egen erstatningsregel som lyder:
- § 73.Erstatning for tap ved suspensjon og tilbakekall
- Dersom vedtak om suspensjon eller tilbakekall viser seg å være ugyldig eller blir omgjort av annen grunn, kan det kreves erstatning for lidt tap etter vanlige erstatningsrettslige regler.
I lovforarbeidenes merknader til denne bestemmelsen heter det kort:
- Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett, uttrykt i tannlegeloven § 11 og legeloven § 12. Bestemmelsen kan synes overflødig, men er tatt med i lovutkastet av pedagogiske årsaker, for best mulig å synliggjøre de rettigheter helsepersonell har etter alminnelige erstatningsrettslige regler i forbindelse med et ugyldig tilbakekall.
Med bakgrunn i disse lovforarbeidene til helsepersonelloven § 73, hvor det vises til at bestemmelsen i hovedsak er en videreføring av den tidligere legeloven 1980 § 12, er det av interesse å se hva disse tidligere lovforarbeidene sier. Den tidligere legeloven 1980 § 12 lød:
- § 12.(Erstatning for tap ved suspensjon og tilbakekall)
- Dersom suspensjon eller tilbakekall viser seg å være ugyldig eller blir omgjort av annen grunn, kan legen kreve erstatning for tap han har lidt etter vanlige regler.
- Har legen ved forsettlig eller uaktsomt forhold fremkalt suspensjon eller tilbakekall, eller medvirket til tapet, eller skyldes det omstendigheter som han bærer risikoen for kan erstatningen settes ned eller helt falle bort.
I lovforarbeidene er det noen uttalelser som trekker i retning av at det allerede i 1979 var en utvikling for denne type ugyldighetssaker mot et objektivt ansvar (ansvar uten skyld), se Ot.prp.nr.1 (1979-1980) på side 230:
- Første ledd fastslår at hvis suspensjon eller tilbakekall viser seg å være ugyldig, f.eks. på grunn av saksbehandlingsfeil, eller blir omgjort av denne grunn, f.eks. fordi nye opplysninger kommer frem, eller en annen rettsoppfatning blir lagt til grunn, kan legen kreve erstatning etter vanlige regler. Om disse vil medføre objektivt ansvar for staten i forhold av denne art, altså ansvar også uten at det kan legges det offentlige noe til last, er i dag ikke helt klart. Det synes å være en viss utvikling i den retning. Med de få saker på dette området kan det være vanskelig å si hvor norsk rett står i dag.
10.3 Offentlig myndighetsutøvelse omfattet av arbeidsgiveransvaret
Høyesterett har i Rt 1992 side 453 (Furunkulose-dommen) fastslått at også offentlig myndighetsutøvelse er omfattet av det alminnelige arbeidsgiveransvaret hjemlet i skadeserstatningsloven § 2-1:
- Innledningsvis bemerker jeg at det kan reises spørsmål om aktsomhetsdrøftelsen kan forankres direkte i erstatningsloven § 2-1. Forarbeidene til loven tyder på at man først og fremst har hatt for øye faktiske handlinger, og ikke i samme grad myndighetsutøvelse. Erstatningsloven § 2-1 har imidlertid et slikt preg av standard, en standard som krever en vurdering som i alle tilfeller må finne sted ved bedømmelsen av om en myndighetsutøvelse er forsvarlig, at det er naturlig å knytte aktsomhetsdrøftelsen til bestemmelsen. Men noen rettslige konsekvenser av en slik forankring av aktsomhetsvurderingen sammenlignet med en forankring i et ulovfestet krav til forsvarlig myndighetsutøvelse, kan jeg ikke se det har. Jeg minner forøvrig om det jeg tidligere har vært inne på, at selve det forhold at den påståtte erstatningsbetingende handling er myndighetsutøvelse, må få betydning for fastleggelsen av hva som er forsvarlig.
10.4 Vangen-dommen - Rt 2010 side 291
I Rt 2010 side 291 (Vangen-dommen) av 5.3.2010 kom en enstemmig Høyesterett til at det ikke var grunnlag for objektivt erstatningsansvar for Trondheim kommunes ugyldige vedtak om å nekte bruksendring til Vangen Eiendom for to bygninger som var solgt av Forsvarsbygg. Vedtakene var i rettskraftig dom av 8.12.2006 av Frostating lagmannsrett i annen sak kjent ugyldige på grunn av manglende lovhjemmel. Lagmannsretten la til grunn at kommunen hadde feiltolket en bestemmelse i den gamle plan- og bygningsloven 1985 § 93 første ledd bokstav c og feilaktig pålagt utbyggingsselskapet Vangen Eiendom å rette seg etter kravene til bruksendring.
Spørsmålet for Høyesterett i det påfølgende søksmålet om erstatningsansvar i Vangen-dommen var hvor strengt ansvar kommunen har for ulovhjemlet myndighetsutøvelse innenfor plan- og bygningsretten. Høyesterett kom i avsnitt 33 og 35 til at det ikke forelå et objektivt ansvar for kommunen, siden et slikt ansvar kunne medføre at viktige samfunnsmessige hensyn innenfor plan- og bygningsretten ikke blir tilstrekkelig ivaretatt. Dernest la Høyesterett til grunn at kommunen heller ikke kunne holdes ansvarlig etter arbeidsgiveransvaret i skadeserstatningsloven § 2-1 på grunn av unnskyldelig rettsvillfarelse. Høyesterett la til grunn at kommunens lovforståelse hadde vært faglig forsvarlig da standpunktet ble inntatt.
Høyesterett konstaterer i avsnitt 35 at det offentlige på enkelte områder er pålagt objektivt ansvar for ulovhjemlet myndighetsutøvelse, og viser til at det er på områder hvor det gjør seg gjeldende "særlige hensyn".
I juridisk teori i ettertid av dommen har det fremkommet motstridende synspunkter på hvor tung dommens rettskildemessige vekt har for statens erstatningsansvar, da den direkte omhandler kommuners ansvar. To advokater Ola Ø. Nisja og Arne-Martin H. Sørli, som begge er eller har vært tilknyttet regjeringsadvokatembetet og prosedert ugyldighetssaker på vegne av staten, har, kanskje naturlig nok, argumentert for at dommen også skal gjelde det statlige ansvaret, se artikkel i Lov og Rett nr 4/2013. Deres bidrag har derfor til en viss grad preg av å være et "partsinnlegg" i den juridiske debatten. Flere forfattere innen den forvaltningsrettslige juridiske teorien hevder derimot at det er mye som taler for å anse statens ansvar som objektivt.
Det kan hevdes at det for statens ansvar enklere kan ses å foreligge slike "særlige hensyn" som ovenfor beskrevet i Vangen-dommens avsnitt 35, siden staten regelmessig har ansvar for mer inngripende tiltak i borgernes liv enn kommuner. Kommuner har gjennomgående ansvar for tildelinger av ulike virksomhetstilknyttede og eiendomsrelaterte ressurser og tillatelser. En annen forskjell mellom stat og kommune er at statens faktisk vedtar lover gjennom fastlagte prosesser. Det å frata helsepersonellet deres autorisasjon er et svært inngripende tiltak som normalt får stor personlig, økonomisk, sosial og eventuelt helsemessig betydning for den det rammer. Det kan videre argumenteres både for at man må skille mellom det statlige og det kommunale/ fylkeskommunale ansvaret, og dessuten at det må foretas en konkret vurdering av de ulike typer vedtak innen samme organ.
Flere juridiske forfattere har fremholdt at det i realiteten ikke er så stor forskjell mellom det rene domstolsskapte ulovfestede objektive ansvaret for uhjemlet myndighetsutøvelse, og det lovsatte skyldansvaret etter skadeserstatningsloven § 2-1. Dette kan nok være riktig som alminnelig betraktning på erstatningsretten for uhjemlet forvaltningsutøvelse, men konkret anvendt på ugyldighetssøksmål rettet mot vedtak i Statens helsepersonellnemnd vil forskjellen være betydelig. Det vil i det store flertall av slike saker være svært vanskelig eller tilnærmet umulig for helsepersonellet i ettertid å bli hørt med at det ugyldige vedtaket ikke kom som en følge av en forsvarlig saksbehandling, slik at eventuell feil må være en unnskyldelig (retts-)villfarelse. Statens helsetilsyn er som førsteinstans bemannet med høyt kvalifiserte jurister og medisinsk personell. Statens helsepersonellnemnd er som klageorgan også besatt med høy juridisk og helsefaglig kompetanse, et faktum som regelmessig blir fremhevet av domstolene som grunnlag for hvorfor man skal være forsiktig med å overprøve Helsepersonellnemndas skjønnsutøvelse.
Det som svikter i sakene hvor vedtak fra Statens helsepersonell kjennes ugyldig av domstolene er ikke villfarelse om rettsreglene. Gjennomgangen av de svært få sakene Statens helsepersonellnemnd har hatt til behandling hvor det i ettertid er konstatert ugyldighet av domstolene, viser at det er forhold ved den konkrete bevisvurderingen som resulterer i ugyldighet. Dermed har Vangen-dommen neppe så stor overføringsverdi til ugyldighetssakene på Helsepersonellnemndas område.
10.5 Dommer som konstaterer ugyldighet ved Helsepersonellnemndas vedtak
I Borgarting lagmannsrettsdom av 16.12.2013 la retten til grunn at det ikke kunne ansees som tilstrekkelig sannsynliggjort at legen hadde opptrådt slik (seksuelt krenkende) under legekonsultasjonen som pasienten har forklart, og kjente derfor under tvil vedtaket fra Statens helsepersonellnemnd ugyldig. Bevissituasjonen for lagmannsretten var her noe spesiell, da pasienten (narkoman) ble funnet død (formentlig av en overdose) 3 uker etter uttalelsen fra Statens helsepersonellnemnd forelå. Søksmål om ugyldighet ble tatt ut av legen 2 måneder etter at pasienten var død. Det er liten tvil om at det var prosesstaktisk gunstig for legen at motpartens forklaring ikke kunne høres av retten ved umiddelbar bevisføring, og dette svekker nok dommens presendensverdi. Lagmannsretten kommenterte særskilt den vanskelige bevissituasjonen i saken, men kom til at den måtte legge avgjørende vekt på legens forklaring om forholdene. Det var ikke reist krav om at legen skulle tilkjennes erstatning fra staten for noe økonomisk tap i denne saken, slik at retten dermed ikke tok stilling til dette.
Også i den andre lagmannsrettsdommen som har konstatert ugyldighet - Borgarting lagmannsretts dom av 5.3.2009 - dreide det seg om seksuelt krenkende atferd overfor pasienter fra en lege. Her kom flertallet (dissens 2-1) til at seksuelt krenkende atferd ikke var bevist, selv om retten la til grunn at legen overfor to av pasientene hadde opptrådt på en uheldig måte, som kunne ha gitt disse pasientene et inntrykk av at han har hatt andre hensikter enn han faktisk hadde. Flertallet tok ikke direkte stilling til om legens opptreden var å anse som uforenlig med legeyrket, da de uansett fant at autorisasjonen ikke burde tilbakekalles. Etter flertallets syn dreide det seg ikke om alvorlige tillitsbrudd overfor pasientene, og legen fremstod som grundig og dyktig, og det var liten risiko for uheldig opptreden i fremtiden.
Statens helsepersonellnemnds flertall (dissens 4-3) hadde funnet det bevist at legens handlemåte overfor fire kvinnelige pasienter var uforenlig med legeyrket, og at hans handlemåte dessuten representerte uforsvarlig virksomhet samt grov mangel på faglig innsikt gjennom ikke profesjonell opptreden ved undersøkelse av intime kroppsdeler og i situasjoner der pasienten er delvis avkledd.
Heller ikke i denne dommen var det nedlagt påstand om at legen skulle tilkjennes erstatning for følgene av ugyldig vedtak. Legen fulgte imidlertid opp dommen ved et nytt søksmål som ble rettskraftig avgjort ved Oslo tingretts dom av 11.10.2010, hvor legen ble tilkjent kr 5,2 millioner i erstatning. Dommen falt 7 måneder etter Vangen-dommen og retten har vist til denne dommen i sin avgjørelse. Retten la til grunn at det i dette tilfellet dreide seg om et meget inngripende og belastende vedtak, og at det derfor også forelå "særlige hensyn" som kunne begrunne at staten var erstatningsansvarlig på objektiv grunnlag.
10.6 Annen relevant rettspraksis og momenter
Dommen i Rt 2005 side 416 underbygger også at det kan gjelde et objektivt ansvar på området for Statens helsepersonellnemnd. I likhet med situasjonen for advokater som fratas bevillingen, mister også helsepersonell muligheten til å utøve sitt yrke ved et tilbakekall. I denne dommens avsnitt 65 gir førstevoterende uttrykk for det, noe også tre av de øvrige dommerne slutter seg til (dissens 4-1):
- (65) Jeg finner det unødvendig å ta et generelt standpunkt til vilkårene for ansvar i tilfeller der et statlig organ har grepet feil i forståelsen av de reglene organet forvalter, med den konsekvens at det er truffet et ugyldig vedtak. Nærværende sak dreier seg om en uhjemlet myndighetsutøvelse som fratok A hans mulighet for å utøve sitt yrke, og der avslaget - som tidligere nevnt - hadde et pønalt preg. I et slikt tilfelle mener jeg at staten må ha et objektivt ansvar, selv om det også er riktig - som fremhevet av staten - at det dreier seg om et vedtak som staten ikke har truffet i egen interesse.
Selv om det ikke kan legges til grunn at det foreligger noe utpreget pønalt preg (ønsket om sanksjon/straff mot en uønsket handling) i avgjørelsene fra Statens helsepersonell om tilbakekall, er dommens synspunkter uansett av stor betydning for helsepersonell som opplever tilbakekall. Rettens vektlegging av det pønale elementet opp mot konsekvensen av å miste autorisasjonen fremstår ikke som avgjørende for resultatet, men mer som et tilleggsargument som begrunner samme resultat.
På bakgrunn av avgjørelsen i Vangen-dommen, kombinert med disse øvrige rettskildene, ser vi derfor at partene i erstatningskrav etter uhjemlet myndighetsutøving, enten i selve ugyldighetssøksmålet, eller i egen sak etter fastslått ugyldighet, argumenterer langs følgende linjer:
- Staten ved Statens helsepersonellnemnd hevder gjennomgående at de har et ansvarsgrunnlag som er hjemlet i skadeserstatningsloven § 2-1, men at det offentlige kan frikjennes for såkalt unnskyldelig rettsvillfarelse. I tilknytning til dette mener staten at det skal foretas en uaktsomhetsvurdering med grunnlag i skadeserstatningsloven § 2-1. Siden ingen påvist uaktsomhet er mulig å påvise, må staten bli å frifinne. Grunnlaget for dette skal være å finne i Høyesterettsdommen inntatt i Rt 2010 side 291 (Vangen-dommen).
- Helsepersonellet vil hevde at det gjelder et rent ulovfestet objektivt erstatningsansvar for Statens ved Statens helsepersonellnemnd for statens erstatningsansvar for ugyldige forvaltningsvedtak. Det er ikke grunnlag for å tolke Vangen-dommen, som omhandlet en kommunes ansvar, til uten videre også å omfatte statens ansvar. Staten har aldri vært frifunnet for et slikt ansvar i norsk Høyesterettspraksis, kun kommuner. Det ulovfestede erstatningsansvaret er nettopp utviklet av domstolene, hvor det ikke er rom for unnskyldelig rettsvillfarelse. Til støtte for sin argumentasjon fremheves også særlig dommen i Rt 2005 side 416.
Argumentasjon rundt disse motstridende synspunktene ser vi blant annet oppstilt i Oslo tingretts dom av 11.10.2010 som er rettskraftig: Her ble helsepersonellet gitt medhold i at det forelå erstatningsansvar for staten på objektiv grunnlag.. Dommen falt etter Vangen-dommen og ble ikke påanket av staten. Legen ble tilkjent ca kr 5,2 millioner i erstatning, etter at retten hadde gjort fradrag for den foregående suspensjonstiden. Den opprinnelige dommen fra lagmannsretten som hadde konkludert med ugyldighet, omfattet kun tilbakekallsvedtaket og ikke de forutgående suspensjonsvedtakene. Oslo tingrett måtte derfor prejudisielt ta stilling til om det forelå ugyldighet også for suspensjonsvedtakene, noe den konkluderte med at det ikke gjorde. Det ble blant annet vist til at beviskravene for suspensjon var svakere enn ved tilbakekall, hvor det må foreligge sannsynlighetsovervekt. Tapsperioden for legen ble derfor redusert med perioden hvor autorisasjonen hadde vært suspendert. En anførsel fra staten om nedsettelse av erstatningen etter skadeserstatningsloven § 5-1 på grunn av skadelidtes medvirkning førte ikke frem. Selv om lagmannsretten hadde kritisert legen for ikke å være tilstrekkelig varsom overfor to pasienter, legger retten avgjørende vekt på at lagmannsrettens flertall mener det ikke er sannsynliggjort at legen hadde utvist seksuelt krenkende atferd overfor noen av dem.
10.7 Særskilt om forutgående suspensjonsperiode - betydning for erstatningskravet
En rekke av sakene hvor Statens helsetilsynet og Statens helsepersonellnemnd har kommet til at autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning skal tilbakekalles, har én, eller maksimalt to, forutgående perioder på inntil 6 måneder hvor autorisasjonen har vært suspendert etter helsepersonelloven § 58. Suspensjonen er pr definisjon midlertidig, og blir benyttet av tilsynsmyndigheten som et middel for raskt å få helsepersonellet som anses å kunne være til fare for sikkerheten i helse- og omsorgstjenesten ut av aktiv tjeneste. Dette i påvente av en endelig avgjørelse i klagesaken. Det fremgår av lovforarbeidene at beviskravene for suspensjon er svakere enn ved tilbakekall, se Ot.prp.nr.13 (1998-1999) kapittel 21.3.3 på side 181. En beslutning om suspensjon er å regne som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven, se helsepersonelloven § 58 annet ledd.
Det er viktig for helsepersonellet å være klar over eventuelle forutgående suspensjonsperioder, i saker som behandles for Statens helsepersonellnemnd og i domstolene. Hvis en suspensjonsperiode erstattes av et senere vedtak om tilbakekall fra Statens helsetilsyn, er det tale om to forskjellige vedtak. De aller fleste klager kun på vedtaket om tilbakekall av autorisasjonen. Ønsker man å få klageorganet til å behandle begge disse vedtakene, må begge også påklages. Som følge av forskjellene i beviskravene, vil klagesaken kunne få forskjellig løsning for suspensjonsvedtaket og tilbakekallsvedtaket. Det er når dette skrives ingen tidsfrist for å påklage et suspensjonsvedtak, men ved innføringen av en klagefrist på 6 måneder, vil dette også omfatte suspensjonsvedtak, se kapittel 9.4.
En sak som ender med at Statens helsepersonellnemnd omgjør Statens helsetilsyns tilbakekallsvedtak, innebærer jo at det forutgående suspensjonsvedtaket tilsynelatende ikke lenger har noen rettslig realitet, siden Statens helsepersonellnemnds beslutning om omgjøring blir det endelige vedtaket. Blir en suspensjon erstattet av en beslutning om tilbakekall av autorisasjonen, er det jo dette vedtaket som oppfattes som den praktiske utfordringen for helsepersonellet. Blir så tilbakekallsvedtaket senere kjent ugyldig av domstolene, har jo det forutgående suspensjonsvedtaket heller ikke lenger noen innvirkning på helsepersonellets stadfestede adgang til å beholde autorisasjonen, lisensen eller spesialistgodkjenningen.
Betydningen kommer imidlertid når det etter en omgjøring blir aktuelt for helsepersonellet å kreve erstatning. Det følger av helsepersonelloven § 73, at vedtakene om suspensjon og tilbakekall også erstatningsrettslig behandles som to selvstendige vedtak, som kan gi grunnlag for å krev erstatning for lidt tap etter vanlige erstatningsrettslige regler. Vilkåret som er angitt i loven for rett til erstatning er at vedtaket "viser seg å være ugyldig eller blir omgjort av annen grunn". Har man ikke påklaget også suspensjonsvedtaket, men bare tilbakekallsvedtaket, vil jo bare sistnevnte vedtak være funnet ugyldig eller omgjort. I så fall vil staten kreve at man i tapsberegningen gjør fradrag for den del av tapsperioden som refererer seg til tidsperioden hvor autorisasjonen/lisensen/spesialistgodkjenningen var suspendert. Se et eksempel på dette i Oslo tingretts dom 11.10.2010 (TOSLO-2010-66809). Denne dommen lider av en åpenbar feilslutning knyttet til tapet i suspensjonsperioden, som jeg skal komme tilbake til nedenfor.
Samme argumentasjon vil staten fremføre overfor helsepersonell som har fått et tilbakekallsvedtak, med et forutgående suspensjonsvedtak, omgjort av Statens helsepersonellnemnd. Et erstatningskrav vil bli begrenset til perioden fra tilbakekallet ble meddelt helsepersonellet. Tapsperioden hvor helsepersonellet har vært suspendert, vil det bli krevd fradrag for. Dette fremstår ikke som en direkte rimelig løsning for helsepersonellet som er rammet. Legger man til grunn at det gjelder et objektivt ansvar for staten i slike tilfeller, er argumentet heller ikke riktig, se nedenfor.
Skulle man velge å påklage begge vedtakene til Statens helsepersonellnemnd eller til domstolene, er det imidlertid ikke gitt at man vil få medhold i ugyldighet også for suspensjonsvedtaket. Det er lavere krav til bevisene for suspensjonsvedtak, slik at en dom for ugyldighet av tilbakekallsvedtaket fort også kan konkludere med at det forutgående suspensjonsvedtaket ikke er ugyldig. Og med de korte klagefrister, og nå særskilt søksmålsfrist på 6 måneder som innføres fra 1.11.2016, vil muligheten til å få begge disse vedtakene behandlet sammen være små.
Derimot er det et spørsmål om ikke den alminnelige erstatningsretten i seg selv gir helsepersonellet rett til dekning også for suspensjonsperioden. Det er etter mitt skjønn mye om taler for at erstatningsansvaret staten har i disse sakene bygger på et ulovfestet objektivt ansvar, det vil si ansvar uten skyld. Dette var også konklusjonen i ovennevnte dom fra Oslo tingrett, som staten ikke anket. Det objektive ansvaret er pr definisjon domstolsskapt, hvor spørsmålet er "hvem som er nærmest til å bære risikoen". Fokus for denne vurderingen er ikke lenger på skadevolder og dennes handlinger, men på skadelidte og dennes tap. Kjernen i det objektive ansvaret er jo nettopp av ansvaret for skadelidtes tap veltes over på skadevolder, uavhengig av dennes subjektive skyld. Rettferdsbetraktninger og rimelighetsvurderinger har en betydelig plass ved fastsettingen av det objektive ansvaret, herunder økonomisk styrke og bæreevne. Risikoen for å ramme et lite fåtall uskyldige helsepersonell er en typisk og påregnelig risiko for staten. I så måte blir det en driftsutgift for virksomheten. Ytterligere et kriterium som har vært tillagt vekt er hvilken part som er nærmest til å kunne forsikre eller risikoavlaste dette, det vil si pulverisere tapet.
Som følge av at tilbakekallsvedtaket pr definisjon er midlertidig, og erstattes fullt ut av det senere tilbakekallsvedtaket, fremstår det som søkt å tillegge det opprinnelige vedtaket den type effekter som staten har gjort seg til talsmann for i Oslo tingretts dom 11.10.2010 (TOSLO-2010-66809). Konsekvensene for det skadelidende helsepersonellet har vært nøyaktig den samme i begge periodene. Det etterfølgende tilbakekallsvedtaket har tatt opp i seg alle effekter av den forutgående suspensjonen, som ikke lenger har noen selvstendig betydning. Begge vedtakene, de skadegjørende handlingene, er utført av samme instans (Statens helsetilsyn), og de har begge hatt nøyaktig samme skadegjørende effekt på helsepersonellet. Mens helsepersonellet er uten mulighet til å forsvarlig kunne risikoavlaste seg for konsekvensene av en slik urimelighet, har staten full mulighet til å tegne en ansvarsforsikring for slike tilfeller. Alternativt kan de stå ansvaret selv, og det fremstår ikke som noe spesielt tyngende ansvar. Det er i det hele ingen rimelighet i at staten skal slippe å måtte dekke alle de økonomiske konsekvenser i det fåtall av saker hvor de trår feil, som resulterer i et ugyldig vedtak. Tvert imot vil det å belaste det skadelidende helsepersonellet med et slikt beløp og ansvar, fremstå som urimelig.
Domstolene har lagt vekt på at de vil være tilbakeholdne med å overprøve det medisinskfaglige skjønnet Statens helsetilsyn og Statens helsepersonell besitter. Det er derfor overmåte vanskelig for helsepersonell å nå frem med en overprøving av den konkrete skjønnsutøvelsen, og dermed nå frem med er argumentasjon knyttet til subjektiv skyld. Når det en sjelden gang skjer, eller overprøvingen skyldes andre forhold, har domstolene full frihet til å medta suspensjonsperioden i rammen for det objektive ansvaret. Noe annet fremstår som direkte urimelig, og uten holdepunkter for hvordan det objektive ansvaret praktiseres på andre områder. I lys av at domstolene i så stor grad viker tilbake for å overprøve forvaltningen i slike saker, vil jo det standpunkt statens prosessfullmektig forfekter, at det gjelder et subjektivt arbeidsgiveransvar hvor man må lete etter subjektiv skyld, medført at staten aldri ville kunne bli erstatningsansvarlig i slike saker. En domstol vil jo i så fall vike tilbake for å overprøve forvaltningens frie skjønn, som jo i disse ugyldighetssakene nettopp er det som skulle bli belastet staten under det objektive erstatningsansvaret.
Det som er den tradisjonelle lære om ugyldighetsprøvingen av forvaltningsvedtak er at domstolene kan prøve om det er hjemmel for vedtaket, om saksbehandlingen og det faktiske grunnlaget for skjønnet er korrekt, om rettslige normer for hvordan skjønnet skal gjennomføres er fulgt, om det skjønnet som er utøvd er tilstrekkelig bredt og saklig og at skjønnsresultatet ikke fremstår som åpenbart urimelig, jf blant annet Rt-2012-1025 avsnitt 68 (Staten v/Skatt Øst - overprøving av ligningsvedtak). Som utgangspunkt kan domstolene ikke prøve om forvaltningens avgjørelse er forholdsmessig, men forholdsmessighetsbetraktninger inngår i vurderingen av om vedtaket er åpenbart urimelig, se Rt-2008-560 avsnitt 48 (Staten v/Utlendingsnemnda) og Rt-2011-304 avsnitt 56 (Staten v/Landbruks- og matdepartementet - odelsrett, boplikt). Begrunnelsen for vedtak kan også prøves, se Rt 1981 side 745 (Staten v/Landbruksdepartementet - Isene-dommen, forkjøpsvedtak fast eiendom), Rt-2000-1056 (Staten v/Landbruksdepartementet - tingsrett, forkjøpsrett fast eiendom) og Rt-2000-1066 (Staten v/Landbruksdepartementet - tingrett, forkjøpsrett). Et vedtak kan også sette til side et kommunalt forvaltningsvedtak som følge av at det er grovt urimelig, selv om det skal mye til for dette, se Rt 2011 side 111 avsnitt 77. Disse resonnementene er benyttet i Hålogaland lagmannsretts dom av 27.4.2016 (LH-2015-167189) (Staten v//Kommunal- og moderniseringsdepartementet - stadfestelse fra fylkesmannen av en kommunes vedtak).
For forvaltningsvedtak fra statlige tilsynsmyndigheter innenfor områder hvor forvaltningsvedtaket innebærer særlige inngrep mot enkeltpersoner, er det også i flere dommer gitt anvisning på at domstolens prøvelsesrett også omfatter tilsynsmyndighetens generelle lovtolkning. Domstolen må for slike vedtak også kunne prøve subsumsjonen, det vil si om det aktuelle vedtaket ligger innenfor lovens ramme, jf Rt 1995 side 1427 (Staten v/Miljøverndepartementet - naturvern). Særskilt ved anvendelse av lover som gjør inngrep overfor den enkelte, anses det som en viktig del av rettssikkerheten at også presumsjonen kan prøves. På den annen side gjelder også viktige pasienthensyn, og domstolen bør være tilbakeholden i overprøvingen av helsemyndighetenes helsefaglige vurderinger, jf blant annet Rt 2008 side 1555 avsnitt 38 (Staten v/Nærings- og handelsdepartementet - patent). Tilsynsmyndighetenes skjønnsmessige vurderinger innenfor lovens ramme, kan domstolen i utgangspunktet ikke prøve, men domstolen kan på vanlig måte prøve om tilsynsmyndigheten har bygget på riktig faktum, om det er tatt utenforliggende hensyn, om det foreligger myndighetsmisbruk, vilkårlighet eller en så høy grad av urimelighet at det må få betydning for vedtakets gyldighet, se blant annet Rt 1995 side 72 (Staten v/Justisdepartementet - utlendingsrett). Det er i tilknytning til denne vurderingen i rettspraksis fremhevet som et vesentlig hensyn at vedtaket i praksis innebærer at en person mister sitt arbeid, og at spørsmålet således gjelder et viktig rettssikkerhetsspørsmål, se for eksempel Hålogaland lagmannsretts dom av 14.2.2014 (LH-2013-16358) (Staten v/Landbruks- og Matdepartementet - dyrehold). Det presiseres at dette er vurderinger som rettspraksis åpner for under vurderingen av selv det subjektive erstatningsansvaret under skadeserstatningsloven § 2-1. Det fører imidlertid galt av sted om man, etter først å ha konstatert at man er utenfor det subjektive erstatningsansvarets rammer i skadeserstatningsloven § 2-1, og i stedet over på det ulovfestede domstolsskapte objektive erstatningsansvaret, likevel faller tilbake på å begrense ansvarets omfang ved bruk av subjektive vurderinger knyttet til manglende uaktsomhet for vedtaket om suspensjon.
I Oslo tingretts dom 11.10.2010 (TOSLO-2010-66809) synes det som om retten, ved avgjørelse av tapets størrelse, gikk i culpa-fellen som staten satte opp, og foretok en vurdering basert på skyld hos skadevolder i erstatningsutmålingen. I stedet skulle retten, etter å ha konstatert at det var et objektivt erstatningsansvar uten skyld som regulerer slike tilfeller, ha konkludert med at skadelidte helsepersonellet skal ha tapet som har rammet dekket fullt ut, ut fra de argumentene som begrunner det objektive ansvaret som er redegjort for i foregående avsnitt. Det retten i stedet har gjort er å lage en hybrid-variant mellom det objektive ansvaret og det subjektive skyldansvaret.
10.8 Noen ord om tapspostene i et erstatningskrav
Helsepersonelloven § 73 begrenser tilsynelatende erstatningen til kun lidt tap, men her kan den neppe leses bokstavelig. Lidt tap er pr definisjon tap som har oppstått frem til domstidspunktet, men fremtidig tap er tap som vil oppstå etter domstidspunktet.
Det følger imidlertid av lovforarbeidene at bestemmelsen er tatt inn mest av pedagogiske årsaker, og at alminnelig erstatningsrett gjelder. Etter alminnelig erstatningsrett er erstatningskrav ikke begrenset til lidt tap, men også fremtidig tap. Et helsepersonell som får omgjort en tilbakekallsbeslutning først i lagmannsretten, kan være uten arbeid når dom faller. Det er ikke gitt at vedkommende er i en posisjon at han/ hun uten videre klarer å skaffe seg arbeid innen dom i erstatningssaken faller. Og finner vedkommende arbeid, er det ikke gitt at det vil gi like god avlønning som tidligere arbeid, Det kan også være at vedkommende har fått redusert anledning til å gjøre normal karriere, og derigjennom også blir rammet av et fremtidig tap også som følge av dette. Det er i det hele tatt mange tapsposter helsepersonellet har etter alminnelig erstatningsrett, som ikke rubriseres som lidt tap. Helsepersonellet må passe på å påberope alminnelig erstatningsrett som grunnlag for sitt erstatningskrav, hvor helsepersonelloven § 73 kun er en henvisningsbestemmelse. For å sikre at ikke begrensningen til lidt tap blir en faktisk begrensning, bør det presiseres at alminnelig erstatningsrett også påberopes som selvstendig grunnlag.
Et prosesstaktisk poeng helsepersonell bør vurdere for å motvirke effekten av usikkerhet om vedkommende får jobb etter å ha fått tilbakekallet ugyldiggjort, vil være å ikke ta med erstatningskravet i ugyldighetssøksmålet. I stedet kan helsepersonellet være tjent med å avvente et slikt krav/ søkmål en stund etter at ugyldigheten er rettskraftig fastsatt, for å se an hvilket arbeid/stilling vedkommende får etter et slikt tilbakekall. På den måten kan også de fremtidige tapselementene medtas i et slikt erstatningskrav med konkretiserte beregninger.
En annen prosesstaktisk vurdering er om helsepersonellet som får et suspensjonsvedtak mot seg fra Statens helsetilsyn, bør påklage suspensjonsvedtaket særskilt, eller vente til tilbakekallsvedtaket (forutsetningsvis) kommer litt senere. Klagefristen på suspensjonsvedtaket fra Statens helsetilsyn er 3 uker. Dette er som regel for kort tid til at Statens helsetilsyn har fått behandlet tilbakekallsvedtaket i sin fulle bredde. Hvis helsepersonellet får medhold i kravet om objektivt ansvar, uten at retten går i culpa-fellen som beskrevet i kapittel 10.7, har dette imidlertid ingen betydning.
11. Klagesaker fra Statens helsepersonellnemnd som er bragt videre til domstolsbehandling
Følgende tabell viser alle rettskraftige dommer på tidligere vedtak i Statens helsepersonellnemnd, som klagerne har valgt å bringe videre til domstolene. (NB! trykk på grønt kryss for å få se en utvidende beskrivelse av dommene. Du kan trykke på kolonneoverskriftene for å sortere tabellen på annen måte. Du kan også sortere tabellen basert på flere kolonner ved å markere de ved å holde shift-tasten nede, og du kan søke etter stikkord.)
Avgjørelser fra Statens helsepersonellnemnd som bringes inn for domstolene
Klagesaker på vedtak fra Statens helsetilsynRettskraftige - trykte dommer fra 2001 til 2016
| Helsepersonell | Statens helsetilsyn - vedtaksdato | SHPN-dato | SHPN-nummer | Domstol | Domsdato | Saksnummer | Dissens | Domsresultat |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Lege | 23.04.2003 og 17.04.2007 | 20.01.2004 og 20.11.2007 | HPN-2003-84 og HPN-2007-88 | Norges Høyesterett | 22.12.2010 | HR-2010-2203-A (Rt 2010 side 1613) | Nei | Stadfestet tilbakekall av begrenset autorisasjon |
| Lege | 01.02.2005 | 23.08.2005 | HPN-2005-67 | Norges Høyesterett | 21.12.2007 | HR-2007-2162-A (Rt 2007 side 1851) | Ja (3-2) | Delvis stadfestet tilbakekall, begrenset for så vidt gjelder arbeid med barn |
| Lege | 31.10.2013 | 14.05.2014 | HPN-2014-17 | Eidsivating lagmannsrett | 19.11.2015 | LE-2015-81248 | Nei | Stadfestet |
| Lege | 30.11.2010 | 25.10.2011 | HPN-2011-81 (kke publisert) | Borgarting lagmannsrett | 16.12.2013 | LB-2012-182368 | Nei | Ugyldighet |
| Sykepleier | 31.05.2010 | 25.01.2011 | HPN-2010-126 (Ikke publisert) | Borgarting lagmannsrett | 07.05.2013 | LB-2012-33100 | Nei | Stadfestet |
| Lege | 07.07.2009 | 21.09.2010 | HPN-2009-172 | Frostating lagmannsrett | 08.03.2013 | LF-2012-18301 | Nei | Stadfestet tilbakekall av spesialistgodkjennelse og begrenset autorisasjon |
| Lege | 30.07.2007 | 20.11.2007 | HPN-2007-114 | Borgarting lagmannsrett | 05.03.2009 | LB-2008-115509 | Ja (2-1) | Ugyldighet |
| Lege | 30.07.2007 | 20.11.2007 | HPN-2002-107 | Oslo tingrett | 11.10.2010 | TOSLO-2010-66809 | Ikke aktuelt | Erstatning tilkjent i ugyldighetssak |
| Sykepleier | 23.07.2002 | 27.03.2003 | HPN-2002-107 | Borgarting lagmannsrett | 13.10.2006 | LB-2006-123490 | Nei | Avvisning |
| Lege | 23.08.2006 | 20.03.2007 | Ukjent | Oslo tingrett | 05.02.2008 | TOSLO-2007-140507 | Ikke aktuelt | Stadfestet |
| Lege | 26.11.2001 | 18.03.2002 | HPN-2002-2 | Oslo tingrett | 04.04.2003 | TOSLO-2002-3648 | Ikke aktuelt | Stadfestet |
12. Antall administrative reaksjoner fra Statens helsetilsyn
I nedenstående tabell får du en tallmessig oversikt over alle administrative reaksjoner etter kapittel 11 som Statens helsetilsyn meddelte helsepersonell i årene fra 2001 frem til i dag. Oversikten viser også hvor mange klagesaker Statens helsetilsyn hvert år oversender til Statens helsepersonell for klagesaksbehandling. Tallene er hentet fra årsrapportene fra Statens helsetilsyn.
Administrative reaksjoner fra Statens helsetilsyn
Administrative reaksjoner etter hpl kapittel 11 pr årKilde: årsrapporter Statens helsetilsyn 2001-2015
| År | Antall klager sendt SHPN | Advarsel | Tap av aut./ lisens | Friv. avkall på aut. | Susp. av aut./ lisens | Begr av aut./ lisens | Begr av aut./ lisens etter hpl § 59a | Tap av rekv. rett legemidl. | Friv avkall på rekv. rett legemidl. | Kritikk av virksomh. | Politi-anmeld. | Tap av spes. godkj. | Susp. av rekv. rett legemidl. |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| 2015 | 162 | 180 | 160 | 16 | 36 | 5 | 14 | 8 | 7 | 59 | 8 | 1 | 2 |
| 2014 | 100 | 94 | 137 | 13 | 39 | 4 | 5 | 7 | 6 | 44 | 5 | 0 | 0 |
| 2013 | 82 | 114 | 98 | 9 | 28 | 5 | 5 | 6 | 5 | 31 | 2 | 0 | 0 |
| 2012 | 74 | 97 | 96 | 6 | 31 | 2 | 7 | 11 | 3 | 31 | 6 | 0 | 0 |
| 2011 | 84 | 107 | 98 | 8 | 32 | 5 | 7 | 8 | 6 | 57 | 3 | 1 | 0 |
| 2010 | 76 | 88 | 119 | 19 | 22 | 4 | 9 | 8 | 4 | 27 | 3 | 0 | 0 |
| 2009 | 62 | 89 | 108 | 13 | 21 | 1 | 8 | 3 | 4 | 24 | 2 | 2 | 0 |
| 2008 | 33 | 70 | 63 | 9 | 11 | 1 | 0 | 8 | 7 | 12 | 6 | 0 | 0 |
| 2007 | 49 | 77 | 70 | 7 | 9 | 3 | I/A | 5 | 4 | 28 | Ukjent | 0 | 0 |
| 2006 | 44 | 72 | 71 | 14 | 17 | 8 | I/A | 2 | 6 | 30 | Ukjent | 1 | 0 |
| 2005 | 53 | 87 | 46 | Ukjent | Ukjent | 3 | I/A | 12 | Ukjent | 20 | 9 | Ukjent | 0 |
| 2004 | 39 | 57 | 60 | Ukjent | Ukjent | 5 | I/A | 9 | Ukjent | 17 | 9 | Ukjent | Ukjent |
| 2003 | 19 | 59 | 56 | Ukjent | Ukjent | 4 | I/A | 3 | Ukjent | 7 | 10 | Ukjent | Ukjent |
| 2002 | Ukjent | 49 | 40 | Ukjent | Ukjent | 7 | I/A | 2 | Ukjent | 5 | 14 | Ukjent | Ukjent |
| 2001 | Ukjent | 38 | 36 | Ukjent | Ukjent | 1 | I/A | 3 | Ukjent | 19 | 7 | Ukjent | Ukjent |
13. Arianson-utvalgets svært omfattende endringsforslag
Arianson-utvalget foreslår i utredningen NOU 2015:11 omfattende endringer i tilsynsordningen, og organiseringen av administrative reaksjoner. Forslagene har vært på høring med høringsfrist 1.3.2016, og er nå til behandling i Solberg-regjeringen. Utvalgets egen oppsummering av endringsforslagene fremgår av kapittel 7.7 punkt 7.7.1:
- Utvalgets forslag på disse områdene innebærer samlet omfattende endringer i forhold til den någjeldende helsetilsynsloven fra 1984. Utvalget har derfor valgt å foreslå en ny helsetilsynslov i stedet for endringer i den nåværende loven. I tillegg til materielle endringer har utvalget utformet utkastet til ny helsetilsynslov slik at det gir en mer samlet og oversiktlig regulering. Noen av de gjeldende materielle bestemmelsene i tjenestelovene endres til henvisninger til helsetilsynsloven hvor det materielle innholdet fremgår samlet for alle tjenestenivåene. Utvalgets lovutkast er tatt inn i kapittel 10, jf. også kapittel 9 med merknader til de enkelte bestemmelsene i lovutkastet.
- Oppsummering av utvalgets vurderinger og tilrådinger:
- Tilsynsmyndighetenes oppgaver bør ikke svekkes.
- Tilsynsmyndigheten bør organiseres med noen få regionale enheter og en sentral enhet, og med ny oppgavefordeling. Slik omorganisering vil legge bedre til rette for å samle nødvendig kompetanse og for kvalitet og likebehandling i tilsynsarbeidet. Det vil òg innebære forenkling og effektivisering, noe som også kan føre til kortere saksbehandlingstid.
- Utvalget har skissert to modeller for regionalisering. I modell I legges alt tilsyn med helse- og omsorgstjenester til de regionale tilsynsenhetene. I modell II deles tilsynsoppgavene mellom regionale enheter og fylkesmennene. I begge modellene vil de regionale tilsynsenhetene behandle varsler om alvorlige hendelser. Myndighet til å ilegge administrative reaksjoner mot helsepersonell og virksomhet følger tilsynsoppgavene i modell I og delvis i modell II. Den sentrale enheten blir overordnet myndighet og behandler klager på vedtak. Statens helsepersonellnemnd og departementet skal ikke lenger behandle klager over vedtak fra Helsetilsynet.
- Effektiviseringsgevinsten ved omorganiseringen bør blant annet benyttes til å øke antallet stedlige undersøkelser i spesialisthelsetjenesten.
- Helsetilsynet bør få et overordnet sektoransvar med koordineringsfunksjon for tilsyn med helse- og omsorgstjenester. De bør gjennom samarbeid med andre tilsynsmyndigheter påse at virksomheter følges opp på en helhetlig måte også når en sak berører flere myndigheters ansvarsområder.
- Plikten til å varsle tilsynsmyndigheten om alvorlige hendelser bør utvides til å gjelde alle som tilbyr helse- og omsorgstjenester.
- Det bør innføres mulighet for å ilegge lovbruddsgebyr ved brudd på varslingsplikten.
- I forbindelse med varselvurderingen bør tilsynsmyndigheten rutinemessig vurdere om pasienter eller pårørende skal kontaktes for innhenting av informasjon, før det avgjøres hvordan et varsel fra tjenesteyteren skal følges opp.
- Pasienter, brukere og nærmeste pårørende bør få rett til å sende varsel ved alvorlige hendelser. Varslene behandles på tilsvarende måte som varsler fra virksomhetene.
- Bruken av administrative reaksjoner mot helsepersonell i saker om faglig forsvarlig yrkesutøvelse bør justeres. Terskelen for begrensning og tilbakekall av autorisasjon bør være noe lavere enn i dag i saker om faglig uforsvarlighet.
- Lovgivningen bør endres slik at de administrative reaksjonsformene tvangsmulkt og stenging om nødvendig kan brukes overfor alle typer virksomheter som tilbyr helse- og omsorgstjenester.
- Utvalget foreslår en ny helsetilsynslov med mer samlet regulering av tilsynsvirksomheten.
- Innsynsretten til pasienter, brukere og pårørende bør praktiseres slik at de mest sentrale dokumentene i tilsynssaken oversendes automatisk sammen med tilbud om å få tilsendt de øvrige dokumentene.
- Dokumenter som tilsynsmyndigheten lager for allmenheten eller enkeltpersoner, må skrives på et enkelt og forståelig språk.
- Det påbegynte arbeidet med å sikre pasienters, brukeres og pårørendes medvirkning i tilsynsvirksomheten bør videreføres etter at den oppnevnte arbeidsgruppen har levert sine anbefalinger sommeren 2016. Dette for å utvikle nye egnede former for involvering.
- Utvalget vil oppfordre til nytenking med hensyn til mulige administrative reaksjoner overfor ledere i helse- og omsorgstjenesten.
- Helsetilsynets rundskriv om rutiner i samhandlingen mellom tilsynsmyndigheten og politi bør justeres, blant annet med kortere frist for å gi tilråding i spørsmål om etterforsking (se punkt 7.8.3).