Eksempler fra klagesaker – hva kan fotterapeuter lære?

(Denne artikkelen stod på trykk i tidsskriftet "Fotterapeuten" nr 1, mai 2016, side 24-28, og er gjengitt her i et format tilpasset Helsebloggen med tillatelse fra redaktøren i Fotterapeutforbundet)

 

1. Regelverket forplikter
2. Smittevern – forsøket på en rimeligere variant...
3. Hvem straffes etter helsepersonelloven - den vanskelige kjønnsdriften...
4. Aktiviteter på fritiden som får innvirkning på autorisasjonen
5. Oppsummering

 

1. Regelverket forplikter

Det å være autorisert helsepersonell forplikter. Fotterapeuter er autorisert (eventuelt lisensiert) helsepersonell, og er underlagt samme regelverk som annet helsepersonell. Det er derfor de samme regler som gjelder uavhengig av om man har sin helsefaglige utdannelse på universitetsnivå eller fra videregående skoles nivå, selv om det i den konkrete vurderingen i vil måtte hensyntas relevante forhold som skyldes slike forskjeller i utdanningsbakgrunn. Fotterapeuter er som annet helsepersonell underlagt helsepersonelloven og annen helserettslig lovgivning.

 

Tilsynsmyndighetenes praksis er en interessant kilde til informasjon og kunnskap rundt grensetilfeller i ytterkant av det juridisk akseptable, så vel som mer åpenbare forhold av yrkesutøvelsen.

 

Fotterapeuter er ikke den helsepersonellgruppen som opplever mange klagesaker mot seg, i det minste hvor vedtak blir påklaget av fotterapeuten, og dermed går videre til Statens helsepersonellnemnd (heretter nemnda). Det publiseres så vidt undertegnede kjenner til ikke noen autoritativ statistikk fra tilsynsmyndighetene om antall klagesaker de behandler fordelt på det enkelte helsepersonell, men sakene som ender i nemnda er offentlig tilgjengelig i anonymisert form på www.helseklage.no (og enn så lenge www.shpn.no), og det publiseres årlig statistikker.

 

En klagesak starter med en behandling og vurdering av hele sakskomplekset hos Fylkesmannen, som er tilsynsorganet i førstelinjen i helse- og omsorgstjenesten. Statens helsetilsyn er helsefaglig overordnet organ. Fylkesmannen foretar normal saksbehandling, innhenter forklaring fra partene, og vurderer saken. Fylkesmannens vurdering kan bli at saken ikke er så alvorlig at den betinger noen formell reaksjon, og at den derfor henlegges, eller at forholdene er av en slik art at det bør lede til en reaksjon mot helsepersonellet. Fylkesmannen kan selv fatte avgjørelser om å ikke iverksette noe formell reaksjon. Kommer Fylkesmannen til at det er grunnlag for en formell reaksjon etter helsepersonelloven kapittel 11, sendes saken til Statens helsetilsyn for avgjørelse. Hvis helsepersonellet ikke aksepterer den formelle reaksjonen fra Statens helsetilsyn, kan saken bringes inn for Statens helsepersonellnemnd, en nemnd som faglig sett er uavhengig av helsemyndighetene. Er man som helsepersonell ikke fornøyd med avgjørelsen i nemnda, har man anledning til å bringe saken inn for de alminnelige domstoler.

 

I denne artikkelen har jeg valgt å belyse tre konkrete klagesaker fra de senere år, som etter mitt syn også vil kunne være relevante for fotterapeuter.

 

2. Smittevern – forsøket på en rimeligere variant...

Smittevern er et viktig forhold for alt helsepersonell, inkludert fotterapeuter. Det er ingen kjente klagesaker mot fotterapeuter som involverer smittevern direkte. Andre helsepersonellgrupper har imidlertid hatt saker hvor man kan lære litt, og jeg har valgt å hente det første eksempelet fra tannlegepraksis. På samme måte som fotterapeuter driver de i hovedsak privat praksis, i egne klinikker, med et arbeid som kan innebære perforering av hud/hudbarrieren.

 

Helsepersonellnemnda kom i sak HPN-2009-23 av 24.3.2009 til at vilkårene for å tilbakekalle tannlegens autorisasjon var oppfylt, som følge av store hygieniske mangler ved tannlegevirksomheten, og at hans tannbehandling hadde vært uforsvarlig for tre pasienter. I denne saken hadde tannlegen benyttet en vanlig oppvaskmaskin til vask av tannlegeutstyret og hybelkomfyr for sterilisering. Profesjonelt utstyr som autoklaver etc er som kjent kostbart, og denne tannlegen hadde åpenbart vært kreativ! Som nemnda kjølig konkluderer kunne den ikke utelukke at annet enn profesjonelt utstyr også vil kunne oppfylle kravet til forsvarlig tannlegevirksomhet, men her sviktet tannlegens smittevernrutiner rundt behandlingen av tannlegeutstyret. Nemnda la avgjørende vekt på at tannlegen ikke hadde kontrollert utstyret og at han heller ikke hadde rutiner for kontroll. Utstyret kan bli sterilt etter behandlingen i oppvaskmaskinen og senere hybelkomfyren, da dette er et resultat av temperatur og tidsperioden varmen får virke. Steriliteten vil imidlertid bli brutt i det øyeblikk behandlingen av utstyret på vei ut av komfyren ikke er i tråd med kravene til sterilitet, og ved senere oppbevaring før anvendelse.

 

Den anerkjente definisjonen av sterilitet er fravær av alle former for levende mikroorganismer, inklusive bakteriesporer, og innebærer at sannsynligheten for at én enkelt levende mikroorganisme er tilstede på utstyret ikke må være større enn 1/1 000 000 (1 til 1 million). Sterilisering er som kjent noe annet enn desinfisering, som innebærer eliminering av de fleste mikroorganismer (uten nødvendigvis inaktivering av bakteriesporer eller cyster). Det skal legges til at nemnda i denne saken også bygget på at tannlegens journalføring ikke hadde vært i tråd med helsepersonellovens krav, da opplysninger om diagnoser, symptomer, behandlingsvalg, prognose og hvilken informasjon pasientene hadde fått, i all hovedsak ikke fremgikk.

 

3. Hvem straffes etter helsepersonelloven - den vanskelige kjønnsdriften...

Sak HPN-2012-33 av 23.5.2012 er hentet fra sykehusverdenen, men illustrerer forhold ved helsepersonellovens rekkevidde som antakelig er ukjent for mange. Også annet enn autorisert helsepersonell, for eksempel midlertidig ansatte, vikarer etc kan være omfattet av helsepersonelloven, og kan dermed bli ilagt advarsel for uforsvarlig virksomhet, brudd på taushetsplikt mv. Dette er viktig for fotterapeuter som i blant får hjelp fra annet enn autorisert helsepersonell i salongen.

 

Også såkalt uautorisert helsepersonell kan straffes etter loven, eller bli ilagt administrative reaksjoner etter lovens kapittel 11. Det sentrale er at også ufaglærtes handlinger omfattes av helsepersonelloven § 2 første ledd når man anses som helsepersonell som yter helsehjelp etter definisjonen i helsepersonelloven § 3 første ledd nr 2, jf tredje ledd. Er man ansatt i helse- og omsorgstjenesten og tar del i pasientbehandlingen, anses man som helsepersonell uavhengig av om man er autorisert eller ikke autorisert. Reglene er til for å verne pasientene, som jo normalt ikke styrer hvem virksomheten lar utføre behandlingen.

 

Vedkommende som ble meddelt advarsel etter helsepersonelloven i denne saken var en 27 år gammel mann, som hadde jobbet i 3 måneder som ufaglært medhjelper/ekstravakt på et hospitals allmennpsykiatriske heldøgnspost. Hans mor arbeidet som psykiater på samme hospital.

 

En av pasientene vedkommende hadde befatning med, var hans 23 år gamle kvinnelige nabo. Pasienten var heldøgnspasient ved allmennpsykiatrisk avdeling, men hadde permisjon fra avdelingen denne dag. Da mannen kjørte hjem fra vakt en desemberkveld i 2010 satt pasienten på med ham. Han inviterte henne til å delta i selskap hos seg samme kveld. Pasienten kom til selskapet, og senere på kvelden hadde mannen og pasienten seksuell kontakt i form av samleie. Det ble oppdaget ved at pasienten dagen etter fortalte om den seksuelle kontakten til en annen sykepleier ved hospitalet, som rapporterte det videre.

 

Mannen opplyste at det var pasienten som tok initiativ både til å sitte på med ham i bilen, til at de skulle tilbringe mer tid sammen, og til at de hadde seksuell kontakt, uten at det hadde noen betydning for nemnda.

 

Nemda karakteriserer sammenblandingen av private og profesjonelle relasjoner som et grovt tillitsbrudd og et svik mot pasienten. Hans handlinger tilfredsstilte ikke de kravene til etiske holdninger og atferd som forventes av helsepersonell ansatt i helsetjenesten. For avgjørelsen om at advarsel skulle gis, vektla nemnda at det var snakk om en klar rolleoverskridelse, og at dette måtte anses kjent for enhver som yter helsehjelp. Nemnda la vekt på at den unge mannen var gitt konkret veiledning i avstand-nærhet i pasientkontakten, og også gitt konkret veiledning om behandling av den aktuelle pasienten.

 

Nemnda delte seg i et flertall på 6 som meddelte advarsel, og et mindretall på 1 som ikke fant tilstrekkelig grunn til dette. Begrunnelsen til mindretallet var at det tilligger arbeidsgiver et særlig ansvar for å informere ikke faglært arbeidskraft om lovsatte krav, og at mindretallet ikke så at arbeidsgiver kunne dokumentere å ha gitt dette overfor den unge mannen. Mindretallet viste til at mannen ikke hadde hatt noen helsefaglig utdanning som innebar opplæring i helselovgivning og profesjonsetikk slik helsefaglig personell har.

 

4. Aktiviteter på fritiden som får innvirkning på autorisasjonen

Den siste saken jeg vil omtale er HPN-2013-59 av 23.10.2013 som gjelder en kvinnelig leges voldsutøvelse mot sine barn. Saken er naturligvis dypt tragisk for de involverte barna, men min hensikt med å belyse den er å vise at også handlinger helsepersonell utøver på fritiden, kan få direkte innvirkning på retten til autorisasjon. Legen i dette tilfellet ble fratatt retten til autorisasjon på grunn av flere domfellelser for utøvelse av vold mot sine barn, selv om ikke voldsutøvelsen hadde noen direkte tilknytning til hennes yrkesutøvelse som lege.

 

Det å være helsepersonell innebærer at man også har flere lovsatte plikter til å reagere og agere overfor ulike organer og aktører i gitte tilfeller. Alt helsepersonell har i slike tilfeller plikt til å varsle, uoppfordret, uavhengig av taushetsplikten, og selv om helsepersonellet ikke selv har behandlingsansvaret overfor den som rammes. Eksempler på slike plikter er opplysningsplikten til barnevernet hvis man har begrunnet mistanke om at barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt (helsepersonelloven § 33 og barnevernloven § 6-4), opplysningsplikten til den kommunale helse- og omsorgstjenesten (sosialtjenesten) hvis man blir kjent med en gravid kvinne som misbruker rusmidler slik at det med overveiende sannsynlighet kan skade fosteret (helsepersonelloven § 32), opplysningsplikten til politiet for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom (helsepersonelloven § 31) og avvergingsplikten i forbindelse med kjønnslemlestelse (straffeloven 2005 § 284 tredje ledd, tidligere kjønnslemlestelsesloven § 2). Sistnevnte bestemmelse kan resultere i inntil 1 års fengsel for helsepersonellet hvis man unnlater å avverge det som senere viser seg å bli en fullbyrdet kjønnslemlestelse.

 

Den kvinnelige legen i dette tilfellet hadde erkjent syv tilfeller av voldsutøvelse mot sine barn. I sin begrunnelse legger nemnda til grunn som tilstrekkelig sannsynliggjort at hun i tillegg hadde utøvet vold mot barna ved flere andre anledninger. Årsaken til at legen mistet autorisasjonen var at nemnda ikke lenger hadde tillit til at legen vil kunne oppfylle sine plikter etter helsepersonelloven om varsling og opplysningsplikt til barneverntjenesten. Det ble vist til at pasienter som får kjennskap til at legen har utøvet vold mot barn vil kunne unnlate å benytte eller oppsøke helsehjelp fra henne, eller helsetjenesten generelt. Nemnda viste også til at legen ikke hadde gått i noen form for behandling eller terapi for slik å kunne gjenvinne tillit.

 
Også for legen selv må det nok ha vært tungt å bli fratatt autorisasjonen. En lege har som kjent 6-7 års høyere utdanning, kanskje spesialistutdanning, og ofte betydelige studielån og øvrige finansielle forpliktelser.

 

5. Oppsummering

Hva kan man som fotterapeut lære av disse eksemplene?

 

Fotterapeuter må sørge for å ha tilstrekkelige smittevernrutiner på plass i sin klinikk. Fotterapeuter kan komme i kontakt med for eksempel åpne sår hos pasienter med diabetesføtter eller ved uønsket perforering av hudbarrierer i forbindelse med negleproblematikk (inngrodd negl etc). Som fotterapeut er man utøver at et yrke lovgiver stiller profesjonelle krav for å få lov til å utføre, og som pasientene kan stille profesjonell krav til.

 

Det å bli fratatt autorisasjonen som fotterapeut etter et tilsynsbesøk, vil fort få dramatiske konsekvenser for klinikken/virksomheten. I så fall er man fortere enn man aner over i «skjønnhetsindustrien» som fotpleier, men også her stilles det faktisk eksplisitte krav til smittevern i egne forskrifter.

 

Fotterapeuters bruk av ufaglærte til midlertidig hjelp i pasientbehandling på klinikken, krever at man kjenner til de juridiske konsekvensene av å delta i pasientbehandling, og gjør vedkommende ufaglærte hjelper oppmerksom på sitt ansvar etter helsepersonelloven.

 

Fotterapeuter bør også merke seg mindretallets begrunnelse i den ovenfor omtalte saken fra hospitalet, hvor det nettopp blir fokusert på opplæring av personellet. Selv om det ikke er noen autorisasjon å frata, kan vedkommende som eksempelet over viser bli ilagt en formell advarsel.

 

Ellers medfører kjærlighetsforhold og kjønnsdriften stadig problemer for helsepersonell som ikke er kjent med, eller ikke etterlever, regelverket. Det å innlede et kjærlighetsforhold eller en seksuell relasjon til noen en deltar i behandlingen av, eller nylig har deltatt i behandlingen av, er noe tilsynsmyndighetene ser svært alvorlig på, selv om det er frivillig fra begge parter.

 

Som autorisert fotterapeut kan man heller ikke sette et like skarpt skille mellom jobb og privatliv. For å beholde autorisasjonen må man avstå fra flere handlinger/aktiviteter, som i andre yrker ikke nødvendigvis hadde hatt samme konsekvenser.

 

Helsepersonelloven kapittel 11 gir tilsynsmyndighetene anledning til å gi reaksjoner hvis dette i vesentlig grad svekker tilliten til helsepersonell eller helse- og omsorgstjenesten, eller det utvises atferd som anses uforenlig med yrkesutøvelsen.

 

Vi har en rekke eksempler på helsepersonell som har fått advarsel eller blitt fratatt autorisasjonen på grunn av slike forhold, blant annet en sykepleier som benyttet sykehusets PC til å gjøre søk/oppslag på nettsider med barnepornografisk innhold, og legen i en lederstilling som viste seg å være tidligere pedofilidømt, og etter politiets og nemndas oppfatning hadde et påtakelig reisemønster til destinasjoner kjent for omfattende barneprostitusjon. De mistet begge autorisasjonen.