feilmerker og holder tilbake informasjon om legemidler?
Falske vitnemål og attester florerer jo hos flere arbeidssøkende helsepersonell. Men hva hvis vitnemål og attester er valide, men selve arbeidsgiveren du har jobbet for er falsk (ikke eksisterer)?
Studenter og elever som stryker på avgjørende eksamener, og dermed ikke oppfyller vilkårene til autorisasjon er helt normalt. Men hva med skoler som rapporterer inn falske elever med gode

karakterer og bestått eksamen?
Harde diagnoser og medisiner med tøffe bivirkninger er hverdagen for mang en pasient. Men hva skal man si der både sykdommen/ diagnosen og medisinen viser seg å være falsk?
Vi kjenner vel knapt en rykning i rettferdighetsnerven når vi hører om pasienter som simulerer sykdom for å få falske sykemeldinger. Men hva hvis pasientene er friske og ikke simulerer noen

sykdom, men psykiateren gjør det for pasienten?
Pasienter som har klare ønsker om at legen gir resept på kraftige smertestillende medisiner, men hvor lege ikke etterkommer dette, er helt normalt. Men hva med pasienten som tar legens identitet

og får utlevert akkurat den medisinen han selv ønsker?
Pasienter som forsøker å simulere sykdom for å få diagnoser som kan benyttes i erstatningsmessig sammenheng er på ingen måte ukjent. Men hva når store sykehus simulerer sykdom gjennom

bevisste feilkodinger av pasientdiagnoser og lurer til seg mange millioner kroner fra staten?
Det er ikke helt utenkelig at et helsepersonell fremskaffer falske beviser for å begrunne sitt forsvar mot en anklage i en klagesak. Men hvor ofte ser du klagemyndigheten beskyldes for å lage falske

beviser mot helsepersonellet?
Pasienter presser nok ofte på lege og andre behandlere for å få legeattester og sykemeldinger de ønsker. Men hva når det er helsepersonellet som presser på og får pasienten til å avgi falske

erklæringer?
Vanligvis retter folks oppgitthet og vrede seg mot personer og helsepersonell som forsøker å svindle fellesskapets gjennom å lure og svindle NAV og NAV-ansatte. Men hva når det er den NAV-

ansatte som svindler en rekke uskyldige privatpersoner?
Kvinner som velger å gå til private spesialister for å få forstørret brystene må jo betale klekkelig til private kirurger. Hva hvis den samme kirurgen via en falsk Facebook-profil tok kontakt med deg, og

oppfordret deg til å kreve en "sex-rabatt"?
Leger som viser forståelse og respekt for pasienter og pårørende er en forventet opptreden ved alvorlige og livstruende diagnoser. Men hva hvis du ble utsatt for den kvinnelige legen som ifølge

Fylkesmannen i Sogn og Fjordane trakasserte pasienten, familien og flere i nærmiljøet, blant annet med en falsk Facebook-profil, sending av "anonyme" brev, og annen skremmende/ plagsom og hensynsløs

atferd?
God og omsorgsfull hjelp fra sykepleiere og annet helsepersonell er noe enhver pasient setter pris på. Men hva om sykepleieren som viser sånn omsorg for deg og steller deg på dine siste dager

her på jord, rett etter din død leverer inn et falskt testament hvor vedkommende uten ditt ønske er blitt arving til alt jordisk gods etter deg.
Det er det denne artikkelen handler om...

anerkjente vitenskapelige tidsskrifter, kan svindelen fort få en stor utbredelse i hele verden. Leger og helsepersonell over hele verden holder seg gjerne oppdatert på det siste innen vitenskapelig forskning, og tar

behandlingsbeslutninger basert på dette. Vi har dessverre ikke noe å være stolte av i Norge når det gjelder forskningsjuks, med Sudbø-saken som er betegnet som en av de største helseforskningsskandalene

verden har sett. Han hadde fått publisert artikler i både "The Lancet", "The New England Journal of Medicine" og "Journal of Clinical Oncology" som baserte seg på forskningsjuks.

Det ligger mye god og dyrekjøpt lærdom i erfaring. Etter hvert som tiden går vokser er ny generasjon helsepersonell til, og besetter viktige stillinger i helsevesenet. Den nye generasjonen er for ung til

å ha hørt om for eksempel Løberg-saken eller Sudbø-saken. Denne bloggartikkelen er et bidrag til at ikke slik dyrekjøpt erfaring går i glemmeboken, men at også andre enn de som opplevde dette kan ta lærdom.

Sudbø-saken blir for eksempel ikke så ofte koblet til CV-juks, da dette tilsynelatende druknet i det alvorlige jukset med forskningen. Og Løberg-saken avslører hvordan det går når man i selve tilsynsorganet som

kontrollerer alt vårt helsepersonell, ikke engang kontrollerer sin egen administrasjonssjef ved ansettelsen. Daglig setter de jo ellers lupen på både dokumentkontroller, referansekontroller og

jevngodhetsvurderinger. Og det kan reises et alvorlig spørsmål ved hvordan det kan ha seg at Løberg fikk beholde sin autorisasjon som helsepersonell (hjelpepleier) på tross av sine alvorlige straffbare handlinger

som hun fikk en streng fengselsdom for. For en utenforstående er det nesten så man blir fristet til å tro at man har vernet om sine egne. Særlig gjelder dette når man ser hvordan andre tilfeller av alvorlig løgn og

bedrageri med CV og påstått spesialkompetanse i helsevesenet blir slått ned på. Man kan lure på hvordan Løberg klarte å beholde tilliten hos Statens helsetilsyn til at en slik opptreden, i en så betrodd stilling,

over en så lang tidsperiode, ikke var en ...atferd som anses uforenlig med yrkesutøvelsen. Og når hun i dag som pensjonist kan nyte en svært mye høyere pensjon resten av livet sitt som følge av

uberettigede toppstillinger i 16 år fra 1994-2010, kan man jo lure på hvor den preventive effekten av reaksjonen i denne saken blir av.

Men det kan også komme noe godt ut av slike svindel- og bedragerisaker. Det er for eksempel liten tvil om at Løberg-saken fra mai/juni 2010 er den direkte foranledningen til at Helsedirektoratet i november samme år valgte å gi ut veilederen IS-2290 Gode rutiner - Gode tilsettinger - Veileder for arbeidsgivere i helsetjenesten

ved tilsetting av helsepersonell. Da hadde en gjennomgang av autorisasjonsforholdene i tilsynsmyndighetene avslørt at også seksjonsleder Christoffer M. Nielsen i Mattilsynet hadde jukset med CV'en

og påstått å ha en mastergrad i veterinærmedisin ved Den Konglige Veterinær- og Landsbohøjskole i København fra årene 1987 til 1993. Se nærmere om denne saken i kapittel 6.6.

For å få en effektiv kontroll med falske utdanningspapirer mv må det etableres et godt samarbeid mellom flere aktører. NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) er et faglig uavhengig forvaltningsorgan

underlagt Kunnskapsdepartementet, hvis hovedoppgave er å dokumentere og informere om tilstanden i høyere utdanning, fagskoleutdanningen og godkjent utenlands utdanning. NOKUT godkjenner og vurderer

enkeltpersoners utenlandske høyere utdanning, herunder frembringer, sammenstiller og analyserer kunnskap om godkjenning av utenlandsk kompetanse. NOKUT gir råd til myndighetene, arbeidslivet og

utdanningsinstitusjonene, og informerer om utenlandsk utdanning og systemet for godkjenning i Norge. NOKUT er kontaktpunkt og nasjonalt kontor for blant annet Yrkeskvalifikasjonsdirektivet. NOKUT besvarer

henvendelser fra utenlandsk helsepersonell som trenger godkjenning av utenlandsk kompetanse, noe som innebærer å hjelpe borgere i EØS-området med opplysninger og godkjenning av yrkeskvalifikasjoner i

Norge. På denne siden forklares hva NOKUT gjør i forhold til yrker som krever autorisasjon av ulike typer,

herunder helsepersonell. Helsedirektoratet har de seneste årene arbeidet for å styrke samarbeidet med interesseorganisasjoner (bemanningsbyråer og yrkesorganisasjoner), utdanningsinstitusjoner og

myndighetsorganer, og det har særlig vært fokusert på problemet med falske vitnemål/ attester fra utenlandsk (påstått) helsepersonell og såkalte diplommøller (falske vitnemålutstedere). For å forebygge risikoen

med falske vitnemål/ attester og falskt helsepersonell fra utlandet, har det blitt samarbeidet tettere med Utlendingsdirektoratet (UDI), politiet, Kripos, Nasjonalt ID-senter (NID), NAV, HELFO og Nasjonal

sikkerhetsmyndighet (NSM).

1. 1. Løberg-saken fra 2010. I juni 2010 avslørte VG at administrasjonssjef Liv Løberg i Statens autorisasjonskontor for helsepersonell selv hadde forfalsket flere av sine egne vitnemål, og bedratten rekke arbeidsgivere over en årrekke. Hun hadde forfalsket dokumenter som viste at hun angivelig var Siviløkonom fra NHH, hadde en Mastergrad fra "London School of Economics and Public Administration",og en Bachelor-grad fra "University of London - Queen Mary College", hadde praksis som Spesialsykepleier fra Karolinska Institutet i Stockholm mv. Hennes reelle bakgrunn var at hun ikke hadde fullført

      gymnaset og var autorisert hjelpepleier. For disse forholdene mistet Løberg umiddelbart jobben ved SAK, hun ble dømt til fengsel i 1 år og 2 måneder, og hun ble dømt til inndragning av 1 million kroner i

      urettmessig tilegnede lønnsmidler over en årrekke. En mer pinlig sak for SAK/ Helsedirektoratet er det vanskelig å konstruere... Du finner mer om Løberg-saken i kapittel 6.4.

1. 1. Sudbø-saken fra 2006. I januar 2006 kunne Aftenposten avsløre Sudbø-saken, som er Norges største forskningssvindel gjennom tidene. Lege og tannlege Sudbø hadde ved å forfalskegrunnlagsdata om angivelige forsøkspersoner, skrevet en påstått vitenskapelig artikkel om munnhulekreft som ble trykket i det anerkjente medisinske tidsskriftet "The Lancet", og flere andre artikler i "NewEngland Journal of Medicine". Grunnlagsdataene var imidlertid et falsum, og Sudbø ble fratatt doktorgraden, mistet autorisasjonene som lege og tannlege, mistet jobben ved Universitetet i Oslo og ved

      Radiumhospitalet, fikk en rekke publiserte vitenskapelige artikler trukket tilbake, ble politianmeldt og ble presentert for et erstatningskrav på mer enn 1,5 millioner fra blant annet Kreftforeningen for tidligere

      økonomisk støtte til "forskningen". Et mindre kjent forhold ved Sudbø-saken er at han også ga flere gale opplysninger om sin angivelige spesialistgodkjenning ved sin ansettelse som overlege ved Kreftklinikken

      ved Radiumhospitalet. Sudbø har aldri hatt slik spesialistgodkjenning. Han opplyste i stillingssøknaden til Radiumhospitalet at han hadde sendt søknad om spesialistgodkjenning, noe som ikke var sant. Han ga

      også opplysninger om påstått tjenestetid ved hematologisk avdeling ved Ullevål universitetssykehus som aldri hadde funnet sted. Disse forholdene ble først

      oppdaget av hans arbeidsgiver i dagene etter at forskningsjukset ble avslørt i januar 2006. Du finner mer om Sudbø-saken i kapittel 7.2.

1. 1. Legeattest-saken fra 2005. I oktober 2005 kunne Dagens Næringsliv avsløre at sjefen ved Oslo militære legekontor, psykiater Pål H. Herlofsen, solgte falske legeerklæringer og attester somde solgte til blant annet kriminelle som ville slippe fengselsstraff, oppnå lettere soningsforhold eller få utsatt rettsmøter. Han drev den kriminelle virksomheten sammen med psykologen John Sandstrøm. Sakenskapte stor medieoppmerksomhet og de ble senere straffedømt for blant annet grov korrupsjon, fremstilling av uriktige legeerklæringer og fradømt retten til å utstede legeattester for evig tid (psykiateren).

1. 1. Suldal-saken fra 2011. I mai 2011 avslørte Suldalsposten at den tidligere helsesjefen i Suldal kommune, Anita Lind, gikk fra sin stilling i april 2011, ett år etter at hun ble ansatt. Samtlige avhennes fire vitnemål var falske eller forfalsket. Helsesjefen fra ble senere dømt for å ha forfalsket både karakterer på sitt vitnemål fra sykepleierutdanningen, og forfalskning av vitnemål på videreutdanninger ijordmorfag og psykisk helsevern, samt forfalskning av karakterutskrift og dokumentasjon på eksamener på helsesøsterstudiet. Som følge av dokumentfalsk hadde hun hatt stillinger som ledende helsesøster og

      helsesjef i ulike kommuner i flere år.

1. 1. Bassøe-/Grimsmo-saken fra 2014. Saken dreide som om de to legene Carl Fredrik Bassøe og Anders Grimsmo som hadde fått deltids-professor-stillinger ved NTNU ved paradoksalt nokNorsk senter for elektroniske pasientjournaler - NSEP. De to professorene hadde fra sitt tidligere arbeid som leger på Vestlandet prestert å ta med seg henholdsvis 110 000 og 6 000 fullstendigepasientjournaler for pasienter i perioden 1984-2007 til NTNU, uten å innhente samtykke fra pasientene (!) Ved NTNU ble disse grunnlagsdataene bestående av navngitte pasientjournaler på tilsammen 116 000

      pasienter benyttet til 19 forskningsprosjekter, hvor flere forskningsprosjekter måtte tilbakekalles og/ eller stanses da forskningssvindelen ble avslørt. Skandalen ble oppdaget ved at en stipendiat hadde varslet

      ledelsen ved NTNU, og senere Datatilsynet om dette. Helsedirektoratet hadde også fått mistanker om at noe var alvorlig galt etter å ha mottatt en søknad fra Bassøe om tillatelse til å forske på dataene. Bassøe

      hadde sitt eget firma Promed AS som solgte elektroniske pasientjournalsystemer til 21 Vestlandskommuner, mens Grimsmo hadde vært kommunelege II i Surnadal kommune. Av en eller annen grunn hadde

      disse to herrer ment at det var helt greit å bringe med seg så mange menneskers pasientjournaler for å forske på dem, helt uten å ha innhentet samtykke til dette. De ble straffedømt til bøter begge to i dommer

      fra februar 2014. Påtalemyndigheten hadde ikke noen heldig hånd over tiltalespørsmålet i disse sakene, og de ble forunderlig nok ikke (!) tiltalt for brudd på taushetsplikt, på tross av at både

      Datatilsynet og Statens helsetilsyn innstilte på det. De slapp også billig unna kostnader og erstatningsansvar i etterkant, ved at alle pasientdataene var slettet før pålegget fra Datatilsynet kom. De slapp derfor å

      bli pålagt individuell varsling til hver enkelt pasient om lovbruddet som hadde skjedd, og om pasientenes rett til å kreve passende «tort og svie»-erstatning for den urettmessige bruken av dataene.

1. 1. Kolshus-/Foseid (Ødegård)-saken fra 2007. Allmennlegen Knut Petter Kolshus og den påståtte psykologen Hege Foseid (Ødegård) dømt til fengsel i henholdsvis 2 år og 4 måneder og 1 årfor å ha hjulpet en stor gruppen marokkanske menn til å få urettmessige trygdeytelser og senere uførepensjoner på grunn av psykiske lidelser. Legeerklæringene var basert på et helt eller delvis fiktivt innhold og/eller overdrevet sykdomsbilde, ved å blant annet kopiere innholdet i tidligere utstedte legeerklæringer knyttet til andre pasienter. Legen hadde solgt disse erklæringene til pasientene for et beløp som langt

      oversteg takst. Som en del av svindelen inngikk også i flere tilfeller uriktige og/ eller villedende erklæringer fra påståtte psykologen Foseid (Ødegård) og eller psykiater Ole Einar Kåss. Kolshus hadde også utstedt

      psykologerklæringer i navnet til den ikke-autoriserte psykologen Foseid (Ødegård), som på dette tidspunktet aldri hadde hatt slik autorisasjon. I stedet hadde hun utstedt en lang rekke blanko-erklæringer i form

      av signerte ark med stempel, som allmennlegen fylte ut etter eget forgodtbefinnende. Formålet med dette var å villede trygdeetaten til å tro at pasientene hadde vært og/ eller var til utredning/ behandling hos

      psykolog, og at behandlingsvilkåret i folketrygdloven dermed var oppfylt. Foseid (Ødegård) hadde ved flere anledninger avgitt psykologerklæringer hvor store

      deler av erklæringene var avskrift av en lærebok ved psykologstudiet, og således hadde uriktig og/eller villedende innhold om helsetilstanden til en rekke av hennes pasienter. Trygdesvindelen hadde et meget stort

      omfang hvor legen ble dømt for trygdebedrageri for et beløp på kr 120 millioner kroner, mens ikke-psykologen ble dømt for trygdebedrageri på 54 millioner kroner. Denne trygdesvindelsaken fikk også konsekvenser

      for de i hovedsak marokkanske mennene som uriktig hadde fått uførepensjon, hvor trygden i mer enn 80 senere saker har omgjort tidligere vedtak om uførepensjon, og krevet urettmessig utbetalt pensjon tilbake.

      Kun et lite mindretall av de marokkanske mennene har fått beholde sin uførepensjon.

1. 1. Ezazi-/Lucia-saken fra 2005. Sharok Ezazi, en iransk-ættet tidligere lege og psykiater ble i omfattende dom fra Oslo tingrett i 2005 dømt til 6 år og 6 måneders fengsel for totalt 17 alvorligelovbrudd, herunder flere tilfeller av grove bedragerier, grovt trygdebedrageri, underslag, falsk forklaring til offentlig myndighet, kreditorbedragerier og overtredelser av regnskapsloven. De forhold han ble domfelt for representerte et tap/ potensielt tap på omtrent 130 millioner kroner. Ezazi ble også fradømt retten til for alltid å praktisere som lege/ psykolog, og ble idømtinndragning/ erstatning til staten og trygdeetaten av mer enn 13 millioner kroner. Ezazi hadde etablert Stiftelsen Lucia og Pleie Rehabilitering Omsorg A (PRO AS) som han begikk omfattende underslag overfor. Av

      dommen fremgår at personer Ezazi først hadde skrevet psykiatrierklæringer for, slik at disse skulle få uførepensjon, senere jobbet sammen med Ezazi i hans omfattende virksomheter, som blant annet omfattet

      en rekke restauranter i Oslo, Sarpsborg og Fredrikstad, samt mange utesteder i Oslo. Samme Ezazi er når dette skrives på nytt tiltalt i en svært alvorlig sak, denne gangen som en av de tiltalte i Lime-

      saken.

1. 1. Diagnose-/DRG-kodesaken fra 2003. Assistentlegen Alf Bjarne Lilleås ved Rikshospitalet tok i 2003 kontakt med flere av sykehusene i (daværende) Helse Sør og tilbød dem at han kunneforbedre inntjeningen for sykehusenes Øre-nese-halsavdelinger ved å gjennomgå pasientmaterialet, og justere DRG-kodingen. Legen hadde utarbeidet et eget dataprogram for dette, og ville selv "bare" ha 10 % avmerinntekten som ble oppnådd. Han forespeilet sykehusene i Helse Sør en total merinntekt på 5-10 millioner kroner, hvorav hans eget honorar ville bli kr 500 000 - 1 000 000. Arbeidet ville ta ganske kort tid,

      anslagsvis kun én dag, eventuelt én kveld ved hvert sykehus. For å sikre at flest mulig sykehus sa ja til tilbudet, hadde han i forkant fått administrerende direktør Steinar Stokkes anbefaling (!) til dette, som han

      så presenterte for hvert sykehus. Lilleås hadde tidligere selv arbeidet ved sykehuset i Arendal. Staten hadde fra 1.1.2002 overtatt ansvaret for sykehusene fra fylkeskommunene, og dette var første året hvor

      DRG-data-rapporteringen skulle skje til staten. Aftenposten avslørte kodesaken i mars 2003. Det ble gjennomført en ekstern granskning hvor det kom frem at Sykehuset Sørlandet, Arendal også i årene 2001 og

      2002 hadde tjent betydelig på å kode mandeloperasjoner på barn til den langt alvorligere sykdommen søvnapné. Avsløringene ledet til at direktør Bjørn Engum ved Sørlandet Sykehus, Arendal trakk seg, og

      sykehuset måtte tilbakebetale urettmessige merinntekter på mer enn 6 millioner kroner. Det ble av en eller annen grunn ikke innlevert noen politianmeldelse verken av direktører, sykehus eller helsepersonell i

      denne saken. Denne totale mangel på strafferettslige konsekvenser når offentlige etater er involvert er noe man kan stille et alvorlig spørsmål ved, spesielt når en ser hvordan man strafferettslig forfølger privat

      aktører som begår lovbrudd. Straffebestemmelsen om foretaksstraff har for eksempel aldri ment å skulle unnta offentlig eide virksomheter.

1. 1. Ventelistesaken ved Bærum-sykehus fra 2010. Bærum sykehus ved Kirurgisk avdeling ble den 22.1.2010 avslørt i å ha bevisst endret datoen for når blant annet kreftpasienter skulle bli kaltinn til kontroll og oppfølging. Motivet for jukset ser ut til å ha vært økonomisk for sykehuset. Ved å forlenge behandlingsfristen som var registrert i datasystemet DIPS for pasientene, hadde de unngått atmanglende behandling ble registrert som brudd på behandlingsfristen. Samtidig var standardbrev som informerte om pasientens rettigheter ved fristbrudd endret, ved at lovpliktig informasjon var fjernet. Den

      bevisste forlengelsen av fristsettingen og endringen av informasjonsbrevene førte til at pasientene ikke fikk informasjon om fristbruddet eller sine rettigheter, og dermed ble fratatt muligheten til å umiddelbart kreve

      behandling på annet privat sykehus på Bærum sykehus' regning. Totalt hadde 1 875 pasienter fått endret behandlingsfristen i løpet av de 9 første månedene av 2008 og i 2009, hvorav 475 pasienter også hadde

      fått behandling senere enn opprinnelig frist. Bærum sykehus hadde dermed effektivt satt en viktig pasientrettighet ut av spill med det som må være bevisst triksing med datoer. Det er jo ikke slik at datoene

      endres automatisk eller av maskiner, men derimot av mennesker. Bærum sykehus oppnådde også å kunne sole seg i glansen av å være et sykehus med tilsynelatende svært få brudd på behandlingsfrister i alle

      offentlige rapporteringer, på tross av lengre ventelister. Sykehuset unngikk også å få regninger for en rekke behandlinger de ikke hadde gjennomført tidsnok på pasienter. Den virkelige historien ble først kjent den

      17.1.2011 da varsleren, sykepleier Gjertrud Hannasvik stod frem i tidsskriftet Sykepleien. Hannasvik var ansatt på Bærum sykehus i denne perioden og forklarte hva som virkelig hadde skjedd høsten 2009.

1. Professor-saken fra 2010. Denne saken er ennå ikke avslørt i riksmedia. En kjent mannlig professor ved en høyskole/ universitet i Norge ble 15.6.2010 fratatt autorisasjonen somhelsepersonell av Statens helsetilsyn. Forholdet som ligger til grunn for tilbakekallet er knyttet til vedkommendes "behandling" av én konkret pasient i en sak som ble kjent i 2009. Saken dreier seg om enseksualisert relasjon med denne pasienten over en tidsperiode på nesten 10 år. Professoren påklaget ikke vedtaket fra Statens helsetilsyn om å ta fra ham autorisasjonen, og den er derfor ikke behandlet i

   Statens helsepersonellnemnd. To år etter tilbakekallet reagerte pasienten overfor Statens helsetilsyn på at forholdet ikke fikk noen synlige konsekvenser for professoren. Nevnte utdanningsinstitusjon er informert

   om at professoren er fratatt autorisasjonen, men vedkommende er fortsatt ansatt og fungerer fortsatt blant studenter. Vedkommende titulerer seg også fortsatt med professortittel i det aktuelle faget, på tross av at

   han på ubestemt tid er fratatt retten til å kunne praktisere i faget. Opplysningene om at han er fratatt autorisasjonen kan verifiseres i HPR-registeret på vedkommende, hvor det fremgår at han ikke lenger har noen

   autorisasjon som helsepersonell. Sett utenfra kan det stilles et alvorlig spørsmål ved denne utdanningsinstitusjonens vurderinger når de fortsatt lar vedkommende professor veilede andre studenter mv. Det samme

   kan sies om vedkommende professors egen etiske vurderingsevne, når han tilsynelatende fortsetter som før.

Du finner medieomtalen av disse sakene, og en rekke andre saker knyttet til dokumentfalsk, bedrageri, korrupsjon, og uriktig erklæringer i følgende tabell:

Fusk og fanteri i helsevesenet - saker fra media

kan gjøre direkte oppslag i de respektive lands registre (evt ringe Socialstyrelsen i Sverige). Og et sykehus må aldri slippe inn noe helsepersonell fra noe bemannings- eller vikarbyrå uten å ha sjekket i HPR eller

tilsvarende annet lands register at de faktisk har autorisasjon/ lisens eller spesialistgodkjenning. Bemanningsbyråers arbeidskraftutleie er en særlig utfordring som er beskrevet i en annen bloggartikkel fra

undertegnede.
Vi har heldigvis noen få unntak fra dette, hvor ledere måtte ta ansvar og gå av på grunn av bruk av falske ledere. Men da må vi til Sverige og den famøse skandalen på sykehuset i Torsby som hadde ansatt intet mindre enn 4 falske norske leger som i flere år hadde feilbehandlet flere hundre pasienter. De

fleste av "legene" var medisinerstudenter. Her måtte sjefen for sykehuset gå av. I Norge skjuler man i stedet dette, og dels belønner sjefer som ansetter personer på falskt grunnlag. Sjefen for SAK ble for

eksempel "belønnet" med en stilling i Helsedirektoratet da det ble avslørt at han hadde ansatt den senere bedrageridømte Liv Løberg som hadde forfalsket alle sine utdanningspapirer. Så vidt jeg kan forstå

beholdt han sin lønn i ny stilling. Hva slags signal sender ikke dette?
Selv hører jeg om mellomledere i helseforetak som "trodde at Personal sjekket autorisasjon og papirer", etter at det har blitt avslørt at de har ansatt personell uten autorisasjon. Dette holder ikke. I tillegg til at de

risikerer å ansette helsepersonell som er falske og ikke har autorisasjon/ lisens, risikerer de også å ansette personer som for eksempel er dømt for seksuelle overgrep mot barn. I så fall er de utelukket fra å

skulle arbeide med barn og psykisk utviklingshemmede etter helsepersonelloven § 20a. Hvis sykehuset ikke sjekker dette, blir det jo bare en løs

papirbestemmelse.
Sykehusledere må få på plass internkontrollsystemer som på en systematisk måte håndterer den nødvendige kontrollen. Slike systemer må som et minimum innebære at alle nyansettelser først skjer etter en

kontroll mot HPR for å sjekke autorisasjonsforhold, lisensforhold og spesialistgodkjenning. Finner man ikke personene der, og de i søknadspapirene har påstått at de er autoriser/ lisensier eller har en

spesialistgodkjenning, bør anmeldelse alltid vurderes. Dette er straffbart forsøk, selv om stillingssøkerne ikke blir ansatt. Har de søkt ett sted, er sannsynligheten stor for at de forsøker et annet sted.
Det er imidlertid ikke bare ved ansettelse det er viktig å sjekke dette, men også løpende i ansettelsesforholdet. Ansatte kan havne i situasjoner utenom sitt arbeid for arbeidsgivere, som kan resultere i

konsekvenser for arbeidsforholdet.

første ledd i samsvar med de regler som er fastsatt i helsepersonelloven § 53 jf §§ 48-52. Ved

innføringen av de nye helselovene fra 1.1.2001 ble følgende 11 nye helsepersonellgrupper omfattet av autorisasjonsordningen:

1. ambulansearbeider
2. apotektekniker
3. audiograf
4. farmasøyt
5. helsesekretær
6. klinisk ernæringsfysiolog
7. omsorgsarbeider
8. ortoptist
9. perfusjonist
10. tannhelsesekretær
11. tanntekniker

I perioden frem til 31.12.2007 ga den daværende Overgangsforskrift av 21.12.2000 nr 1376 allerede etablerte yrkesutøvere innenfor disse 11 nye

helsepersonellgruppene, som hadde eldre utdanninger eller til dels ingen utdanning (apotekteknikere, helsesekretærer og tannhelsesekretærer, se § 5-2), rett til autorisasjon og lisens på visse vilkår. SAK administrerte denne ordningen i overgangsperioden, hvor de særlig mot slutten av 2007 opplevde en stor pågang. Totalt ble det ifølge

SAKs årsberetning for 2007 innvilget anslagvis 20 000 autorisasjoner etter denne overgangsordningen i den 7-årige overgangsperioden.

Kontoret var ledet av advokat Per Haugum fra etableringen i 2001 frem til mai 2010, hvor han fikk permisjon, for så å fratre i desember 2010 for en stilling i Helsedirektoratet. Fra 8.6.2010 overtok Jørgen Holmboe

(fra Helsedirektoratet) som konstituert direktør frem til mai 2011. Anne Herseth Barlo tiltrådte som ny leder fra 18.5.2011, en stilling hun hadde frem til 1.1.2016 hvor SAK ble innlemmet i Helsedirektoratet.

IMI-systemet, se nærmere om dette i kapittel 4.3. Hovedårsakene til den store mengden søknader om å få autorisasjon i Norge er sannsynligvis at vi oppfattes som et økonomisk lukrativt

land å søke arbeid i for kompetent helsepersonell verden rundt. I tillegg kommer de øvrige årsakene som normalt taler i favør av Norge, i form av flott natur, høyt utviklet velferdssamfunn, høy opplevd trygghet, gode

individuelle rettigheter mv.

helsepersonell i mai 2010. I slutten av november 2011 fremla gruppen sin sluttrapport - Sluttrapport Intern prosjektgjennomgang av SAFH av 25.10.2010. Etter at den interne gjennomgangen ble igangsatt, besluttet Helsedirektoratet i samråd med Helse- og

omsorgsdepartementet den 1.7.2010 å igangsette også en ekstern gjennomgang av autorisasjonssystemet. Revisjonsselskapet Deloitte fikk oppdraget og fant svikt både i etatsstyringen og i SAFH, slik det er

redegjort for i rapporten - Deloitterapport Ekstern revisjon av SAFH av 23.11.2010.

I perioden fra 2001 til og med 2015 godkjente SAK årlig mellom 16 000 og 22 000 autorisasjoner og lisenser, hvor antallet de siste årene har ligget rett i underkant av 20 000. Her er en oversikt over den

virksomheten SAFH/SAK utførte i de 15 årene de eksisterte:

Statens autorisasjonskontor for helsepersonell

Tabellforklaring:
Kolonne 2: antall innkomne søknader om autorisasjon og lisens av alle typer, inklusive student- og turnuslisenser. Tall etterfulgt av (A) betyr at tallet er rapporterte autorisasjonssøknader alene.

Tallene er beheftet med noe usikkerhet pga usikker/ varierende kvalitet på rapporterte data.
Kolonne 3: antall behandlede søknader totalt hvert år. Dyrehelsepersonell inngår i den offisielle statistikken for flere år, men disse er holdt utenfor tallene.
Kolonne 4: antall meddelte avslag, hvorav flere får lisens for å arbeide i underordnede stillinger mens de tar teoretiske kurs eller gjennomfører praksis. Tallene er beheftet med noe usikkerhet

pga usikker/ varierende kvalitet på rapporterte data.
Kolonne 5: andel avslag i prosent regnet av antall behandlede saker (kolonne 3). Stemmer ikke nødvendigvis med hvert års rapportering fra SAK som følge av at de har inkludert

dyrehelsepersonell flere år.
Kolonne 6: antall behandlede lisenssaker totalt hvert år. Dyrehelsepersonell inngår i den offisielle statistikken for flere år, men disse er holdt utenfor tallene her. Tallene er beheftet med noe

usikkerhet pga usikker/ varierende kvalitet på rapporterte data.
Kolonne 7: antall meddelte avslag på lisenssøknaden. Tallene er beheftet med noe usikkerhet pga usikker/ varierende kvalitet på rapporterte data.
Kolonne 8: andel avslag i prosent av antall behandlede saker (kolonne 7). Stemmer ikke nødvendigvis med hvert års rapportering fra SAK som følge av at de blant annet har inkludert

dyrehelsepersonell flere år.
Kolonne 9: antall innvilgede autorisasjoner totalt hvert år, herav både norske, nordiske, EØS-baserte og og de fra utenfor EØS-området (USA, Australia, Afrika, Asia mv). Tallene er beheftet med

noe usikkerhet pga usikker/ varierende kvalitet på rapporterte data.
Kolonne 10: antall innvilgede lisenser totalt hvert år, herav både norske, nordiske, EØS-baserte og de fra utenfor EØS-området (USA, Australia, Afrika, Asia mv). Tallene er beheftet med noe

usikkerhet pga usikker/ varierende kvalitet på rapporterte data.
Kilder: årsrapporter for Statens autorisasjonskontor for helsepersonell 2001-2015

SAFH og SAK hadde tidligere egne hjemmesider på henholdsvis www.safh.no, senere www.sak.no, men disse er nå fjernet. Nettsidene for autorisasjon, utdanning og godkjenning finner du nå her på Helsedirektoratets hjemmesider.

annet land i EØS-området, gir grunnlag for autorisasjon også i Norge ved å fremvise gyldig identifikasjon og diplom på fullførte studier, samt CCPS. CCPS står for "Certificate of Current Professional Status" som

er en bekreftelse på autorisasjonsstatusen, enten i Norge eller i en annen EU/EØS-stat. CCPS blir også kalt LGS - "Letter of Good Standing". Kompetente myndigheter i andre land etterspør ofte en CCPS/ LGS,

som ikke må være eldre enn 3 måneder, fra den som søker om autorisasjon, og dette dokumentet må da bekrefte:

1. at utdanningen tilfredsstiller minimumskrav for den aktuelle grunnutdanning i henhold til 2005/36/EF - (Yrkeskvalifikasjonsdirektivet), og
2. om det foreligger disiplinære forhold som skulle tilsi at godkjenning ikke bør gis. Erklæringen må ikke være eldre enn 3 måneder.

Alle søknader om autorisasjon og lisens har fra 7.12.2015 måttet sendes elektronisk via Altinn.no. Dette var et viktig tiltak for å sikre effektivitet, da det norske autorisasjonssystemet, på tross av Norges begrensede størrelse, er av de som årlig

autoriserer flest helsepersonell i hele Europa. I Norge utstedte SAK for

eksempel i 2013 alene mer enn alle autorisasjoner som ble utstedt i Sverige og Danmark til sammen.

Også søkere uten norsk fødselsnummer eller D-nummer skal søke via Altinn.no, men ved å benytte en alternativ innlogging.

Disse søkerne må vedlegge en scannet fargekopi av passet sitt. Originaldokumenter som ikke er på norsk, svensk, dansk eller engelsk må søkeren få oversatt til ett av disse språkene av statsautorisert

translatør. Er søkeren fra Island eller Finland og har islandske eller finske originaldokumenter, kan likevel ikke Helsedirektoratet kreve at søker oversetter dette, siden søker i medhold av Språkkonvensjonen artikkel 2 som hovedregel har rett til å henvende seg til forvaltningen i

et annet nordisk land på sitt morsmål. I slike tilfeller er det Språkkonvensjonens system at det offentlige selv bærer kostnadene ved nødvendige oversettelser, se artikkel 3 første ledd, jf også artikkel 5. Språkkonvensjonen gjelder i Norge, Sverige, Danmark, Finland, og Island og de tilhørende

språkene, men omfatter ikke de samiske språk (nord-, sør- og lulesamisk), færøysk eller grønlandsk. Se også Helsebloggartikkelen Tolking og oversettelser i helse- og omsorgstjenesten – en fare for pasientsikkerheten til fremmedspråklige og personer

med nedsatt funksjonsevne for mer informasjon om oversettelser og tolkning.

Det er ikke et uttrykkelig krav at oversettelsen fra den statsautoriserte translatøren skal være en bekreftet (juridisk sertifisert og stemplet) oversettelse. Statsautoriserte translatører i Norge er de som

oppfyller kravene i høyskole- og universitetsloven § 7-3 og innehar bevilling som statsautorisert translatør i tråd med Statsautorisert translatørforskriften. Det er imidlertid et krav at oversettelsen legges i samme fil som originaldokumentet før det lastes opp på Altinn.no. På

Translatørportalen, som er Statsautoriserte translatørers forening sin hjemmeside, finner du en søkbar database over statsautoriserte translatører. Ved

behov for tolk er Tolkeportalen et godt utgangspunkt for å finne rett kompetanse, en portal som er utviklet og driftet av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI).

Statens autorisasjonskontor for helsepersonell

Tabellforklaring:
Kolonne 2: gebyr for innlevert søknad om autorisasjon eller lisens (laveste sats) det år søknaden er mottatt hos SAFH/ SAK.
Kolonne 3: beregnet prosentvis endring i gebyret det enkelte år regnet av gebyret for autorisasjon eller lisens (laveste sats hos SAFH/ SAK).
Kolonne 4: gebyr for innlevert søknad om kombinert turnuslisens og autorisasjon (høyeste sats) det år søknaden er mottatt hos SAFH/ SAK.
Kolonne 5: beregnet prosentvis endring i gebyret det enkelte år regnet av gebyret for kombinert turnuslisens og autorisasjon (høyeste sats hos SAFH/ SAK).
Kolonne 6: årlig innbetalte gebyrer fra søkere for det aktuelle året angitt i hele NOK. Kolonnen viser gebyrinntektene i henhold til Statsregnskapet for hvert enkelt år, inntatt i den

årlige St.meld.nr.3 for årene 2005-2015. Kolonnen viser faktiske innbetalte gebyrinntekter det enkelte år. Fra årene 2001 til og med 2004 er inntektstallet hentet fra SAFHs egne årsrapporter.
Kolonne 7: prosentvis endring i de totale årlige inntektene i SAFH/ SAK det enkelte år.
Kilder: årsrapporter for Statens autorisasjonskontor for helsepersonell

Det har vært reist kritikk fra helsepersonell og organisasjoner mot at gebyrsatsen som kreves av søkere til autorisasjon/ lisens er for høy. Det er særlig de to svært kraftige økningene fra 2002 til 2003 med + 57

%, og økningen fra 2007 til 2008 med + 32 % (satsene for autorisasjon/ lisens i kolonne 3) som utmerker seg. Også i 2011 og 2012 var det imidlertid svært store økninger med henholdsvis + 13 % og + 27 %.

Begrunnelsen for økningen fra 2002 til 2003 er at myndighetene økte satsen for at virksomheten i daværende SAFH skulle være selvfinansierende, noe som også er gjentatt ved flere senere økninger, jf St.prp.nr. 1 (2002-2003), Del 2, Programområde 10 Helsevern, 5. Merknader til

budsjettforslaget for 2003, Kap. 3706 Sosial og helsedirektoratet, Post 02 Salgs- og leieinntekter:

• I 2002 har gebyret vært 420 kroner pr. søknad og dobbelt gebyr for de søkere som har avtjent turnus i Norge. For 2003 legges det opp til at driften til SAFH i all hovedsak skal bli selvfinansierende.Gebyrene vil bli øket til 660 kroner for personer uten turnusplikt og 1000 kroner for personell med turnusplikt. For helsepersonell er dette en utgift som inntreffer en gang i yrkeslivet.

Begrunnelsen for den kraftige økningen i 2008 er at det skulle være "...et bidrag til å sikre finansiering av nytt IT-system i SAFH", men denne begrunnelsen ble ikke kjent før Deloitte-rapporten ble offentliggjort (se kapittel 7.3.3 på side 78).

Nå når SAK er nedlagt, og innlemmet i Helsedirektoratet, og det nevnte datasystemet fra 2008 vel er finansiert, kan man stille seg spørsmålet om hvilket grunnlag man har for å holde gebyrkravet såpass høyt

som man fortsatt gjør, og faktisk fortsetter å øke det betydelig. Det har vært økninger på mer enn 3-10 ganger prisveksten både i 2011, 2012, 2013 og 2015. Gjennom årene har SAFH/ SAK argumentert med at

dette er en engangskostnad for helsepersonellet, og derfor ikke er så tyngende for søkerne. Med den fragmenteringen av autorisasjonsordningen man nå ser i Helsedirektoratet er det vel også et åpent spørsmål

om hvilket grunnlag man har for, med noen grad av nøyaktighet, å beregne kostnadene for det som tidligere var samlet i ett kontor - SAK.

I Sverige er det tilsvarende gebyret - "Ansökningsavgiften" - på SEK 700 for de fleste

helsepersonellgrupper, mens den for følgende 5 helsepersonellgrupper er SEK 2 300 (Kiropraktor, Läkare, Naprapat, Psykolog og Psykoterapeut). I Danmark fastsettes autorisasjonsgebyret av

"Sundhedsstyrelsen" i medhold av "Autorisationsloven" § 4, og gjeldende gebyr siden 2010 har i medhold av Bek nr 241 av 11.3.2010 vært DKK 313 for de fleste helsepersonellgruppene, mens den er DKK 1 206 for lege, tannlege og kiropraktor og

DKK 4 165 for autorisasjon som "speciallæge" eller "specialtandlæge". Med dette gebyret er den danske ordningen selvfinansierende, se Bilag 4.3 på side 59 til Sundhedsstyrelsens årsrapport 2015 av 10.3.2016, i likhet med de foregående årene.

• Oppfølging og lukking av avvik
•    Ved oppdaget forfalskning informerer vi søkeren om funnene og om at vi vil sende politianmeldelse. Søkeren får 3 uker på å sende tilsvar. Hvis det ikke kommer nye vesentlige opplysningersender vi en politianmeldelse om mulig dokumentfalsk. Saken avsluttes med notat om at vedkommende ikke oppfyller krav til autorisasjon. Vi anbefaler avslag.
•    Hvis det ikke er noe som tyder på dokumentfalsk, men det fortsatt ikke er mulig å få verifisert utdanningen av forskjellige grunner som politisk situasjon i utdanningslandet og lignende,avsluttes saken med notat om at utdanningen ikke er verifiserbar. Vi anbefaler avslag med henvisning til Realkompetansevurdering eller godkjenningsordning for personer uten verifiserbar dokumentasjon (UVDordning) i NOKUT. Det finnes ingen UVD ordning for helsepersonell i dag.

De siste årene har SAK lagt vekt på å etablere et godt samarbeid med viktige samarbeidspartnere, herunder Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT), Kripos, UDI og tilsvarende organisasjoner i Sverige

og Danmark. Det er etablert hospiteringsordninger i NOKUT hvor SAKs/ Helsedirektoratets ansatte fikk mange gode tips om nyttige ressurser og metoder i arbeidet med utdanningsdokumenter.

under seg de to seksjonene "Seksjon pleiegruppene" (KPPG) og "Seksjon øvrig personell" (KPPE). Seksjon pleiegruppene har ansvar for saksbehandling av søknader om autorisasjon for de 8

helsepersonellgruppene ambulansearbeider, helsefagarbeider, helsesekretær, jordmor, sykepleier, tannhelsesekretær, tannpleier og fotterapeut, mens Seksjon øvrig personell har ansvaret for

saksbehandling av søknader om autorisasjon for de 13 helsepersonellgruppene apotektekniker, audiograf, bioingeniør, ergoterapeut, fysioterapeut, kiropraktor, ortopediingeniør, optiker, ortoptist, perfusjonist,

radiograf, tanntekniker og vernepleier.

Ansvaret for autorisasjon og lisens for de 5 helsepersonellgruppene lege, tannlege, reseptarfarmasøyt, provisorfarmasøyt og psykolog er organisatorisk lagt under "Divisjon kompetanse og personell", Avdelingen

"Godkjenning og regelverk" (KPGL) med fungerende avdelingsleder Anne Farseth, Seksjon profesjonsutdanninger (KPPU).

De lovsatte autorisasjonene for hjelpepleier (se helsepersonelloven § 48 a første ledd bokstav j) og omsorgsarbeider (se helsepersonelloven § 48 a første ledd bokstav o) er ikke med i organiseringen, som følge av at tildeling av nye autorisasjoner/ lisenser av disse gruppene

opphørte fra 1.6.2011. Søkere til disse to autorisasjonene blir i stedet behandlet som søknad om autorisasjon til helsefagarbeider etter helsepersonelloven § 48

a første ledd bokstav f).

Den eneste helsepersonellgruppen som ikke inngår i organisasjonsinndelingen slik den ser ut når dette skrives (18.7.2016) er "Klinisk ernæringsfysiolog". Dette baserer seg antakelig på en forglemmelse, og

klinisk ernæringsfysiolog bør naturlig inngå i "Seksjon øvrig personell" nevnt ovenfor.

Avdelingen "Godkjenning og regelverk", Seksjon spesialistgodkjenning (KPSG) har ansvaret for behandling og tildeling av søknader om spesialistgodkjenning av leger, tannleger og

optikere.

Omgjøring av vedtaket må ikke fremstå som et uforholdsmessig inngrep i den aktuelle saken. Ved vurderingen i saker knyttet til helsevesenet står imidlertid hensynet til pasientsikkerheten, tillit og kvalitet i

helsetjenesten som det sentrale, og ikke hensynet til det enkelte helsepersonell, se formålsbestemmelsen i helsepersonelloven § 1. Siden

utdanningskravene er ansett som en så viktig del av kvaliteten i helsetjenesten, tiltrer Statens helsepersonellnemnd regelmessig omgjøringsbeslutninger fattet av SAK/ Helsedirektoratet. Det å skulle tildele

autorisasjon til noen som ikke har rett til det vil komme i direkte motstrid med dette hensynet.

Det helsepersonellet som har fått en fordel av det tidligere vedtaket om å tilkjenne en autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning, har ikke noe rettskrav på å beholde rettigheten det tidligere vedtaket går ut på.

Et vedtak om omgjøre et tidligere vedtak som ugyldig fattet av SAK/ Helsedirektoratet kan påklages av helsepersonellet til Statens helsepersonellnemnd. Det følger av forvaltningsloven § 35 annet ledd at også klageorganet (Statens helsepersonellnemnd) har rett til å omgjøre et tidligere ugyldig vedtak, noe de valgte å gjøre for eksempel i sakene HPN-2009-84 (ambulansearbeider) og HPN-2010-115

(sykepleier). I sistnevnte sak påklaget en indisk sykepleier et vedtak hun hadde fått fra SAK om å bli tildelt lisens, og mente hun burde hatt full autorisasjon. Statens helsepersonellnemnd omgjorde vedtaket til

skade for sykepleieren i vedtak 16.12.2010, og kom til at SAKs vedtak om å tildele henne lisens var ugyldig, som følge av at nemnda fant at hennes begrensede utdannelse gjorde at hun heller ikke var berettiget

til lisens.

Det er noe ulik praksis blant nemndmedlemmene i Statens helsepersonellnemnd med hensyn til om klageorganet kan omgjøre et ugyldig vedtak etter forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c) eller om det skal, det vil si har en plikt til slik omgjøring hvis vilkårene foreligger. Et eksempel på dette var dissensvedtaket (3-2) i HPN-2008-12, hvor flertallet la til grunn at det ikke foreligger noen plikt til omgjøring, selv om vilkårene foreligger. Mindretallet la til grunn

at alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper tilsier at vedtak i en slik situasjon må omgjøres.

Til illustrasjon av spørsmålet om det foreligger en omgjøringsplikt for avgjørelser i strid med forvaltningsloven § 35 tredje ledd innenfor trygderetten,

kan det vises til Trygderettens avgjørelser i TRR-1997-2783. I denne avgjørelsen kom Trygderetten til at når et vedtak var truffet med

relevant hjemmel, av kompetent organ, etter grundig utredning og på bakgrunn av korrekt faktum, heftet det ingen ugyldighetsgrunner til vedtaket. Trygderetten tilføyde:

"Når det gjelder hensynet til de offentlige interesser - hjemlet i forvaltningsloven § 35 tredje ledd - foreligger en langvarig Trygderettspraksis for at dette ikke kan oppfattes som en generalklausul for omgjøring av

skjønnsmessige avgjørelser. At det offentlige har en sterk interesse av at vedtak skal være riktige, rokker ikke ved det faktum at bindende avgjørelser blir truffet på flere plan i systemet. Å velge et annet resultat

etter nærmere fire år fordi en ny rådgivende lege har en annen oppfatning av helbredelsesprosesser og skadefølger, kan etter rettens oppfatning svekke tilliten til trygdeforvaltningen. Slik retten ser det er dette ikke

i det offentliges interesse."

Tilsvarende synspunkter la Trygderetten til grunn i sin kjennelse av 22.11.2013 i TRR-2013-1695. I forvaltningsretten sondrer derfor

mellom ugyldighet på grunn av feil faktum og andre ugyldighetsgrunner. I medhold av forvaltningsloven § 17 har forvaltningen ansvaret for sakens opplysning og

ved feil ved faktum skal det foretas en ugyldighetsvurdering. Det er altså ikke noen hovedregel i forvaltningsretten om ugyldighet ved feil faktum, og et vedtak er gyldig hvis ikke parten kan bebreides.

Trygdemyndighetene kan heller ikke sikre seg en videre omgjøringsadgang ved å ta inn passus i vedtaket om at det senere kunne omgjøres, se TRR-1999-28. Dette følger også av forarbeidene til forvaltningsloven, se Forvaltningskomiteens innstilling side 237.

Praksis fra Statens helsepersonellnemnd viser at tilsynsmyndigheten praktiserer adgangen til å ugyldiggjøre tidligere meddelte autorisasjoner mv hvis det i etterkant avdekkes at dokumentasjon som lå til grunn

for det opprinnelige vedtaket var falsk eller forfalsket. Følgende to avgjørelser er fattet i nemnda med denne begrunnelse:

• HPN-2014-204 – falske papirer om legeutdannelse fra Russland fra en kvinne medførte omgjøring og tilbakekall avtidligere meddelt autorisasjon som hjelpepleier og sykepleier.
• HPN-2013-6 – uriktige opplysninger fra en mann i søknad om spesialistgodkjenning medførte tilbakekall avgodkjenningen fra Helsedirektoratet. Konvertering av spesialistgodkjenning fra Island via Sverige ikke gitt medhold, siden vilkår satt i Norge ikke var oppfylt. Dette til tross for bestemmelsene i Nordiskoverenskomst.

autorisasjon eller lisens som helsepersonell, hvorav en liten del er dyrehelsepersonell. HPR driftes av Norsk Helsenett på vegne av Helsedirektoratet som er behandlingsansvarlig.

Helsepersonellregisteret (HPR) er et register åpent for enhver for oppslag, med informasjon om hvilken autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning som er

registrert om det enkelte helsepersonell. Registeret inneholder også opplysninger om hvilke individuelle rettigheter helsepersonell har utover autorisasjon/ lisens, som for eksempel legers spesialistgodkjenning,

helsesøstre og jordmødres begrensede rekvireringsrett for prevensjonsmidler etter gjennomført tilleggsutdannelse, og legers/ manuellterapeuters eventuelle sykemeldingsrett etter bestått obligatorisk prøve. En

rekke av de personer som står registrert i HPR praktiserer ikke som helsepersonell, men står der i egenskap av å ha autorisasjon eller lisens. Det er ikke noe vilkår at man praktiserer yrket for å stå registrert. Fra

1.3.2014 ble det slutt på at SAK utstedte et fysisk dokument som bekreftelse på autorisasjon eller lisens, og helsepersonell som ønsker det kan selv skrive ut autorisasjonsstatus fra HPR.

Helsepersonellregisteret er ikke sanntidsoppdatert, men har siden høsten 2011 blitt oppdatert på daglig basis - alle virkedager - mot tidligere én gang i uken. En ny versjon av HPR ble lansert 1.11.2013 til

erstatning for det tidligere HPR-systemet fra 1999. I den nye løsningen av saksbehandlingssystemet i SAK - kalt "360" - ble det blant annet bedre vedlikehold av registerinformasjon med online-oppdatering av

HPR, bedre integrasjon med Folkeregisteret, og en forenklet og mer effektiv løsning for kontroll mot skolelister over kandidater med bestått eksamen. Ordningen med skolelister innebærer at utdanningsstedene

sender lister over kandidater som forventes å fullføre sin utdanning, tidlig på nyåret. Når sensur foreligger sender skolene oversikt til Helsedirektoratet over de elever/ studenter som har strøket og ikke fullført

utdanningen, eventuelt gir beskjed om at alle elevene har bestått. Elever som ikke består eller ikke fullfører utdanningen, må søke om autorisasjon på ordinær måte når de er ferdige med utdanningen. Egnethet er

et selvstendig vilkår for autorisasjon i medhold av helsepersonelloven § 48 a annet ledd bokstav b) og §

53 annet ledd, jf § 57. Hvis utdanningsinstitusjonen ikke er sikker på om dette vilkåret er oppfylt skal eleven/ studenten ikke føres opp på skolelisten.

Søknader fra disse elevene/ studentene skal i stedet behandles individuelt. Dette systemet ble skjerpet inn fra 2011 ved at ingen elever/ studenter ble ført inn i helsepersonellregisteret med ID-nummer før sensur

forelå. Studentene/ elevene er uansett å anse som helsepersonell under hele studiet i medhold av helsepersonelloven § 3 første ledd nr 3.

Helsedirektoratet anbefaler i Veilederen IS-2290/2010 - Gode rutiner - gode tilsettinger - Veileder i gode tilsettinger av helsepersonell - at blant annet alle arbeidsgivere benytter HPR til å kontrollere

autorisasjonsstatus på jobbsøkere. Veilederen ble utgitt første gang i 2010, og ble oppdatert i april 2015. Vi får imidlertid jevnlig påminnelser om at store arbeidsgivere i Norge ser ut til å totalt gi blaffen i dette, noe

for eksempel denne saken fra 2014 Sykehuset Telemark er et eksempel på. Sykehuset kan jo ikke ha hatt

noen kontroll av hvem av sine ansatte som har og ikke har autorisasjon på i hvert fall 13 år.

Selv om det arbeides systematisk med å redusere antall feil i HPR, finnes det fortsatt registreringsfeil slik at registeret derfor ikke nødvendigvis er korrekt. Blant annet er det flere helsepersonell som ikke står

registrert med fullt 11-sifret fødselsnummer. Dette skyldes blant annet at en rekke av de registrerte ikke er norske statsborgere, og dermed ikke har norsk fødselsnummer. Det er også antakelig fortsatt flere

helsepersonell som har fått sine autorisasjoner lenge før 1.1.2001 som ikke står registrert i HPR, slik det er omtalt i SAKs årsrapport for 2006 kapittel 2.5. For en tid tilbake var det også oppmerksomhet rundt at registeret hadde store mangler når det gjaldt bioingeniører. Det er også kjent at SAK manuelt måtte justere opplysninger om autorisasjonens utløpsdato på mer enn 2

500 helsepersonell, etter at aldersgrensen ble økt fra 75 år til 80 år med virkning fra 1.7.2015. Registeret datavaskes jevnlig mot Folkeregisteret for å luke ut personer som er døde og for å oppdatere

kontaktopplysninger.

For å kunne slå opp på konkrete personer trenger man enten å kjenne HPR-nummeret, eller fødselsdatoen (ikke fullt fødselsnummer) og etternavnet. Denne forenklede søkeadgangen ble iverksatt fra mai 2012.

Man kan for eksempel slå opp ved å benytte etternavnet Løberg og fødselsdato 28.05.1949 så finner man den ubegrensede autorisasjonen som hjelpepleier den tidligere administrasjonssjefen i SAK,

Liv Løberg fortsatt har. Eller man kan slå opp Sudbø, født 03.05.1961, som viser den begrensede autorisasjonen den tidligere forskningsjuksdømte legen/ tannlegen har med vilkårsbegrensninger i dag. De

nøyaktige vilkårene fremgår av kapittel 7.2 i denne artikkelen. Hvis man slår opp på Pål Herlofsen, født 4.7.1948, ser en hvordan det registreres at nevnte psykiater, etter å ha fått tilbake

autorisasjonen fra Statens helsetilsyn den 6.7.2012, fortsatt står registrert med begrensningen fra dommen i Borgarting

lagmannsrett den 13.10.2008 hvor han for alltid fradømt retten til å utstede legeerklæringer, attester mv. Denne begrensningen gjelder som vi ser til Herlofsen blir 80 år. Et eksempel på hva slags registrering

som er synlig hvis helsepersonellet tidligere har hatt autorisasjon og spesialistgodkjenning (og følgelig står registrert med eget helsepersonellnummer), og senere får fullt tilbakekall av autorisasjonen (og dermed

spesialistgodkjenningen innen psykiatri), illustreres hvis man slå opp på ex-psykiateren Harald Ø. Reppesgaard, født 01.09.1943 eller på ex-psykiateren Sharok Ezazi, født 18.07.1967. Et annet eksempel på

hvordan registreringen fremstår etter tilbakekall av autorisasjon som lege finner en ved å slå opp ex-legen Knut Petter Kolshus, født 4.7.1954. Den siste direktøren for SAK før de ble innlemmet i Helsedirektoratet

var Barlo, født 17.11.1955 som står autorisert som sykepleier i HPR, og dette er et eksempel på en alminnelig registrering av en sykepleier.

Fødselsdato til personer er uttrykkelig ikke en taushetsbelagt informasjon etter forvaltningsloven § 13 annet ledd, og således tilgjengelig hos

Folkeregisteret om alle nordmenn for enhver som måtte ønske det. For enhver arbeidsgiver som tar seg bryet med å bruke 30 sekunder på oppslag, er det altså anledning til å sjekke hvilken offentlig autorisasjon

helsepersonellet står registrert med, som for eksempel søker på en stilling. Dette bør være en av de enkleste kontrollene enhver arbeidsgiver bør foreta før de ansetter noe helsepersonell.

trenger kun å kjenne til enten navn, faggruppe, fødselsdato eller autorisasjons-ID. I tillegg registreres noen taushetsbelagte opplysninger (arbeidsforbud, frivillig fraskrivelse av rekvireringsretten og eventuelle øvrige

relevante opplysninger), som kun er tilgjengelig for danske tilsynsmyndigheter og andre nordiske lands helsemyndigheter. Sundhedsstyrelsen er den øverste helsefaglige myndighet i Danmark og en del av

"Sundheds- og Ældreministeriets koncern" som tilsvarer Helse- og omsorgsdepartementet i Norge.

I Finland kan enhver gjøre oppslag i det finske helsepersonellregisteret - Terhikki - som har en offentlig informasjonstjeneste

JulkiTerhikki) på Valviras hjemmeside. Valvira er autorisasjons- og tilsynsmyndigheten for sosial- og helsevesenet i Finland. Oppslag krever for- og etternavn eller registernummer (tilsvarende norsk

helsepersonellnummer).

I Island er opplysninger om autorisasjonsstatusen for yrkesgruppene leger, tannleger, jordmødre og sykepleiere tilgjengelig på internett via denne nettsiden. Fra denne siden kan man rett og slett laste ned informasjon i form av 4 excel-filer som inneholder henholdsvis samtlige leger, tannleger,

jordmødre og sykepleiere som er autorisert til å jobbe i Island. Listen over leger inneholder også informasjon om medisinstudenter og turnusleger, samt leger som har midlertidig lisens. Skal man søke etter

bestemte personers status, gjør man så dette fra Excel-filene. For alle de 29 øvrige helsepersonellgruppene som er undergitt autorisasjon i Island formidles autorisasjonsstatusen pr post eller telefon.

nordiske helseministrene møttes første gang i juni 2010 og vedtok at det før året var omme skulle være økt tilgang til utveksling av informasjon om tidligere yrkesutøvelse når nordiske statsborgere søker om

autorisasjon som lege i andre nordiske land. Det viste seg imidlertid vanskelig å få til dette, og saken tok lang tid. Den 27.10.2015 offentliggjorde Nordisk Råd at man hadde oppnådd et politisk kompromiss i saken, hvor et slikt register over "farlige nomadeleger" skulle opprettes hvis EUs

alarmsystem IMI viser seg å være utilstrekkelig. Velferdsutvalget vil foreta en evaluering av om IMI er godt egnet til å opprettholde pasientsikkerheten etter to års operativ drift. Se kapittel 5.3

for en nærmere beskrivelse av de tilhørende endringene i Arjeplogavtalen.

plikt til å dele informasjon om tilbakekall, suspensjon eller begrensning av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjennelse med andre myndigheter innen 3 dager. IMI har hjemmesider her. IMI er et elektronisk basert informasjonsnettverk som knytter opp nasjonale, regionale og lokale myndighetsorganer over landegrensene i

EU. Dette sikrer en hurtig kommunikasjon og utveksling av opplysninger over landegrensene. Systemet har en flerspråklig søkefunksjon, og en forhåndsoversatt Q&A-tjeneste (spørsmål- og svar-tjeneste) for alle

typer saker hvor man kan trenge informasjon fra utenlandske myndigheter. Myndighetene kan også via en sporingsfunksjon i IMI følge med på hvor langt i systemet deres anmodning om informasjon har kommet.

Det publiseres informasjon/ statistikk om gjennomsnittlig svartid mv ved henvendelser til de enkelte land. Norge er som eneste nordiske land "gul-merket", mens de øvrige er grønn-merket, noe som indikerer en

lengre svartid ved henvendelser til Norge. IMI har pr 30.6.2016 registrert totalt 7 246 myndighetsorganer som er tilknyttet systemet, og antall informasjonsanmodninger som i 2015 ble sendt gjennom systemet var

på mer enn 34 000 (+ 27 % fra 2014).

IMI publiserer løpende gode informasjonssider med omfattende og detaljert statistikk. Norske myndigheter

har vært svært aktive med å sende informasjonsforespørsler gjennom systemet pr 30.6.2016, og er med sine 681 forespørsler, bare overgått av Storbritannias 1 156. Samtidig er Norge et av landene

som mottar færrest forespørsler fra andre lands myndigheter, og står registrert med kun 17 mottatte forespørsler pr 30.6.2016. Statistikken viser også at Romania er det landet som mottar flest

forespørsler gjennom systemet, med 806 forespørsler pr 30.6.2016. Deretter kommer Estland med 658 og Polen med 467 forespørsler.

den senere revideringen av EFTA-konvensjonen som tok til å gjelde fra 1.6.2002 (Vaduz-konvensjonen), trådte imidlertid også Sveits inn i et begrenset samarbeid av tilsvarende karakter som følger av Yrkeskvalifikasjonsdirektivet som gjelder under EØS-avtalen, gjennom gjensidige godkjenningsavtaler (MRA - Mutual

Recognition Agreement). Gjensidig anerkjennelse av yrkeskvalifikasjoner (vitnemål, eksamensbevis og andre kvalifikasjonsbevis) inngår i dette avtaleforholdet.

Fra 31.7.2013 ble dette samarbeidet med Sveits styrket gjennom endringer i EØS-forskriften, med utvidet gjensidig anerkjennelse av dokumentasjon på

helsepersonellområdet i henhold til Vedlegg 2. Det er etablert harmoniserte minimumskrav etter Vedlegg 2 til EØS-forskriften som må respekteres av alle medlemsland for de fem yrkene som er minimumsharmonisert (lege, tannlege, provisorfarmasøyt, jordmor, sykepleier).

Ti nye stater (Tsjekkia, Estland, Kypros, Latvia, Litauen, Ungarn, Malta, Polen, Slovenia og Slovakia) ble medlemmer i EU med virkning fra 1.5.2004, noe som betydelig utvidet omfanget av helsepersonell som

kunne påberope seg bestemmelsene i Yrkeskvalifikasjonsdirektivet. Bulgaria og Romania ble begge EU-medlemmer

fra 1.1.2007, mens Kroatia ble unionens 28. og foreløpig siste medlem den 1.7.2013. Fra 12.4.2014 har EØS-avtalen omfattet samtlige 28 EU-land, med tillegg av EFTA-landene.

Følgende områder/ ytre regioner inngår også i EU: Rhodos og Kreta (Hellas), Ibiza, Mallorca, Menorca og Kanariøyene (Spania), Azorene og Madeira (Portugal), Gibraltar (Storbritannia), Guadeloupe, Martinique,

Réunion, Fransk Guyana, Saint Martin, Mayotte (Frankrike). Derimot er de franske oversjøiske territoriene Ny Caledonia, Fransk Polynesia, Wallis og Fortuna-øyene, Saint Pierre, Miquelon og Saint Barthélémy

ikke med i det som defineres som EØS-området. Utenfor er også de europeiske og randsone-statene Albania, Andorra, Bosnia-Hercegovina, Hviterussland, Kosovo, Makedonia, Moldova, Monaco, Montenegro,

San Marino, Serbia, Tyrkia, Ukraina, samt kanaløyene (Guernsey, Jersey mv.) og Man.

Også Færøyene og Grønland, to selvstyrte administrative deler av kongeriket Danmark, er utenfor EU, og dermed utenfor EØS. Svalbard inngår ikke i EØS-avtalen ifølge beslutning fra Norge, selv om en rekke

helselover og forskrifter ble gitt anvendelse fra 1.10.2015 i den nye Svalbard- og Jan Mayen-forskriften av 22.6.2015 nr 747. Åland, som er et enhetlig

selvstyrt svenskspråklig landskap i Finland bestående av mer enn 6 700 øyer i Østersjøen, med egne representanter til Nordisk råd, er en del av EØS-området i kraft av Finlands tilslutning i 1995, men med

særregulering av sin tilknytning i en egen protokoll. Åland har imidlertid gjennomført Yrkeskvalifikasjonsdirektivet fullt

ut. Denne avgrensningen av ytterrammene for EØS-området er avgjørende for om bestemmelsene i Yrkeskvalifikasjonsdirektivet kan påberopes av søkere fra disse statene, eller om det blir en full jevngodhetsvurdering før autorisasjon

eventuelt kan tildeles.

utøve yrket. Praksisopphold i annen medlemsstat skal anerkjennes. Det etableres et eget europeisk Profesjonskort, som skal fungere som et elektronisk bevis og tilrettelegge for elektronisk

godkjenning. Det er også fastsatt minimumskrav til den medisinske grunnutdannelsen på 5 500 timer og minimum 5 års utdanning. Varslingsrutinene ved brudd som medfører melding til øvrige land skjerpes, ved

at varslingen skal skje tidligere.

1. Bioingeniør
2. Ergoterapeut
3. Fotterapeut
4. Fysioterapeut
5. Hjelpepleier
6. Jordmor
7. Kiropraktor
8. Lege
9. Optiker
10. Psykolog
11. Radiograf
12. Sykepleier
13. Tannhelsesekretær
14. Tannlege
15. Tannpleier
16. Tanntekniker
17. Provisorfarmasøyt
18. Reseptarfarmasøyt

Overenskomsten gjelder også for spesialistgodkjenning for leger og tannleger, se artikkel 15. For de øvrige 11 autoriserte helsepersonellgruppene får ikke Nordisk overenskomst anvendelse. Overenskomstens

bilag 1 angir også logoped (ikke helsepersonell i Norge), helsesøster (sykepleier med videreutdannelse som helsesøster) og veterinær (dyrlege - dyrehelsepersonell) som omfattet, men disse gruppene har ikke

egen autorisasjonsstatus som helsepersonell i Norge. Her finner du bilag 1 i dansk versjon, angitt med hvilke

helsepersonellgrupper som inngår i Nordisk overenskomst i Bilag 1. Nordisk overenskomst har for øvrig rang etter EØS-bestemmelsene i Yrkeskvalifikasjonsdirektivet. Søkere med utdanning og eller autorisasjon fra land som ikke omfattes av nevnte Nordiske overenskomst eller Yrkeskvalifikasjonsdirektivet, blir vurdert etter en jevngodhetsvurdering i forhold til tilsvarende utdanning i

Norge.

med intensjonene, for å oppnå spesialistgodkjenning i plastikkirurgi i Norge. Legen oppfylte ikke kravene for slik godkjenning i Norge, og ikke i Sverige. Selv om han nå hadde fått spesialistgodkjenningen godkjent

i Island, ville det ut fra en formålsbetraktning være i strid med intensjonen i Nordisk overenskomst om han nå fikk dette godkjent i Norge. Hans klage ble derfor ikke gitt medhold i Statens helsepersonellnemnd.

Avgjørelsen bygget dels på en henvisning til Yrkeskvalifikasjonsdirektivet fortale punkt 12), merknadene til EØS-forskriften § 2, og formålsbetraktninger. Dette er siste avgjørelse av totalt 5 avgjørelser med samme problemstilling og samme resultat

(se også HPN-2011-66, HPN-2009-171, HPN-2009-167 og HPN-2009-163). Merknadene til

EØS-forskriftens § 2, som formelt ikke er en del av forskriftsteksten, lyder:

• Se direktiv 2005/36/EF art. 2 nr. 1.
•    Helsepersonell som i Norge har ervervet yrkeskvalifikasjoner som ikke tilfredsstiller krav til norsk godkjenning, men som i en annen medlemsstat har fått godkjent disse yrkeskvalifikasjoner,kan ikke benytte denne godkjenningen til i Norge å oppnå andre rettigheter enn dem de ville oppnådd uten denne godkjenningen. Godkjenning kan likevel gis dersom det kan dokumenteres at ytterligereyrkeskvalifikasjoner er tilegnet i den andre medlemsstaten. Problemstillingen er kjent ved søknad om konvertering av spesialistgodkjenning av leger etter Nordisk overenskomst. Et typisk eksempel er at leger

  med en norsk, ikke fullført, spesialistutdanning som ikke gir rett til spesialistgodkjenning i Norge, søker og får spesialistgodkjenning på Island. Dersom den norske utdanningen tilfredsstiller de islandske kravene

  for godkjenning, blir søknaden innvilget. Denne islandske spesialistgodkjenningen søkes så konvertert til tilsvarende norsk spesialistgodkjenning etter bestemmelsene i Nordisk overenskomst artikkel 15. Verken

  Nordisk overenskomst eller direktivet er ment å benyttes på denne måten.

Etter en lengre tids vurdering har man nå kommet frem til at Arjeplogavtalen ikke skal oppheves, men i stedet endres betydelig. Dette gjør man for at Grønland og Færøyene ikke skal falle ut av det nordiske

samarbeidet om gjensidig anerkjennelse av utdannelse og informasjonsutveksling, siden disse to selvstyrte områdene ikke er omfattet av EØS. Formålet med endringen av Arjeplogavtalen er blant annet å fjerne

muligheten for at helsepersonell prøver å utnytte gunstigere autorisasjonsordninger i ett nordisk land fremfor et annet. I tråd med Velferdsutvalgets forslag overfor Nordisk Råd, har Nordisk Råd gjennom rekommandasjon nr 9/2015 av 29.10.2015 vedtatt å anbefale at Nordisk ministerråd foretar vesentlige endringer i

Arjeplogavtalen. Endringene er redegjort for i Ministerrådsforslag av 10.9.2015 til Nordisk Råd.

I praksis oppheves alle bestemmelsene for alle helsepersonellgrupper, med unntak av at grønlandsk utdannede "sygeplejersker" og "sundhedsassistenter" og færøysk utdannede "sygeplejersker" og "social- og

sundhedsassistenter" skal anerkjennes i de øvrige nordiske land. Det er bare denne type helsepersonell som utdannes på Grønland og Færøyene. Videre opprettholdes bestemmelsene om gjensidig

informasjonsutveksling landene imellom. Dette gjøres ved at artiklene 3-6, 8-16, 18-20, 23-24 og begge bilagene går ut av overenskomsten. Endringene er ikke trådt i kraft ennå, og det skjer først fra den første dag

i måneden etter at samtlige nordiske land har meddelt det svenske utenriksdepartementet at avtalen er godkjent. Se kapittel 4.3 for en nærmere gjennomgang av endringenes betydning for

tiltakene mot de såkalte nomadelegene.

Den norske regjeringen har fremmet endringsforslaget for Stortinget i Meld.St.6 (2015-2016) kapittel 5.5 side 29-

30. Det er når dette skrives usikkert når endringene trer i kraft på nordisk nivå, det vil si når alle de nordiske parlamentene har vedtatt endringsforslaget, og meddelt det til det svenske utenriksdepartementet.

personer, gjerningsbeskrivelse og hvordan det går med saken. Opplysninger som lagres i forbindelse med en straffesak som ikke ender med straff eller andre reaksjoner, skal være underlagt en særskilt

tilgangsbegrensning og slettes etter senest 5 år. Andre opplysninger i STRASAK skal slettes når de ikke lenger er "nødvendig" å lagre.

Det sentrale straffe- og politiopplysningsregister (SSP) inneholder opplysninger om straffereaksjoner overfor personer eller foretak/foreninger som er gitt, gjennomføring av straff og andre reaksjoner. Det registreres

personalia, reaksjoner og tiltak, som for eksempel fengsel, påtaleunnlatelse, overføring til barneverntjenesten eller inndragning av førerkort. SSP inneholder også opplysninger om pågripelser, varetekt, løslatelser

og hvem som er registrert med fingeravtrykk, foto og DNA, samt signalementet til de registrerte. Opplysningene lagres til fem år etter at en person er avgått ved døden.

Falske utdanningsdokumenter forekommer i flere varianter:

1. 1. For det første kan hele dokumentet være et falsum, og produsert av søkeren selv eller av andre profesjonelle. Dokumentet utgir seg da gjerne for å være fra en kjent utdanningsinstitusjon, ogdet er mer eller mindre gode forsøk på å etterligne logoer, varemerker, vitnemålutforming etc. Profesjonelle vitnemålsfabrikker i Midtøsten som amerikanske myndigheter tidligere har advart norskehelsemyndigheter om, som selger svært forseggjorte utdanningsdokumenter til emigranter som vil inn i Europa, er et eksempel på dette. Et annet eksempel er "hjemmegjorte" forsøk på å etterligne et

      utdanningsdokument, bekreftelse og/ eller vitnemål. Et eksempel på det siste er Løberg-saken hvor Løberg faktisk har kopiert to vitnemål/attester fra en bekjent hun hadde på midten av 1990-tallet, og kun byttet

      ut navn, se kapittel 6.4.

1. 1. For det andre kan selve dokumentet være autentisk og uttrykk for en reell utdannelse, men hvor det er "karakterpyntet" i etterkant, det vil si manipulert. Flere av de innenlandske norskestudentene som har strøket på avgjørende eksamener, har forsøkt denne svindeltypen. Men vi har også helsepersonell som, til tross for bestått eksamen og gyldig vitnemål, forbedrer karakterene ved å forfalskevitnemålet. Et eksempel på dette var Suldal-saken hvor helsesjefen "karakterpyntet" på sitt eget vitnemål for bestått sykepleiereksamen.

1. 1. For det tredje kan det være et utdanningsdokument som er produsert ved den utdanningsinstitusjonen det utgir seg for å komme fra, men av personer som ikke har lovlig adgang til åutstede det, og/ eller tildele akademiske grader. Dette kan være korrupsjon av ansatte på den aktuelle utdanningsinstitusjonen, typisk fra land som sliter med utbredt korrupsjon. Korrupte ansatte kan da bådegodta studenter som aldri har gått ved lærestedet, og utstyre dem med eksamenspapirer og vitnemål, eller de kan "hjelpe" studenter som ikke har bestått eller ønsker en raskere dokumentasjon på gjennomføring

      av studiet med falske dokumenter før tiden. Det er også kjent at velstående familier i flere land med utbredt korrupsjon kan kjøpe sine barn gjennom et studium både på forsert tid, og med topp karakterer. Barna

      blir innrullert på lærestedet og studiet, uten at de trenger å gjennomføre noen del, eller bare mindre deler. Dette er vanskelige tilfeller å avdekke, men viser seg gjerne først når vedkommende "lege", "sykepleier"

      eller annen helsepersonellgruppe kommer i arbeid, og åpenbart mangler helt vesentlig kunnskap og kompetanse som måtte forventes med den akademiske bakgrunnen. Et eksempel på hvor vanskelig en slik

      mulig sak kan være ser vi fra denne saken omtalt i Bergensavisen den 18.11.2013.

1. Den fjerde varianten er å kjøpe seg bløff-vitnemål og bløff-grader fra nettsteder uten noen, eller med minimale krav til utdanningen. Denne varianten har vokst betydelig de siste årene. Dissevirksomheten går også under betegnelsene diplommøller ("Diploma Mill/ Degree Mill") og bløffuniversiteter. Her kan man for eksempel kjøpe seg doktorgrader over internett. Virksomheten opptrer gjerne under navnsom til forveksling ligner anerkjente utdanningsinstitusjoner, som for eksempel "Standford" i stedet for det originale "Stanford"

   eller "Oxford International University" i stedet for det anerkjente "University of Oxford". Vi har også eksempler på slike bløffuniversiteter i Norge, blant annet "The Scandinavian University" som holdt til i en bolig i Stavanger. Denne virksomheten er det ikke uten videre så lett å stanse med loven i hånd, så lenge virksomheten

   ikke fremstiller seg som å gjøre noe annet enn det de tilbyr. Derimot vil det å benytte dette i en stillingssøknad eller ved søknad om opptak på et studium være straffbart for den som velger å bruke det.

    

   Et eksempel på hvor outrert dette kan bli, har du i denne artikkelen "Konsernschäferen" fra DN Magasinet 9.6.2012

   . (NB! som det følger av denne beklagelsen fra DN er artikkelen DNs journalist Butenschøn skrev, nok sterkt

   "inspirert" av en artikkel opprinnelig skrevet av Russel Working i Chicago Tribune i 2008). Vi har eksempler på en svensk arbeidsminister - Sven Otto Littorin som ble ydmyket da han i 2007 ble avslørt å ha

   en MBA på sin CV fra det beryktede bløffuniversitetet "Fairfax University". Et annet kjent bløffuniversitet er "Belford University".

Det er også kjent at Anders Behring Breivik i perioden fra 2003-2006 drev en rekke nettsteder som ble benyttet til å selge falske vitnemål, deriblant www.diplomaservices.com. Han solgte bachelor-, master- og

doktorgrader for 185 dollar, samt en samlet pakke på 295 dollar. Han tjente anslagsvis 3,6 millioner kroner på denne geskjeften. Han ble avslørt da en amerikansk konkurrent skal ha informert norske myndigheter

om virksomheten (!).

Fra behandlingen hos NOKUT er det også kjent at diplommøllen "American World University" (AWU) også er kjent. AWU er godt kjent som en useriøs aktør i markedet for å tilby vitnemål mot betaling, uten krav

til arbeidsinnsats fra "studentene". AWU måtte stanse sin virksomhet på Hawaii etter en rettslig kjennelse i 2004, men har siden drevet sin virksomhet fra Palestina hvor det ikke er tilsvarende lovverk for å stanse

det. Dette bløff-universitetet utgir seg for å være et amerikansk lærested, men er kun et bemannet kontor i Det palestinske området der det bedriver en rå og kynisk markedsføring av sitt bløff-produkt. AWUs

virksomhet i Palestina består av ett kontor som utsteder vitnemål mot betaling, og det finnes intet lærermiljø og ingen studenter eller lærere på stedet. I Fredrikstad tingretts dom av 17.8.2011 (TFRED-2011-085076) ble en 75-årig

mann som hadde søkt om generell godkjenning av en "Master of Arts"-grad i "Political Science" og et vitnemål for en "Doctor of Philosophy"-grad i "Political Science" fra det nevnte "American World University",

dømt til betinget fengsel i 30 dager, samt å betale sakskostnader på kr 5 000. Mannen, som for øvrig var 75 år, hadde en gyldig bachelor-utdannelse fra utlandet, påstod i retten at han hadde gått på universitetet,

og skrevet en doktoravhandling på arabisk på 150 sider. Retten festet ingen lit til dette, og viste til at han i politiforklaringene ikke hadde nevnt dette med et ord. Retten stilte også spørsmål ved hva formålet var,

siden han var 75 år, ikke snakket norsk, ikke hadde søkt studieplass eller arbeid, og levde på pensjon her i Norge. NOKUT har registrert et tosifret antall med saker hvor falske vitnemål fra AWU er benyttet i

Norge.

Enkelte selskaper har bygget opp databaser med oversikter over slike ikke akkrediterte "diplommøller", blant annet det britiske verifiseringsselskapet Verifile Ltd med hjemmesider på www.verifile.co.uk.

1. 1. dokumentfalsk, straffeloven 2005 § 361, bot og fengsel i inntil 2 år (strl 1902 §§ 182 og 183)
   2. bedrageri eller grovt bedrageri, straffeloven2005 § 371 og §372med bot og fengsel inntil 6 år (strl 1902 §§ 270 og 271)
   3. korrupsjon eller grov korrupsjon, straffeloven 2005 § 387 og §388, med bot og fengsel inntil 10 år (strl 1902 §§ 276 a og 276 b)
   4. uriktig forklaring overfor offentlig myndighet, domstol mv, strl § 2005 § 221, bot og fengsel inntil 2 år (strl 1902 § 166)
   5. uriktig erklæring, straffeloven 2005 § 365, bot og fengsel inntil 2 år (strl 1902 § 189)
   6. forsikringsbedrageri eller grovt forsikringsbedrageri, straffeloven 2005 § 375 og § 376 (strl 1902 § 272), bot eller fengsel inntil 6 år
   7. stillingstap eller rettighetstap, straffeloven 2005 § 56 og straffeloven 2005 § 58, i tidsbegrenset periode eller på "ubestemt tid" (strl 1902 § 29)

. Frem til 1.1.2006 kunne man idømmes rettighetstap til "evig tid", noe for eksempel Sharok Ezazi opplevde,

se kapittel 10.8.

1. plagiat, åndsverksloven § 54, bot eller fengsel inntil 3 måneder, eventuelt også markedsføringsloven § 48, jf straffeloven 2005 § 207, § 208, og/ eller § 209 ved henholdsvis krenkelse eller tilegnelse av forretningshemmeligheter, og brudd på taushetsplikt, bot eller fengsel inntil 2 år (strl 1902 § 294 og §§ 121og 144 (taushetsplikt))

Hvis noen kombinerer noen av ovennevnte straffbare forhold skjerper det alvorlighetsgraden, og gjør straffen høyere, se straffeloven 2005 § 79. Man

kombinerer for eksempel forfalskning med bedrageri ved å "pynte" på karakterene på et vitnemål (forfalskning), og benytter det i en jobbsøknad for å få en stilling man ellers ikke hadde

fått (bedrageri), noe dommen mot en påstått legesekretær i Borgarting lagmannsrett av 28.5.2013 (LB-2013-47408) er et eksempel

på. Og man kombinerer uriktig forklaring overfor offentlig myndighet med grov korrupsjon og dessuten uriktig attest med rettighetstap hvis man så grovt fremstiller

uriktige medisinske erklæringer for å oppnå egen økonomisk vinning, som dommen i Borgarting lagmannsrett 13.10.2008 (LB-2008-

28434) mot en psykolog og en psykiater er et eksempel på. Også ved forskningsjuks kan forskeren bli straffet for bedrageri eller grovt bedrageri, hvis vedkommende på søketidspunktet for midlene har

bestemt seg for å bygge prosjektet på fabrikkerte data.

I HPN-2008-167 hadde en serbisk person først klart å få norsk autorisasjon som hjelpepleier den 6.6.2007, på bakgrunn av falske

utdanningsdokumenter som viset at hun angivelig hadde gjennomført videregående sykepleierteknisk utdanning ("nurse medical technician") i Serbia. Da SAFH senere ble kjent med at klagers dokumentasjon på

påstått utdanning var falsk, ga SAFH i brev 3.7.2008 beskjed om at det tidligere vedtak om autorisering som hjelpepleier ble omgjort i medhold av forvaltningsloven §

35 første ledd bokstav c. Serberen klaget vedtaket inn for Statens helsepersonellnemnd, men i vedtak 27.1.2009 ble vedtaket stadfestet. På bakgrunn av en verifiseringsrapport på bakgrunn av undersøkelser

foretatt av Ambassaden i Beograd, la nemnda til grunn at vedkommende hadde fremlagt forfalskede utdanningsdokumenter. Nemnda konstaterte for øvrig også at vedkommende ikke oppfylte vilkårene for rett til

autorisasjon i form av jevngodhetsvurderingen for personell fra utenfor EØS-området.

Dette kommer i tillegg til at vedkommende risikerer å bli utelukket fra studiet du går på, eller søker om opptak til. Du risikerer at arbeidsgiveren din gir deg avskjed. Har du gjort noe straffbart som har påført andre

et tap risikerer du å bli holdt erstatningsrettslig ansvarlig. Har du fått noen ulovlig vinning av den straffbare handlingen, vil påtalemyndigheten nedlegge krav om inndragning (det vil si krav om tilbakebetaling fra

helsepersonellet). Og ikke minst risikerer man å tape autorisasjonen hvis man har den allerede, noe som kan bli konsekvensen selv om det straffbare forholdet ikke er begått i sammenheng med din stilling.

Det er fastslått av Høyesterett i Rt 2004 side 1343 avsnitt 11 at det forhold at man taper autorisasjonen i tillegg, ikke regnes som

en ulovlig dobbelstraff, jf forbudet mot gjentatt straffeforfølgning i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) Protokoll 7 artikkel 4 nr 1 som er

inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven § 2 nr. 1 bokstav d). Se nærmere om dette i Helsebloggartikkelen Statens helsepersonellnemnd -

rettssikkerhetsgarantien for helsepersonell som blir ilagt reaksjon fra Statens helsetilsyn kapittel 6.3.

Høyesterett har i flere dommer, blant annet i Rt 2013 side 193 avsnitt 30, fastslått at det ikke gis noen strafferabatt ved

straffutmåling for helsepersonell som følge av at de også har mistet sin autorisasjon og dermed ikke lenger kan arbeide i yrket.

Høyesterett har i dommene i Rt 2012 side 121 avsnitt 10 og Rt 2007 side 28 avsnitt 13-15 fastslått at det som hovedregel skal reageres med en ubetinget fengselsstraff i en kortere periode (anslagsvis 15 dager) for forfalskning av karakterutskrifter, vitnemål eller

tilsvarende dokumenter, samt falsk forklaring. Det er som regel ingen unnskyldning at vedkommende er ung, og det er uttalt i flere dommer at det er viktig å reagere med en kort og følbar straff overfor unge

lovbrytere.

I Høyesterettsdommen inntatt i HR-2007-45-A -Rt-2007-28 av 9.1.2007 har Høyesterett fastsatt at en utdanningsinstitusjon regnes

som offentlig myndighet i forhold til bestemmelsene om falsk forklaring i daværende strl 1902 § 166, nåværende strl § 2005 § 221. Saken gjaldt

Universitetet i Stavanger og innebærer at straffelovens bestemmelser om falsk forklaring også får anvendelse på slike utdanningsinstitusjoner for studenter som

forsøker å komme inn på studier med falske eller forfalskede vitnemål/ attester. Ved bruk av slike forfalskede vitnemål overfor private aktører risikerer man dom for dokumentfalsk og bedrageri, noe saken i

Borgarting lagmannsrett av 28.5.2013 - LB-2013-47408 - er et eksempel på. En ung kvinne hadde forfalsket karakterutskrift og

uriktige opplysninger om egen utdanning levert legen i forbindelse med søknad om stilling som legesekretær, og ble dømt til fengsel i 21 dager. Ytterligere en variant har vi i Borgarting lagmannsretts dom

15.4.2013 - LB-2012-187609 - hvor en ufaglært somalisk kvinne ble dømt til fengsel i 14 dager for forfalskning av et

autorisasjonsdokument som viste at hun angivelig var hjelpepleier.

tilsynsmyndighetene i utgangspunktet bør avstå fra å gripe inn overfor kritikkverdig atferd som ikke har noe med yrkesutøvelsen å gjøre:

• 21.1.3.8 Atferd som anses uforenlig med yrkesutøvelsen
•   Departementet antar at det i praksis fortsatt er behov for et tapsvilkår av denne art som på mer generelt grunnlag kan begrunne tilbakekall av autorisasjon eller lisens. Vilkåret slik det erformulert i dagens lege- og tannlegelov («atferd uverdig for lege/tannlege») virker noe gammelmodig i dagens språkbruk. Vilkåret foreslås derfor uttrykt som «atferd som anses uforenlig med yrkesutøvelsen» for åknytte tapsvilkåret tettere til yrkesutøvelsen. Kritikkverdig atferd som ikke har noe med yrkesutøvelsen å gjøre, bør tilsynsmyndighetene i utgangspunktet avstå fra å gripe inn overfor, med mindre det dreier seg

  om svært alvorlige forhold, for eksempel straffbare handlinger som tyveri, underslag, legemskrenkelser, legemsbeskadigelser, gjentatte tilfeller av promillekjøring eller brudd på straffelovens sedelighetskapittel.

  Etter gjeldende rett har bl.a lege som ble funnet skyldig i incest og lege som ble funnet skyldig i å ha drept sin ektefelle, fått tilbakekalt sin autorisasjon fordi dette ble ansett å være «atferd uverdig for en lege».

  Det er det objektive forhold som vil være avgjørende for vurderingen av om uverdig atferd foreligger.

•   Det vil variere i hvor stor grad autorisert helsepersonell krever allmenn tillit. Den objektive normen vil kunne variere avhengig av hvilken yrkesgruppe og hvilken funksjon en snakker om.Tilsynsmyndigheten bør derfor i konkrete tilfeller søke å finne fram til den objektive norm for vedkommende profesjon. Ved at atferden ikke nødvendigvis er knyttet til yrkesutøvelsen, bør tilsynsmyndigheten bare ihelt spesielle unntakstilfeller, jf ovenfor, gripe inn overfor helsepersonell i forhold som ikke har nær forbindelse med yrket.
•   På bakgrunn av dette foreslår departementet et tapsvilkår om atferd som anses uforenlig med yrkesutøvelsen i bestemmelsen om tilbakekall. Det understrekes at vurderingen sikter til enobjektiv norm, i samsvar med gjeldende rett.

Det følger av ovenstående at økonomiske forbrytelser i form av tyveri og underslag normalt vil kunne være relevant som grunnlag for å konstatere "atferd som anses uforenlig med yrkesutøvelsen" for

helsepersonell, som kan lede til tap av autorisasjon. Angivelsen i lovforarbeidene er kun en eksemplifisering som ikke er ment å være uttømmende. Tilsvarende reaksjoner fra Statens helsetilsyn vil derfor også

kunne bli resultatet ved trygdebedrageri, bedrageri, grovt bedrageri, forsikringssvindel, utroskap, korrupsjon, grov korrupsjon, selv om det ikke direkte er relatert til yrkesutøvelsen. Slike handlinger er

gjennomgående samfunnsskadelige når de rammer trygdesystemet, og kan kreve betydelige ressurser for å avdekke. Forbrytelsene er ofte begått i personlig uberettiget vinnings hensikt. Tilsvarende gjelder andre

typer forbrytelser enn de økonomiske, for eksempel kroppskrenkelse (straffeloven 2005 § 271), grov kroppskrenkelse (straffeloven 2005 § 272), kroppsskade (straffeloven 2005 § 273), grov kroppsskade (straffeloven 2005 § 274), mishandling i nære relasjoner (straffeloven 2005 § 282), grov mishandling i nære relasjoner (straffeloven 2005 § 283), gjentatte tilfeller av promillekjøring eller brudd på straffelovens sedelighets-/seksuallovbruddskapittel (kapittel 26).

Det sentrale vurderingstemaet om tilliten til helsepersonellets er svekket i en slik grad at vedkommende er uegnet til å utøve sitt yrke. Statens helsetilsyns praksis viser at det av leger som yrkesgruppe avkreves

en særlig tillit. Alvorlige straffbare forhold vil regelmessig ha som konsekvens at tilliten til legen er svekket i en slik grad at Statens helsetilsyn kommer til at vedkommende ikke lenger er egnet til å utøve et yrke

som lege, selv om de straffbare forholdene ikke er relatert til yrkesutøvelsen.

Selv om Statens helsetilsyn kommer til at vilkårene for å tilbakekalle et helsepersonells autorisasjon etter helsepersonelloven § 57 foreligger, må det også

foretas en totalvurdering av om autorisasjonen faktisk skal tilbakekalles. Det må vurderes om en slik alvorlig reaksjon vil være et uforholdsmessig tiltak, alle forhold tatt i betraktning. Forhold som kan tilsi at

autorisasjonen likevel ikke kalles tilbake kan være at de straffbare økonomiske forholdene ligger langt tilbake i tid, at de anses som et engangstilfelle, eller at det vil slå spesielt hardt ut på vedkommende

helsepersonell.

1. Attest/ vitnesbyrd fra "University of London" datert 1.8.1989, som bevitnet at hun hadde fullført utdannelse ved "Queen Mary College' og fått "the degree of Bachelor of Science (Economics) with Second ClassHonours (Upper division)".
2. Attest/vitnemål fra "University of London" datert 21.11.1990 som bevitnet at hun hadde fullført utdannelse ved "The London School of Economics and Public Administration" og hadde fått "the Degree of Masterof Science with Distinction in Health Economics".
3. Attest/vitnemål fra Norges Handelshøyskole av 6.10.1992 som kunngjør at hun har rett til å bruke tittelen siviløkonom.

Løberg hadde videre løyet om sin arbeidsmessige bakgrunn/ kvalifikasjon i CV'er, med litt variasjoner ved hver stillingssøknad. Ved stillingen som divisjonsdirektør ved Laboratoriemedisinsk divisjon ved Ullevål

sykehus hadde hun fremstilt seg med følgende kvalifikasjoner/ utdannelse:

1. 72 Off. Godkjent sykepleier, Sverige
2. 89 Bachelor of Science (BSc Economics) England
3. 90 Master of Science (MSc Health Administration) England
4. 92 Godkjent Siviløkonom

Og senere, både ved søknaden på stilling ved Norges Veterinærhøgskole fra september 2006, og søknaden på stilling ved SAFH/ SAK fra oktober 2009, hadde hun fremstilt sine kvalifikasjoner/ utdannelse slik:

1. 1968-1970 Sabbatsberg Sjukhus, Stockholm, Off. godkj. Sykepleier
2. 1970-1972 Karolinska Instituttet, Stockholm, Off. godkj. Spesialsykepleier, Anestesi
3. 1986-1989 University of London, Queen Mary College, London, UK, Bachelor of Science, Economics
4. 1989-1990 University of London, London School of Economics and Public Administration, London, UK, Master of Science, MSc Health Economics
5. 1992 NHH, Godkj. Siviløkonom

Ikke et eneste av de påberopte vitnemålene/ attestene eller akademiske gradene var gyldige, og ikke noe av den påståtte praksisen som offentlig godkjent sykepleier eller spesialsykepleier var korrekt. En senere

ansatt i Dagens Næringsliv - Eva Grinde - hadde faktisk jobbet sammen med Løberg i Flyktninghjelpen på midten av 1990-tallet (som var Løbergs virkelige stilling på denne tiden), og hadde

gjennomført nøyaktig de to utdannelsene i England Løberg påberopte seg, med akkurat de samme resultatene som Løberg påberopte, på samme tid som utdannelsene skulle vært tatt. Det viser seg at Løberg

hadde benyttet en nøyaktig gjengivelse av Grindes CV, hvor det eneste som er byttet ut er kandidatnavnet.

Ved å benytte disse falske attestene/ vitnemålene fikk Løberg senere stillinger som krevde vesentlig høyere kompetanse enn det hun hadde, blant annet:

1. I perioden fra 15.9.1994 til 15.5.1998 (opplysninger Dagbladet har fått fra NAV) arbeidet hun somtrygdesjef ved St. Hanshaugen trygdekontor. Dette forholdet var ikke omfattet av tiltalen hun senere ble dømt for, siden politiet konsentrerte seg om tiden fra 2000 og fremover.
2. I perioden fra 1.5.1998 til 31.1.2000 arbeidet hun som personalsjef ved Meteorologisk institutt. Hun sluttet med sluttpakke, da ledelsen var misfornøyd med henne. Hun benyttet da et litt annet eksemplar avbachelorbekreftelsen fra "Queen Mary College" som var blank i navnefeltet.
3. I perioden fra 1.1.2001 til 1.1.2002 arbeidet hun som rådgiver/ seniorrådgiver ved Rikshospitalet (senere Oslo universitetssykehus), budsjettseksjonen, Økonomiavdelingen (stillingssøknad fra oktober2000).
4. I perioden fra 1.1.2002 til 31.8.2005 arbeidet hun som divisjonsdirektør ved Laboratoriemedisinsk divisjon ved Ullevål universitetssykehus (senere Oslo universitetssykehus) (stillingssøknad fra oktober2001).
5. Den 31.8.2005 ble hun flyttet fra stillingen som divisjonsdirektør ved Laboratoriemedisinsk divisjon ved Ullevål universitetssykehus etter at hennes mellomledere hadde skrevet under et brev til ledelsen påUllevål hvor de uttrykte sterk misnøye mot henne. Hun ble overflyttet til en stilling som Spesialrådgiver helseøkonomi hvor hun ble tilbudt ett års engasjement i økonomiavdelingen. Hun sa imidlertid nei og fratrådtehøsten 2005.
6. Løberg var uten arbeid fra høsten 2005 frem til sommeren 2006.
7. I perioden fra 19.6.2006 til 21.9.2006 var hun ansatt i vikarbyrået Manpower AS for videreformidling, etter hennes søknad på vikariat som kontorsjef ved Institutt for basalfag og akvamedisin ved NorgesVeterinærhøgskole i Oslo.
8. I perioden september 2006 til 31.5.2008 var hun ansatt ved Norges Veterinærhøgskole ved Institutt for produksjonsdyrmedisin (stillingssøknad fra september 2006).
9. I perioden 26.10.2009 til 24.6.2010 var hun ansatt som administrasjonssjef i Statens autorisasjonskontor for helsepersonell (stillingssøknad fra oktober 2009).

Sistnevnte stilling fikk hun gjennom konsulentfirmaet Management Synergy som arbeidet på oppdrag fra SAFH/ SAK, og hun var innstilt som en "soleklar kandidat", uten at Management Synergy hadde verifisert

hennes påståtte bakgrunn.

Etter CV-jukset har Løberg videre hatt flere politiske verv i både kommune- og fylkespolitikken og som varamedlem til Stortinget:

1. Løberg hadde vært nestleder i Akershus FrP
2. Løberg satt i kommunestyret i Vestby kommune
3. Løberg satt som leder av kontrollutvalget i Vestby kommune
4. Løberg var også FrPs ordførerkandidat i Vestby kommune ved kommunevalget i 2007.
5. Løberg var medlem av fylkestinget i Akershus fylkeskommune for FrP i perioden 2007-2011.Liv Løberg satt som uavhengig kandidat i Akershus fylkesting fra juli 2010 etter at hun den 4.7.2010 trakk seg fra alle verv i FrP.
6. Løberg satt også i stortingsperiodene 2001-2005, og 2009-2013 som vararepresentant nr 4 og nr 5 til Stortinget for Akershus fylkeskommune.

CV'en hennes fra FrPs hjemmesider så slik ut i 2010 inntil hun ble avslørt.

Etter avsløringer måtte Løberg måtte si opp sin stilling i SAFH den 24.6.2010. Den 28.6.2010 ble Løberg politianmeldt av

SAFH og Helsedirektoratet for bruk av falske dokumenter og for å ha gitt uriktige opplysninger i forbindelse med ansettelsen. Den 20.4.2012 ble Løberg dømt i Oslo tingrett til fengsel i 1 år og 2 måneder, hvorav 5 måneder ble gjort betinget. Hun ble dømt for grovt bedrageri for bruk av forfalskede vitnemål for å få flere

toppjobber i det offentlige. Hun ble også dømt til å tåle inndragning av 1 million kroner. Løberg anket dommen og i Borgarting

lagmannsretts dom av 17.12.2012 ble hennes anke forkastet. Etter forgjeves anke fra Løberg over inndragningskravet, som ikke slapp inn for Høyesterett ved Høyesteretts beslutning av 13.2.2013, ble alle deler av dommen fra tingretten rettskraftig. Statens helsetilsyn iverksatte ikke noe tilbakekall av Løbergs

autorisasjon som hjelpepleier. Løberg måtte si fra seg alle verv i Frp den 4.7.2010, og satt ut perioden til 2011 i Akershus fylkesting som en uavhengig kandidat.

Det er mye som tyder på at Løberg-saken fikk alarmklokkene til å kime i departementene, og antakelig ble det fra departementshold besluttet å sjekke alle ansatte i helse- og tilsynsmyndighetene for å avdekke

eventuelle flere som hadde fusket med CV'en sin. De som ble funnet tok hatten sin og gikk uten på langt nær å få samme medieoppmerksomhet som Løberg. Fra media er det kjent at en seksjonssjef i

Mattilsynet, som hadde vært med å stenge flere Oslo-restauranter etter jakt på smittekilder blant Oslos restauranter, ble avslørt i å ha påberopt seg en ikke-eksisterende mastergrad i veterinærmedisin ved Den

Konglige Veterinær- og Landsbohøjskole i København i årene 1987 til 1993. Han måtte gå fra Mattilsynet høsten 2010, samtidig som han ble politianmeldt, og senere straffedømt til 5 måneders fengsel. Senere

samme høst, i november 2010, kom også beleilig nok første utgave av Helse- og omsorgsdepartementets veileder IS-2290 Gode rutiner - gode tilsettinger - Veileder i gode tilsettinger av helsepersonell, som ble oppdatert i april 2015 til dagens versjon.

I mai 2016 fylte Løberg 67 år og ble pensjonist. Gjennom de siste 15 årene (1994-2010) til hennes falsknerier ble avslørt i 2010 hadde hun 16 års opptjening i toppjobber i statlig virksomhet. Alternativet for en

ærlig hjelpepleier uten avsluttet gymnas ville vært noe helt annet. Hun kan nå nyte godt av en betydelig høyere pensjon resten av livet etter topplønn i mange år. Det er beregnet at hun har hatt en merinntekt på

minst 5 millioner kroner som følge av bedrageriet sitt, men hun ble bare dømt til inndragning av 1 million kroner. Antakelig er fortjenesten hennes betydelig større, når man tar hensyn til blant annet ulike

fallskjermer hun har utløst i sin stilling, og de vesentlig bedre naturalytelsene som følger av å ha direktørjobber fremfor å jobbe som hjelpepleier. Legger man til grunn at hun for har tjent kr 400 000 mer pr år i gjennomsnitt over de 16 årene som Moss Avis har gjort, og utløst noen fallskjermer hver gang

hun ble "tvunget" til å gå på grunn av kompetansesvikt på til sammen på kr 500 000, sitter vi igjen med en kvinne som har hatt en merinntekt på opp mot 7 millioner kroner. Dette er pensjonsgivende inntekt for

Løberg, som sikrer henne økonomisk resten av livet. Hun sitter altså igjen og har tjent vesentlig på det straffbare forholdet, og vil gjøre det resten av livet. Dette momentet ser ikke ut til å være er ikke hensyntatt i

siktelsen eller i straffutmålingen, ei heller i inndragningskravet. I stedet har man kun fokusert på den inntekt hun har hatt. Man burde naturligvis også inndratt hele den urettmessige delen av den

vesentlig forhøyede pensjonen hun nå vil få. Her burde det ikke gjøres noe fradrag, og det kan heller ikke påberopes at hun gjør noe arbeid som berettiger denne gale ytelsen. I lys av dette kan man stille spørsmål

ved om ikke den allmennpreventive konsekvensen av en slik dom faktisk er negativ – ved at den viser at det faktisk lønner seg å jukse. Hva slags signal sender man med dette? Imens kan Løberg nyte fruktene av

sin svindel resten av livet...

straffeloven 1902 § 182 første ledd (straffeloven 2005 § 361) i en tilståelsesdom, hvor Kjetil Berg og Karina Kaupang fra Mattilsynet vitnet.

Nielsen hadde studert til veterinær i Danmark, men hadde avsluttet studiet før han var ferdig, og manglet flere avsluttende eksamener. Mens han var ansatt i Mattilsynet hadde han blant annet undertegnet omtrent

100 eksportattester over en periode på 3 1/2 år som det var krav til at autorisert veterinær signerte. Han hadde med dette brutt tilliten til sin arbeidsgiver Mattilsynet, og utsatt norske myndigheter for et

anseelsestap i de aktuelle land. Det talte i formildende retning at Nielsen hadde avgitt en uforbeholden tilståelse allerede i første avhør i februar/mars 2011. Nielsen anket ikke dommen, og den ble rettskraftig.

Nielsen driver i dag sin egen rådgivningsvirksomhet i "Marquart Nielsen Consulting", og har på en rekke områder rettet sterk kritikk mot Mattilsynet, blant annet i disse oppslagene:

• Fiskeribladetfiskaren 22.6.2016: Kritisk til norsk hygienetilsyn
• Intrafish 18.10.2013: Mattilsynet - lakseeksportens banemann
• Aftenposten 1.6.2016: Norge dobbeltkommuniserer overforKina

Bygger dette på juks kan det få negative medisinske konsekvenser for pasienter rundt i hele verden. Kjente tilfeller på internasjonal forskningsjuks som sannsynligvis har ført til dødelig utgang for flere pasienter, er

den forfalskede studien som viste en angivelig sammenheng mellom MMR-vaksinene og autisme. Som følge av dette opplevde man i Storbritannia en betydelig økning av mesling-tilfeller, noen med dødelig utfall.

Også den såkalte Sudbø-saken omtalt nedenfor, kunne fått negative konsekvenser for en rekke pasienter, da artikkelen skal ha fått flere leger til å sette sine pasienter over på andre og farligere legemidler.

Et annet forhold er at anerkjente forskere, og deres arbeider, blir innarbeidet i undervisningsmateriell og litteratur, som det kan ta lang tid å oppdage, korrigere eller fjerne. Dette så vi også et eksempel på i

Sudbø-saken, hvor hans falske forskningsresultater fra hans doktorgrad fra 2001 fortsatt var med i pensumbok

for kreftsykepleie i oktober 2006. Dermed risikerer man at samfunnet også får en ny generasjon helsepersonell som baserer seg på falske forskningsresultater.

Dessuten risikerer man at helsemyndigheter begynner å gi ut generelle råd om å bruke eller unnlate å bruke bestemte legemidler. Sudbøs falske forskning er av Granskningskommisjonen på side 103-104 koblet

til at det amerikanske "Food and Drug Administration" (FDA), tilsvarende Statens legemiddelverk) den 7.4.2015 advarte mot at vanlige smertestillende midler (NSAID) som Ibux og

Naproxen økte risikoen for å dø av hjerte- og karsykdommer. Statens legemiddelverk her i Norge gikk ut samme dag

og opplyste at man også i Norge måtte vurdere om slike legemidler fortsatt skulle være reseptfrie.

På denne måten ser vi at forskningsjukset får betydning for forskeren selv, pasienter rundt i hele verden, litteratur for nye studenter som er i ferd med å utdanne seg til yrket, og for offentlige myndigheter i deres

råd overfor allmennheten.

I Norge har vi hatt noen svært alvorlige tilfeller av forskere som har falt for fristelsen til å begå omfattende og alvorlig forskningsjuks. Radiumhospitalet har blitt rammet av den mest alvorlige saken, hvor Sudbø ble

avslørt i forskningsjuks den 13.1.2006. I 2011 ble også Stavanger universitetssykehus rammet av en alvorlig sak

om forskningsjuks, hvor forskeren manipulerte biologiske prøver for å gjøre forskningsresultatene mer oppsiktsvekkende. I tillegg til å ramme det aktuelle forskningsmiljøet, medforfattere og institusjonen

vedkommende forsker er tilknyttet, rammer slike tilfeller også tilliten og anseelsen i utlandet til norsk forskning og norske forskere. Her skal jeg belyse de meget omfattende konsekvensene forskningsjukset til

Sudbø fikk. Fallet fra forskningstoppen kan oppleves som så stort at noen faktisk blir så fortvilet at de vurderer å ta sitt eget liv.

Lærdommen må være at man aldri faller for fristelsen til å innlede noe som minner om forskningsjuks. Universitetet i Oslo har tatt lærdom av Sudbø-saken og gjort sammendraget i Granskingskommisjonens

rapport av 30.6.2006 til pensumlitteratur på studier i forskningsetikk.

uoverensstemmelser. Han tok opp dette i en e-post som han sendte til Sudbø den 5.1.2006. Den 10.1.2006 ble det avholdt et møte med Jon Sudbø og Albrecht Reith hos Kreftregisteret, hvor blant annet Vatten

var til stede. Den 12.1.2006 innrømmet Jon Sudbø overfor sine overordnede ved Radiumhospitalet at han hadde fabrikkert den datafilen som forskningsresultatene presentert i Lancet-artikkelen bygget på. Det vil

si at de angivelige pasientene som de analyserte dataene stammet fra, var fiktive. Jon Sudbø bekreftet senere dette overfor Granskningskommisjonen. Dette er senere blitt betegnet som norsk forsknings

svarteste dag. Redaktøren i "The Lancet", Richard Horton, betegnet dette som den største

forskningssvindelen verden hadde sett.

Forskningsjukset bestod i at Sudbø med medforfattere i metodebeskrivelsen fortalte at forskergruppen hans skulle ha hentet pasientopplysninger fra CONOR, en database som inneholder informasjon fra seks

store studier av nordmenns helse. Sudbø hadde skrevet at CONOR bestod av opplysninger fra bare tre studier, og at dette var opplysninger som skulle være samlet inn i perioden 1975-1995. Disse opplysningen

alene avslørte for de innvidde Sudbøs manglende kunnskap om kilden han hevdet å ha fått sitt forskningsgrunnlag fra. De involverte som bidro til å avdekke forskningsjukset (deriblant Stoltenberg og Lars Vatten,

professor i samfunnsmedisin ved NTNU i Trondheim, og medlem i CONORS styringsgruppe) visste at CONOR-databasen aldri hadde vært brukt i forskningsøyemed, ettersom den først var klar til bruk rett før

forskningsjukset ble avslørt. For å få tilgang til basen måtte man dessuten søke om tillatelse, noe Sudbø ikke hadde gjort.

Sudbø beskrev videre at han hadde kartlagt alle røykerne og ikke-røykerne i CONOR, hvor 9 241 personer ble klassifisert som storrøykere, og dermed i risikosonen for munnkreft. Han hevdet å ha kryssjekket

opplysningene om disse personene med data fra Kreftregisteret. Direktøren i Kreftregisteret på dette tidspunktet (Frøydis Langmark) kunne imidlertid fortelle at Sudbø eller hans forskergruppe aldri hadde søkt

om, eller mottatt, noen tall fra Kreftregisteret. Da Sudbø på ettermiddagen den 10.1.2006 fremla den angivelige datafilen han skal ha fått fra Kreftregisteret, etter et møte med Kreftregisterets direktør tidligere på

dagen (3 dager før han blir avslørt i media), viste det seg at nesten ingen av dataene han mente å ha fått stemte med opplysninger i Kreftregisteret. Sudbø har i Lancet-artikkelen også hevdet å ha benyttet data

om NSAID-medikamenter fra et reseptregister i Norge. Det nasjonale reseptregisteret i Norge ble imidlertid ikke etablert før i 2004, det vil si flere år etter at Sudbø hevder å ha fått ut data derfra. Dessuten hadde

nesten 250 av pasientene i Sudbøs "studie" samme fødselsdato (!) På tross av dette mente Sudbø at han hadde identifisert og analysert 454 personer med kreft i munnhulen, hvorav 279 menn og 175 kvinner. Det

er videre angitt at 454 friske kontrollpersoner også deltok i studien. Sudbø påstod også at han hadde hentet inn opplysninger om samtlige 908 deltakende personers legemiddelbruk, for slik å kunne si noe om

smertestillende medisiners eventuelle kreftforebyggende effekt. Se dette intervjuet av 16.1.2006 med

sitater fra noen av de involverte. I etterkant har han erkjent at hans angivelige undersøkelser er et falsum.

Sudbøs 4 medforfattere til artikkelen publisert i "The Lancet" ble også utsatt for sterk kritikk, og de unnlot i stor grad å lese artikkelen før den ble publisert. Dette er i strid med de såkalte Vancouver-reglene som setter flere praktiske og etiske krav for forfatter og medforfattere, som de fleste medisinske tidsskrift benytter ved publisering av

vitenskapelige artikler. Vancouver-reglene i originalspråket finner du i Vancouver-konvensjonen som har vært revidert flere ganger, sist i

desember 2015.

Sudbø måtte gå fra sine stillinger både ved Universitetet i Oslo og ved Radiumhospitalet. Det ble nedsatt en granskningskommisjon som gjennomgikk Sudbøs samlede forskningsvirksomhet. Kommisjonens

konklusjoner har stor troverdighet som følge av at den har anvendt prinsippet om kvalifisert sannsynlighetsovervekt som vilkår for å legge et nærmere beskrevet faktum til grunn, se rapportens punkt

1.2 på side 5. Kommisjonen konkluderte i sin rapport av 30.6.2006 med at mesteparten av Sudbøs forskningsarbeid måtte underkjennes, og anbefalte også å frakjenne ham doktorgraden, noe styret ved medisinsk fakultet på

Universitetet i Oslo gjorde den 19.12.2006. Til tross for at han medgikk forskningsjukset klaget Sudbø på vedtaket til Styret ved Universitetet i Oslo, men fikk ved vedtak av 2.5.2007 ikke medhold i sin klage. Universitetsstyret fant det bevist at Sudbø hadde manipulert datagrunnlaget i de tre første artiklene i

doktorgradsavhandlingen sin, hvor han angivelig hadde utarbeidet metoder for å avdekke tidlige stadier av munnhulekreft gjennom å påvise synlige hvite flekker på slimhinnen i munnen. Han hadde forsvart

doktoravhandlingen sin den 9.3.2001. Ingen hadde da reagert på at han manglet nødvendige godkjenninger både fra Datatilsynet og den Regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK

sør-øst).
Kommisjonen hadde avdekket at manipulasjonen med forskningsdata startet en gang på slutten av 1990-tallet. En artikkel fra 2001 om forstadier til kreft i munnhulen var den første hvor manipulerte data ble brukt,

og denne var en del av Sudbøs doktoravhandling. Denne artikkelen finnes på Den norske legeforenings hjemmesider, men er trukket tilbake av de 4 medforfatterne. Granskingskommisjonen mente at totalt 15 forskningsartikler av Jon Sudbø måtte trekkes tilbake, hvorav 13 som bygget på

materiale fra doktoravhandlingen og to andre artikler, ifølge kommisjonslederen Anders Ekbom som er professor ved Karolinska Institutet i Stockholm. Sudbøs doktorgradsavhandling fra 2001; Predictive

markers in oral premalignancies and early stage carcinomas, Oslo, 2001, Patologisk avdeling, Radiumhospitalet (ISBN 82 7633-163-7), ble i desember 2006 underkjent og den tildelte graden dr.

med. ("Doctor medicinae") ble frakjent ham. Også en rekke av de øvrige artiklene er etter hvert trukket tilbake av medforfatterne eller redaksjonene (hvis Sudbø var eneforfatter) som ikke-valide publikasjoner.

Når dette skrives er følgende artikler trukket tilbake:

1. 1. Non-steroidal anti-inflammatory drugs and the risk of oral cancer: a nested case-control study, Lancet.2005 Oct 15-21;366:1359-66, tilbaketrekkingens referanse: Lancet 367 (2006), p. 196; doi:10.1016/S0140-6736

1. 1. DNA Content as a Prognostic Marker in Patients with Oral Leukoplakia, N Engl J Med 2001;344:1270-8,tilbaketrekkingens referanse: N Engl J Med. 2006 Nov 2;355(18):1927

1. 1. The Influence of Resection and Aneuploidy on Mortality in Oral Leukoplakia, N Engl J Med. 2004 Apr 1;350(14):1405-13,tilbaketrekkingens referanse: N Engl J Med. 2006 Nov 2;355(18):1927

1. 1. Risk markers of oral cancer in clinically normal mucosa as an aid in smoking cessation counseling, J Clin Oncol. 2005 Mar 20;23(9):1927-33,tilbaketrekkingens referanse: J Clin Oncol. 2006 Dec 10;24(35):5621

1. 1. Abnormal DNA content predicts the occurrence of carcinomas in non-dysplastic oral white patches, Oral Oncol. 2001 Oct;37(7):558-65,tilbaketrekkingens referanse: Oral Oncol. 2007 Apr;43(4):418

1. 1. When is an oral leukoplakia premalignant?, Oral Oncol. 2002 Dec;38(8):813-4, tilbaketrekkingens referanse: Oral Oncol. 2007 Apr;43(4):419

1. 1. Molecular based treatment of oral cancer, Oral Oncol. 2003 Dec;39(8):749-58. Review, tilbaketrekkingensreferanse:Oral Oncol. 2007 Apr;43(4):421

1. 1. Comparison of histological grading and large-scale genomic status (DNA ploidy) as prognostic tools in oral dysplasia, J Pathol. 2001 Jul;194(3):303-10, tilbaketrekkingens referanse: J Pathol. 2007 Jan;211(1):109

1. 1. Cyclooxygenase-2 (COX-2) expression in high-risk premalignant oral lesions, Oral Oncol. 2003 Jul;39(5):497-505,tilbaketrekkingens referanse: Oral Oncol. 2007 Apr;43(4):420.

1. 1. Kjemoprevensjon av munnhulekreft, Tidsskr Nor Lægeforen 2003; 123:1518-21, tilbaketrekkingens referanse: Tidsskr Nor Lægeforen 2006; 126:2287

1. 1. Diagnostikk og behandling av forstadier til munnhulekreft [Diagnosis and treatment of oral precancerous lesions], Tidsskr Nor Laegeforen 2001;121:3066-71.Oversiktsartikkel., tilbaketrekkingens referanse: Tidsskr Nor Lægeforen 2006; 126:2287

1. Novel Management of Oral Cancer:A Paradigm of Predictive Oncology, Clin Med Res. 2004 Nov; 2(4): 233–242,tilbaketrekkingens referanse: Clin Med Res. 2007 Oct; 5(3): 203

Sudbøs ektefelle Wanja Kildal var medforfatter på 7 av disse artiklene, men broren Asle Sudbø var medforfatter på 2. Sudbø har tatt ansvaret for disse forholdene selv, og opplyst at hans medforfattere var

uskyldige i svindelen.

I løpet av Sudbøs forskning hadde han fått omfattende forskningsstøtte fra flere aktører, blant annet Kreftforeningen. Det er kjent at Kreftforeningen krevde å få tilbake kr 1,5 millioner som Sudbø hadde mottatt i forskningsstøtte til doktoravhandlingen fra 1994 til 1999. Det amerikanske

"National Cancer Institute" (NCI) hadde tildelt et prosjekt ledet av det anerkjente amerikanske kreftforskningsinstituttet MD Anderson 10 millioner amerikanske dollar, eller omtrent 70 millioner kroner. Av dette

skulle Sudbø lede en stor nordisk delstudie av hode-hals-kreft - PROTOCOL-studien - og han/ Radiumhospitalet ville bli tildelt omtrent 16,5 millioner kroner over den 5 års-perioden studien ville gå. Av dette var

allerede 2,5 millioner utbetalt da forskningsjukset ble avslørt. Prosjektet ble da straks suspendert, uten ytterligere utbetalinger fra NCI. Det var også en rekke andre bidragsytere som hadde støttet Sudbøs "forskning" siden hans

doktoravhandling med mer enn 4 millioner kroner, herunder Forskningsstiftelsen ved Radiumhospitalet både i 2002 (kr 200 000) og 2004 (kr 200 000), Helse Sør i 2004 (kr 325 000), Astri og Birger Torsteds legat

(kr 140 000) i tillegg til Kreftforeningen (kr 1 500 000).

Statens helsetilsyn tilbakekalte hans autorisasjoner både som lege og tannlege den 21.11.2006, etter å ha politianmeldte

ham og Radiumhospitalet i august 2006 for brudd på helsepersonelloven § 4 og § 16, jf helsepersonelloven § 67 og strl 1902 § 48 a. Sudbø valgte først å påklage vedtaket til Statens helsepersonellnemnd, men trakk så klagen 19.12.2006, samme dag som Universitetet i Oslo frakjente ham doktorgraden. Politiet valgte å henlegge anmeldelsen i

slutten av 2008, antakelig fordi de ikke fant tilstrekkelig bevismessig dekning for å holde Sudbø ansvarlig for bedrageri eller grovt bedrageri overfor hans økonomiske bidragsytere.

I etterkant av tilbakekallet av autorisasjonene, nærmere bestemt i juni 2007, fikk Sudbø tilbake først begrenset autorisasjon som tannlege, hvor begrensningen var at den kun gjaldt i Seljord og under forutsetning

av at han bare hadde en underordnet stilling, at en annen tannlege førte tilsyn med arbeidet hans, og at det ble sendt regelmessige rapporter om hans utøvelse av yrket. I løpet av sommeren 2009 fikk han så

tilbake autorisasjonene som lege og tannlege, men nå med den begrensning at han ikke kan drive med forskning. Begrensningen lyder "ikke kan initiere eller selv søke om økonomiske midler til egne

forskningsprosjekter" ifølge Sudbø selv. I 2013 søkte Sudbø om å få opphevet også restriksjonene på å drive forskning, men fikk avslag på sin søknad.

Sudbø har nå fått ansettelse som klinikkleder for Tannhelsetjenestens kompetansesenter

Øst, et senter for forskning, noe som har vakt oppsikt og harme hos flere.

Bassøe som prosjektleder i januar 2009 hadde henvendt seg til Helsedirektoratet med en søknad om dispensasjon fra taushetsplikten formodentlig etter helsepersonelloven § 29 i forbindelse med forskning, for et prosjekt med tittelen "Utvikling og test av metoder for å evaluere innhold og struktur i en elektronisk pasientjournal". I søknaden ble det

opplyst at Promed AS' database for perioden 1984-2008 skulle legges til grunn for prosjektet, og at innsamlingen av pasientdata var avsluttet 31.12.2008. Helsedirektoratet hadde reagert på at forskningen skulle

baseres på allerede innsamlede data, og oversendt derfor saken til Datatilsynet for videre oppfølging.

Datatilsynet mottok alle dokumentene Helsedirektoratet hadde mottatt. Bakgrunnen var at NTNU ved Bassøe hadde søkt Helsedirektoratet om dispensasjon fra helsepersonellovens taushetsplikt i forbindelse med forskning. Formålet med forskningen skulle være å se om Promed AS kunne gi bedre oversikt over pasientens sykdommer enn andre elektroniske

journaler. For å oppnå dette ønsket Bassøe å forske på de 110 000 pasientjournalene. Helsedirektoratet ble urolig da det i

søknaden fra Bassøe fremstod som uklart hvem som allerede hadde hatt tilgang til opplysningene, og flere opplysninger tydet på at forskningen allerede kunne ha vært satt i gang før søknaden var innsendt.

NTNU ved Bassøe hadde da valgt å trekke søknaden til Helsedirektoratet tilbake. Drøye 4 måneder senere, den 30.9.2009, gjennomførte Datatilsynet en stedlig kontroll ved NTNU. I tiden mellom varselet fra

Helsedirektoratet til Datatilsynet gjennomførte stedlig tilsyn hadde nettopp helseforskningsloven trådt i kraft fra 1.7.2009. Forholdene Datatilsynet undersøkte lå

imidlertid forut for dette, og ble regulert av daværende helseregisterlov 2001. Her er Datatilsynets brev av 23.4.2010 med endelig sluttrapport.

De to kildene til dette skandaliserte prosjektet var for det første allmennlege (fastlege, kommunelege II) siden 1980 Anders Grimsmo i Surnadal kommune, som i 2001 ble ansatt i et 50 % professorat ved NSEP.

Anders Grimsmo er utdannet lege med medisinsk doktorgrad fra 1983, og fungerte i perioden 2004-2008 som daglig leder ved NSEP i 100 % stilling da NSEP var under oppbygging. Da Datatilsynet gjennomførte

sitt stedlige tilsyn i september 2009 hadde Grimsmo permisjon fra denne funksjonen. Grimsmo hadde i 2004 brakt med seg en kopi av fullverdige pasientjournaler med personidentifiserbare opplysninger til ca 6

000 pasienter ved Surnadal legesenter til NSEP, uten deres samtykke (!) Dette var pasientjournaler han hadde tilgang til som ansatte ved Surnadal legesenter og kommuneoverlege i Surnadal. Han oppga at

formålet var å trekke veksler på kompetansemiljøet ved NSEP. De elektroniske pasientjournalene ble lagret i en frittstående maskin i NSEPs lokaler.

Den andre kilden var Carl-Fredrik Bassøe, som var daglig leder i aksjeselskapet Promed AS i 1986-2009. Selskapet var en enmannsfirma hvor utelukkende Bassøe var involvert i driften. Promed AS benyttet et

eksternt firma til å lage selve programmet. Dette var Bassøes egen virksomhet som hadde utviklet elektroniske pasientjournaler som var i bruk ved minst 21 legekontorer på Vestlandet. Kundene til Promed AS var

21 ulike legekontorene på Vestlandet. Bassøe er bergenser, utdannet indremedisiner og hematolog, og hadde blant annet arbeidet som overlege og professor i hematologi og indremedisin ved Haraldsplass

Diakonale sykehus i Bergen, og som overlege ved Haukeland Universitetssykehus. Han hadde fra sommeren 2007 et professorat ved NSEP frem til juli 2009. Deretter hadde han hatt en 20 % stilling som varte

frem til 31.12.2009, hvor han fratrådte ved NTNU. Kort tid etter tiltredelsen i mars 2007 brakte Bassøe med seg en kopi av fullverdige pasientjournaler med personidentifiserbare opplysninger til ca 110 000

pasienter i form av pasientopplysninger Promed AS' hadde tilgang til fra sine kunder (legekontorer) (!) Pasientjournalene omfattet pasientopplysninger registrert over 24 år fra 1984-2007. De elektroniske

pasientjournalene ble lagret i en frittstående maskin i NSEPs lokaler i Trondheim.

Datatilsynet opplyser i sin rapport at det medbrakte materialet i form av pasientopplysninger kunne være omfattende og av svært sensitiv karakter. Ofte beskrev det pasientens helhetlige helsesituasjon over tid,

det omfattet for flere pasienter både somatiske og psykiatriske helseopplysninger, og det kunne omtale forhold til tredjepersoner.

Grimsmo og Bassøe mente at materialet egentlig ikke var stilt til rådighet for NSEP, men at de kun oppbevarte opplysningene der. De bestred at formålet med oppbevaringen og bruken av pasientopplysningene

var forskning. Det var imidlertid gjennomført en rekke forskningsprosjekter, og pågikk forskningsprosjekter, ved bruk av dette materialet, blant annet fra to stipendiater ved NTNU. Tilsammen var det identifisert 19

avsluttede og pågående forskningsprosjekter. Prodekanus ved NTNU Helge Klungland avviste imidlertid Grimsmo og Bassøes påstander og forklarte at alle som hadde hatt befatning med materialet mens det ble

oppbevart i NSEPs lokaler, måtte anses som ansatt ved NTNU og at de gjennomførte sitt arbeid med materialet som NTNU-ansatte. Grimsmo og Bassøe hevdet videre at behandlingen av pasientopplysningene

måtte anses som ledd i systemutvikling og/ eller kvalitetssikring av virksomheten ved Surnadal legesenter og hos Promed AS' kunder. Grimsmo hevdet til og med at behandlingen som hadde funnet sted ved

NTNU var ...å anse som del av den helsehjelpen som blir gitt pasientene ved Surnadal legesenter. Datatilsynet foretok en gjennomgang av alle disse påberopte grunnlagene, og viste at behandlingen

tvert imot hadde vært lovstridig på en rekke punkter. Grimsmo og Bassøe hadde ikke hatt rettslig grunnlag for sin behandling, NTNU kunne ikke anses som noen databehandler etter loven, og forholdene

representerte dessuten brudd på taushetsplikt etter så vel helsepersonelloven § 21 som helseregisterloven 2001 § 15.

Det var ikke innhentet noe samtykke fra pasientene til å frakte opplysningene og lagre et ekstra sett i Trondheim, eller å la helseopplysningene bli benyttet til forskning ved NTNU. Personopplysningene ble lagret

på en måte som ikke tilfredsstilte kravene til sikkerhet. Bassøe hadde blant annet lagret et ekstra sett av alle de 110 000 pasientjournalene på sin bærbare PC, som han dels oppbevarte i bilen sin, og dels

hjemme. Det forelå ikke noen databehandleravtale som omfattet den foretatt behandlingen, og uansett ville behandlingen ikke vært lovlig.

Datatilsynet konkluderte med at NTNU var behandlingsansvarlig for den forskningsvirksomheten som hadde funnet sted ved NSEP. Datatilsynet konkluderte med at disse totalt 116 000 opplysningene i realiteten

var benyttet som et slags grunnregister som var gjort tilgjengelig for bruk i enkeltstående forskningsprosjekter ved NTNU. Dette grunnregisteret var konsesjonspliktig og NTNU hadde aldri søkt om

konsesjon, noe som var et klart brudd på helseregisterloven 2001 § 5, jf personopplysningsloven § 33. NTNU hadde ikke iverksatt systematiske tiltak som sikret at virksomheten etterlevet regelverket. NTNU hadde også forbrutt seg mot en rekke andre bestemmelser i helseregisterloven 2001 og personopplysningsloven. Når Datatilsynet valgte å ikke politianmelde

NTNU var det blant annet med følgende begrunnelse:

• Datatilsynet velger å tro at foreliggende situasjon ikke er representativ for universitetet, men skyldes at NSEP ikke har vært tilstrekkelig integrert i universitetets Internkontroll for informasjonssikkerhet.Tilfredsstillende sikkerhet under datafangst, transport, overføring, uttrekk, bearbeiding og eventuell sletting må være på plass. Datatilsynet mener det er påvist utover rimelig tvil at så synes ikke å være tilfelle idenne konkrete sak.

Når det gjaldt Grimsmo og Bassøes virksomhet anså Datatilsynet deres lovbrudd å være grove, og ba derfor om at Helsetilsynet vurderte nødvendige tiltak i henhold til helselovgivningen. Datatilsynet hadde lite til

overs for Grimsmos håndtering av taushetsbelagte data, samtidig som han arbeidet på NSEP:

• • Hva gjelder Grimsmo kunne han bekrefte at de aktuelle elektroniske journalene var brakt til NSEP ved at en utransjert server fra legesenteret med det aktuelle innhold ble transportert til NSEP's lokaler.Disse data ble senere lastet over på omtalt datamaskin. Tilsynet vil også i dette tilfellet påpeke risiko helseopplysningene utsetter for under transport, med mindre innholdet var beskyttet i form av for eksempelkryptering.

• Datatilsynet vil anføre at ovennevnte praksis vitner om utilfredsstillende sikkerhetskultur i et forskningsmiljø hvor bevisstheten rundt taushetsplikt og forsvarlig håndtering av helseopplysninger burde værtfremtredende. Hva tittelen til senteret indikerer, "Nasjonalt Senter for Elektroniske Pasientjournaler", skaper en forventning om hvordan slike opplysninger skal håndteres og sikres.

Datatilsynet viste til at Promed AS jevnlig hadde hentet inn og kopiert pasientjournaler lokalt på det enkelte legekontor, for blant annet back-up. De var imidlertid også kopiert til en usikret harddisk som ble

oppbevart i Bassøes bil og bolig. Bassøe hadde fremstilt det som en rimelig og vanlig praksis at leverandører av et elektronisk pasientjournalsystem kunne ha kopi av legenes journaler. Datatilsynet fremholdt

derimot at det "...strider mot enhver rimelig betraktning at en leverandør av pasientjournalsystemer skal råde over en kopi av pasientjournalene, uten at det er regulert i en databehandleravtale".

Datatilsynet anså det sannsynliggjort at Promed AS hadde disponert over materialet i strid med helseregisterloven 2001 § 18

(ikke behandling i henhold til databehandleravtale), helseregisterloven 2001 § 15 (taushetsplikten etter forvaltningsloven og helsepersonellovens bestemmelser og helseregisterloven 2001 § 16 (ikke tilfredsstillende informasjonssikkerhet ved behandling på bærbar usikret PC).

Når det gjaldt Grimsmo uttrykte Datatilsynet at utlevering av helseopplysninger fra Surnadal legesenter til NTNU var gjort uten samtykke fra pasientene, og dermed i strid med taushetsplikten i helsepersonelloven § 21. Avhengig av om Surnadal legesenter gyldig hadde samtykket til slik utlevering, anså Datatilsynet at legesenteret også hadde brutt

taushetsplikten i helsepersonelloven § 21 og helseregisterloven 2001 §

13, jf § 15.

Et spesielt forhold ved denne saken var at Datatilsynet hadde varslet at de ville pålegge NTNU å slette alle opplysninger som kan utledes fra pasientjournalene ved Surnadal legesenter og Promed AS. NTNU

hadde i sitt tilsvar oppgitt at opplysningene allerede var slettet i 2009, og at dette avviket derfor var lukket. Datatilsynet la dette til grunn, og medtok derfor ikke krav om sletting i sitt pålegg. Slettingen innebar

imidlertid at Datatilsynet varslede pålegg om at NTNU måtte individuelt informere samtlige 116 000 pasienter om hva som

hadde foregått, og hvilke rettigheter de hadde til blant annet erstatning uten å påvise noe økonomisk tap, ble vanskelig. Datatilsynet bemerket at plikten til individuell varsling står sterkt, og at kunnskap er en

nødvendig forutsetning for at den registrerte skal kunne ivareta sine rettigheter, for eksempel ved å politianmelde lovstridige forhold eller sette fram krav om erstatning. Helseregisterloven 2001 § 35 annet ledd ga de registrerte rett til å kunne få slik oppreisningserstatning for ikke-økonomisk skade

som synes rimelig. Siden den enkelte ikke får informasjon om dette, resulterer det antakelig i at Grimsmo og Bassøe knapt fikk noen krav om slik erstatning. Et nivå på slik oppreisningserstatning ligger lavt, og

vil antakelig neppe utgjør mer enn kr 2 000 til kr 5 000 per person. Men hvis det blir snakk om denne type krav fra 116 000 personer, kan det for bli meget betydelige krav. Som følge av at opplysningene var slettet,

måtte Datatilsynet nøye seg med å pålegge kollektiv informasjon ved oppslag i lokalpressen og ved oppslag på de aktuelle legekontorene.

Statens helsetilsyn innledet sin egen behandling av denne saken etter oversendelsen fra Datatilsynet, og den 17.2.2011 ble

det kjent at Statens helsetilsyn hadde politianmeldt NTNU og Grimsmo og Bassøe for å ha misbrukt over 116 000 pasientjournaler. I Statens helsetilsyns anmeldelse av 2.7.2010 blir det særskilt påpekt at dette

etter Statens helsetilsyns vurdering også vil kunne være straffbare etter helsepersonellovens bestemmelser om taushetsplikt i § 21.

Sør-Trøndelag politidistrikt iverksatte etterforskning av mulige straffbare forhold. Politietterforskningen medførte at det ble

reist straffesak mot Grimsmo og Bassøe, etter at de hadde avvist tilbud om forelegg i saken. Bassøe var ilagt et forelegg på kr 50 000, subsidiært fengsel i 100 dager, mens Grimsmo var ilagt et forelegg på kr 35

000, subsidiært fengsel i 70 dager.

Påtalemyndigheten tok ut tiltale mot de to professorene, for brudd på helseregisterloven 2001 § 34 annet ledd nr 2, jf § 24 for å ha unnlatt å gi

opplysninger til den registrerte, og etter personopplysningsloven § 48 første ledd bokstav b), jf § 33 og

helseregisterloven 2001 § 5 annet ledd for å ha behandlet personopplysninger uten nødvendig konsesjon. Begge ble tiltalt for å ha forøvet dette

under "særdeles skjerpende omstendigheter". Forunderlig nok ble det ikke tatt ut tiltale for brudd på taushetsplikten etter helsepersonelloven § 21. Så lenge

begge to hadde latt andre få tilgang til personidentifiserbare opplysninger fra journalen uten samtykke fra den enkelte, fremstår dette som svært forunderlig. Dette gjorde også straffbarheten mindre, og bidro nok til

å betydelig lavere straff enn hva som ellers hadde blitt resultatet.

For tingretten var aktors straffepåstand økt til kr 60 000 for Bassøe og kr 42 000 for Grimsmo. Av den grunn blir det ingen drøftelse i dommen av hvordan det kan ha seg at Grimsmo og Bassøe ikke ble ansett for

å ha brutt taushetsplikten i helsepersonelloven § 21 når de hadde latt en rekke andre personer som ikke deltok i behandling av pasientene få tilgang til de

personidentifiserbare opplysningene (!) Det fremgår av dommene at påtalemyndigheten også på andre områder ikke hadde en heldig hånd over sin egen argumentasjon, og de "glemte" for eksempel også å holde

Grimsmo og Bassøe ansvarlig i egenskap av databehandlingsansvarlig for de pasientjournalopplysningene de faktisk tillot andre på NTNU tilgang til. Dermed ble både Grimsmo og Bassøe frikjent (!) for

tiltalebeslutningens punkt II a) (bruk av pasientopplysningene for systemutvikling av elektroniske pasientjournalsystemer uten rettslig grunnlag eller konsesjon fra Datatilsynet). Grimsmo domfelles for brudd på

tiltalebeslutningens post I (unnlatt å gi opplysninger til den registrerte) og II b (tilgjengeliggjøring av pasientopplysningene til forskningsmiljøet ved NTNU uten rettslig grunnlag eller konsesjon fra Datatilsynet). Det

er også for denne forfatteren forunderlig hvordan tingretten kan rasjonalisere bort det å ha stilt så mange sensitive pasientjournaler tilgjengelig for noen som ikke hadde noe med pasientbehandlingen å gjøre.

Retten omtaler i stedet Grimsmos handlinger som å ha et "aktverdig formål", ettersom han ønsket å forbedre funksjonaliteten i de elektroniske pasientjournalene, og derved bedre pasientsikkerheten generelt.

Retten synes å overse at systemutvikling og kvalitetsforbedring av en journalsystem ikke er et forhold som har noe med helsehjelpen å gjøre, men et forhold som eventuelt kan forbedre produktet til

programleverandørene til de ansvarlige organisasjonene (primærhelsetjenesten i form av kommunene og fastlegene) som har ansvaret for å gjennomføre pasientbehandlingen.

Ved to separate straffedommer fra Sør-Trøndelag tingrett av 17.2.2014 ble henholdsvis Carl-Fredrik Bassøe (TSTRO-2013-42122) og Anders Grimsmo (TSTRO-2013-42119) straffedømt i saken. Det var ikke reist straffesak mot NTNU. Bassøe ble dømt til å betale en

bot på kr 30 000 for å ha innhentet helseopplysninger uten å informere pasientene om formålet, og for å ha gjort helseopplysninger for 110 000 pasienter tilgjengelig for forskningsmiljøet ved NTNU. Grimsmo

ble dømt for de samme straffbare forholdene knyttet til helseopplysninger for 6 000 pasienter.

Denne straffedommen mot de to legen fikk også konsekvenser for en rekke forskningsprosjekter som var gjennomført med å benytte

disse ulovlig ervervede "grunnlagsdataene". NTNU måtte trekke tilbake flere forskningsartikler. To stipendiater som også hadde nedlagt to års arbeid i forskning med å benytte de ulovlige innhentede data, ble også

forsinket som følge av dette. En av disse stipendiatene hadde fått publisert tre artikler som en del av doktorgraden sin, som måtte trekkes tilbake som følge av de lovstridig innsamlede pasientopplysningene. Her er en oversikt over de totalt 19 artiklene (forskningsartikler og artikler om

kvalitetssikring/produktutvikling) som NTNU den 7.4.2010 meldte fra til Datatilsynet hadde basert seg på datamaterialet fra Surnadal legesenter og Promed AS:

Bassøe-/Grimsmo-saken fra NTNU

Verken Bassøe eller Grimsmo mistet autorisasjonen som helsepersonell for disse forholdene.

hvorav minst ett medlem bør være tilknyttet et forskningsmiljø i et annet land, med tillegg av 4 numeriske varamedlemmer. Oppnevningen skjer av Kunnskapsdepartementet for perioder på 4 år, se forskningsetikkforskriften § 5. Saksbehandlingen i komiteer og utvalg skal følge forvaltningsloven, se forskningsetikkforskriften § 8.

I lovforarbeidene er definisjon av begrepet uredelighet i forskningen viet stor plass. I medhold av forskningsetikkloven med tilhørende forskningsetikkforskrift vil enhver forsettlig eller grovt uaktsomme forfalskning, fabrikkering, plagiering eller annet alvorlig brudd på god vitenskapelig praksis bli

definert som vitenskapelig uredelighet.

I Ot.prp.nr.58 (2005-2006) kapittel 11.2.4 på side 53-54 er uredelighet definert slik:

• På bakgrunn av dette foreslår departementet følgende definisjon:

• "Med vitenskapelig uredelighet menes i denne sammenheng forfalskning, fabrikkering, plagiering og andre alvorlige brudd med god vitenskapelig praksis som er begått

  forsettlig eller grovt uaktsomt i planlegging, gjennomføring eller rapportering av forskning."

• Eksempler på alvorlige brudd med god vitenskapelig praksis kan være, foruten forfalskning, fabrikkering og plagiering:

  1) Bevisst tilbakeholdelse av uønskede resultater.

  2) Bevisst villedende anvendelse av statistiske metoder.

  3) Bevisst villedning om hvem som har bidratt til forskningen (utelatelse og inkluderinger) og hvor mye de har bidratt.

  4) Forsettlig eller grovt uaktsom tilbakeholdelse av detaljer i metodikk.

  5) Bevisst feilinformering om vitenskapelige kvalifikasjoner i søknader.

  6) Bevisst destruering av forskningsmateriale for å hindre undersøkelser av uredelighet i forskning.

Denne definisjonen ble tatt inn i forskningsetikkloven § 5 annet ledd:

• § 5. Nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forskning
•    Det skal være et nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forskning. Utvalget skal uttale seg om forskning i Norge har vært vitenskapelig uredelig. Utvalget skal videre uttale seg omforskning i utlandet dersom forskningen drives av forsker ansatt av norsk arbeidsgiver eller dersom en vesentlig del av midlene kommer fra Norge.
•    Med vitenskapelig uredelighet menes forfalskning, fabrikkering, plagiering og andre alvorlige brudd med god vitenskapelig praksis som er begått forsettlig eller grovt uaktsomt i planlegging,gjennomføring eller rapportering av forskning.
•    Utvalgets medlemmer oppnevnes av departementet. Utvalgets leder skal ha dommererfaring. Sammensetningen skal sikre at utvalget har nødvendig forsknings- og forskningsetiskkompetanse.
•    Utvalget kan i den enkelte sak bestemme at offentlighet for sakens dokumenter først skal inntre når endelig uttalelse foreligger.
•    Departementet er klageinstans for klager vedrørende utvalgets saksbehandling. Klage over uttalelsens innhold behandles av et særskilt nedsatt utvalg. Særskilt utvalg nedsettes for hver klageog skal inneha nødvendig faglig, forskningsetisk og juridisk ekspertise. Det særskilte utvalgets avgjørelse er endelig.

Man skal her særlig merke seg at også grovt uaktsomt eller forsettlig forskningsjuks i planleggingsfasen er lovstridig. Dette kan også ramme for eksempel "søknadsdoping" i form av at

man fremstiller seg selv og sine akademiske eller forskningsmeritter i et mer flatterende lys enn det er grunnlag for. Bevisst feilinformering om vitenskapelige kvalifikasjoner i søknader er også særskilt nevnt i

ovenfor siterte lovbestemmelser som eksempler på et alvorlig brudd med god vitenskapelig praksis. Eksempler på slikt juks kan være at man opplyser at man har fått støtte fra ulike foreninger eller forbund

(pasientforeninger, yrkesforeninger mv) før man har spurt og eventuelt oppnådd dette, at man fremstiller det som om man har et samarbeid med andre etablerte forskningsgrupper uten at dette er sant eller

formalisert, eller at man hevder at man selv har en høy nasjonal profil uten at det er spesielt god dekning for dette.

Et annet betydelig problem med forskning, som noen betegner som et kanskje større problem enn forskningsjukset selv, er at mange forskere unnlater å publisere resultatene fordi resultatene ikke blir som

forventet, eller ikke viser det forskeren hadde som hypotese/ ønske. Hvis forskere velger bort noen typer resultater kan vi ikke lenger stole på forskningen. Da blir også konsekvensen at man får en skjev

fremstilling av kunnskapen vi har om for eksempel et legemiddel det forskes på. Dette er også vitenskapelig uredelighet, jf punkt nr 1 i Ot.prp.nr.58 (2005-2006) kapittel 11.2.4 på side 53-54. På denne måten kan manglende publisering/ taushet være med å ta liv, slik denne artikkelen i forskning.no viser.